Spesialistutdanning med forbedringspotensial

I tidsrommet juni – september 2016 utførte Legeforskningsinstituttet (LEFO) en nasjonal evaluering av spesialistutdanningen for leger, på oppdrag fra medisinsk fagavdeling i Legeforeningen (1). En tilsvarende undersøkelse ble gjennomført i 2012. 1813 leger i spesialisering (LIS) svarte på et anonymt elektronisk spørreskjema, 64 % var kvinner og 36 % menn. 74 % av de som svarte hadde vært ansatt på sitt nåværende arbeidssted i 12 måneder eller mer, og de fleste var i aldersgruppen 25 – 34 år. 

Undersøkelsen var en kartlegging av temaer som er felles for alle sykehusspesialiteter i spesialistutdanningen.

Internundervisningen fungerer bra, og det var ingen forskjeller her sammenlignet med 2012. Over 70 % oppga at de hadde fått innvilget sine søknader om permisjon til nødvendig kursutdanning. Mange oppga likevel at tid avsatt til undervisning og fordypning ble brukt som salderingspost til andre nødvendige oppgaver. Dette betyr ikke nødvendigvis at leger i spesialisering mister denne tiden, men det kan være at  det er lettere å flytte på disse oppgavene i en hektisk arbeidshverdag, dersom andre nødvendige oppgaver dukker opp underveis. Det kan også være at noe av denne tiden kompenseres ved å bruke fritiden til faglig fordypning, for eksempel.

I undersøkelsen ble det stilt syv spørsmål om veiledning. Tre av disse målte organisering av veiledning; som hvor raskt de kom i gang med veiledningen etter oppstart, hyppighet og avsatt tid til veiledersamtaler i tjenesteplanen. Fire spørsmål målte kvaliteten (innhold og nytte) på veiledningen. Under halvparten (47 %) svarte at de kom i gang med veiledning i løpet av en måned og bare 41 % svarte at det var satt av tid til veiledningssamtaler i tjenesteplanene. Men her var det forskjeller mellom fagområdene. 

Organisering av veiledning fungerte – ikke uventet – godt  innen psykiatrifagene, etterfulgt av indremedisinske fag. Signifikant flere får månedlig veiledning (21 %) i denne undersøkelsen sammenlignet med resultatene fra 2012. Ifølge de formelle kravene skal det være veiledning hver måned, så sett i forhold til dette er tallene likevel lave. I opplevelsen av kvaliteten på veiledningen, målt på innhold og nytte, var samleskåren noe lavere i 2016 enn i 2012 og det var en signifikant tilbakegang på hvorvidt LIS opplevde at det i veiledningen ble gitt mulighet til refleksjon over eget læringsutbytte i faget. Samtidig oppga omtrent 73 % at de de opplevde veiledning som nyttig for utdanningen. Dette er uendret siden 2012.

For å måle kvaliteten på supervisjonen, stilte vi syv spørsmål som gikk på tilstrekkelig supervisjon og tilrettelegging fra avdelingens side relatert til opplæring i praktiske prosedyrer. Her viste resultatene en tilbakegang på alle spørsmål om supervisjon fra 2012 til 2016. På spørsmålet om supervisjon fra bakvakten når du trenger det, svarte 86 % positivt i 2012, mot 80% i 2016. På spørsmålet om tilrettelegging fra avdelingens side for å lære praktiske prosedyrer, svarte 54 % positivt i 2012 mot 42 % i 2016. På spørsmål om tilstrekkelig supervisjon i praktiske prosedyrer, svarte 61 % positivt i 2012 mot 50 % i 2016. På spørsmålet om man slipper tilstrekkelig til for å utføre praktiske prosedyrer, svarte 60 % positivt i 2012 mot 50 % i 2016. På spørsmålet om tilstrekkelig supervisjon tilknyttet arbeid i poliklinikk, svarte 48 % positivt i 2012 mot 33 % i 2016. Denne tilbakegangen  var også signifikant innen hvert fagområde. 

Vi vet lite om mulige årsaker til denne utviklingen. Det kan tenkes at et økende arbeidspress i sykehus og stadige omorganiseringer har ført til at prioritering av opplæring av leger i spesialisering har måttet vike. En viktig forskjell fra 2012 er også at skjemaet som ble sendt ut i 2016 var anonymt i motsetning til 2012. Dette kan ha medført at respondentene har tillatt seg å være mer kritiske denne gangen. Men det at tilbakegangen også er signifikant innen hvert fagområde, styrker inntrykket av at det har vært en reell tilbakegang på hvordan tilgang og kvalitet på supervisjon oppleves.

Etter lønnsoppgjøret i 2014 ble det inngått en forpliktende avtalefestet løsning mellom Spekter og Legeforeningen om innføring av faste stillinger for leger i spesialisering. På vårt spørsmål om de var ansatt i fast stilling, svarte 58 % nei. Her var det interessante forskjeller i forhold til tid i tjenesten: 47 % av dem som var kommet to år eller lengre i utdanningsløpet, var ansatt i fast stilling mot 25 % av dem som var kommet inntil 1 ½ år i spesialiseringen, altså de som begynte etter innføring av faste stillinger. Det kan derfor synes som om det er langt igjen til at fast stilling for alle blir en realitet.