Fremtidens leger må evne å møte pasienter på en god måte

Som leger ønsker vi å hjelpe pasienter. Det krever mye av oss som behandlere, profesjonelt, personlig og teoretisk. Det må gis kollegial annerkjennelse for å mestre ivaretagelse av pasientens følelser og sårbarhet. Ofte søkes anerkjennelse fra kolleger i egen og andre profesjoner. Slik anerkjennelse kan være mer teknisk/diagnostisk fokusert. Dette er mindre sårbart å diskutere enn hvordan man møter et medmenneske. Fokus på en teknisk velgjennomført konsultasjon med rett diagnose og medisinering, kan gi en falsk mestringsfølelse for legen. Til kontrast, kan pasienten sitte igjen med en følelse av å ikke ha blitt sett. 

Noen leger er flinke til å gå utover det medisinsk fagteoretisk korrekte. De evner å ivareta hele pasienten og dermed gi pasienten en god opplevelse. Slik kan pasientens opplevelse bli en fortløpende korrigering for legens fremtidige pasientmøter. For unge leger er det å få en læremester som nesten automatisk oppnår en samhørighet med pasienten inspirasjon til god læring. En kan da oppleve at pasienten blir trygg, tillitsfull og slapper av under samtalen. For å kunne utvikle den evnen selv, må unge leger få rom til å følge, lytte og lære, istedenfor å måtte prioritere å telle, måle eller skulle videre. 

I fagkulturen må hele mennesket være spennende, ikke bare sykdommen og dens kjennetegn. Samtidig er det ikke slik at hver pasient i enhver situasjon trenger en sjelesørger. De trenger kanskje bare høflighet og tydelig kommunikasjon. Likevel må legen være åpen for, og oppmerksom på, når pasienten trenger noe mer. Det å møte andres sårbarhet krever en viss trygghet i egne og andres emosjoner. Legen kan fort bli utbrent av å hele tiden være en mottager av andres sårbarhet. 

I tillegg er det lange hektiske vakter, mange pasienter og få på jobb. Og færre skal det bli, ifølge statssekretær Erlandsen, som mener det er for mye helsepersonell på norske sykehus. Allerede i dag kan helsepersonell oppleve at de ikke rekker å spise eller gå på toalett i løpet av dagen. Leger som ikke har tid til å ta vare på seg selv i arbeidsdagen, forventes altså å ha overskudd til å ha omsorg for andre. I et helsesystem overlesset med målinger og rapporteringer, virker det ikke som om pasientens opplevelse av kvalitet, trygghet og tillit vektlegges. Man har glemt at det viktigste i helsetjenesten er møtet mellom pasient og behandler. Det er viktig å høre på legene om hvilke rammer de trenger for å gjøre en god jobb, som også ivaretar pasientenes behov. Nå overskygger kroner alt, også pasienttilfredshet og arbeidsmiljø. 

Istedenfor å kutte i antall helsepersonell, burde man ruste opp. For å skape helsetjenestene pasientene fortjener, kreves en reell satsing på helse i Norge. En del av dette handler om antallet helsepersonell. Det er en økende etterspørsel av legespesialister i helsevesenet. Kravene i ny spesialistutdanning for leger kommer til å øke behovet for leger i tjenestene ytterligere. I dag er turnusleger og LIS-leger vel så mye arbeidskraft som de er utdanningskandidater, mens den nye utdanningsstrukturen vektlegger selve utdanningen mer. Det vil derfor trenges flere leger til å drifte avdelingene, og samtidig ivareta pasientene utover det å produsere helsetjenester. Samtidig er det en meningsløs kø av nyutdannede leger som ikke får turnus/LIS1, og derfor må vente på å starte sitt spesialiseringsløp. De utgjør en ubenyttet arbeidskraft som trengs i tjenesten. Selv om ikke alle skal være helsepersonell i fremtiden, viser behovene i tjenestene at vi trenger flere enn vi har nå for at pasientene skal få tid til en lege med overskudd til å se dem.

Leger lærer god kommunikasjon i studietiden. En kan lure på om det er verd innsatsen når arbeidshverdagen som kommer etterpå gir slike rammer. Tillitskrise og fryktkultur hører vi stadig om. Det er farlig i helsevesenet. Farlig for de ansatte som blir utrygge og ikke våger å melde fra om feil, og farlig for pasientene siden helsetjenestene på denne måten ikke blir lærende organisasjoner. I helsevesenet kan feilfrihet bli et yrkesmål, siden feil kan være så skjebnesvangre. Vi må huske at feil skjer. Når det skjer må feilen erkjennes, slik at den kan håndteres til det beste for pasienten. På den måten kan den som har gjort feilen også få nødvendig støtte, og systemet kan lære slik at det er mindre risiko for at feilen gjentas. Feil vi derimot ikke lærer av er meningsløse. 

Vi hører stadig kritikk av leger og deres evne til å møte pasientene. Vår erfaring er at ønsket, viljen og ferdighetene til å møte pasienter på en god måte i stor grad er til stede hos de fleste leger. Hadde det vært tid og rom for det, kunne sårbare pasienter fått bedre møter med helsevesenet. Det er dette effektiviseringen har rammet mest. De gode møtene mellom pasient og behandler, forsvinner gradvis etterhvert som leger og annet helsepersonell må løpe raskere og raskere.