En underfortalt virkelighet

Den siste måneden har flere viktige debatter om arbeidsmiljø i sykehus blitt løftet opp i mediene. Dagens Næringsliv publiserte en lengre featureartikkel om fryktkultur, som har medført en serie av artikler og kronikker i ulike aviser. Arbeidsgiversiden har vist en påfallende ignoranse når dette temaet er blitt omtalt. To sykehusdirektører har vært ute og hevdet at det er «stor takhøyde» for meninger i foretakene og at påstanden om en eksisterende fryktkultur er høyst overdrevet. Mange av våre medlemmer forteller en helt annen historie. I min korte karriere som leder vet jeg foreløpig om fire høytstående tillitsvalgte som ikke har fått forlenget sine arbeidskontrakter fordi de har vært for høylytte. Eller som den ene skrev til meg: «Jeg har nok laget for mye bråk og sagt ifra for mye.» Denne underfortalte virkeligheten har eksistert i lang tid og er mer alvorlig enn det sykehusdirektørene vil ha oss til å tro. For i bunn og grunn handler dette om sikkerheten til pasienten. Hvem tør å tas hånd om av et helsevesen hvor det ikke er lov til å si i fra om kritikkverdige forhold?

Anne-Kari Bratten har også vært ute igjen og skjønnmalt forholdene i sykehusene, blant annet fremstiller hun det som at alt er såre vel med gravide i sykehus. Det står i sterk kontrast med alle de sakene Legeforeningen har jobbet med de siste femten årene der gravide blir forbigått i ansettelsesprosesser, nektet ammefri og nå også nektet vaktfritak i slutten av svangerskapet. At Bratten reduserer diskusjonen til at man kan «personlig ringe til meg og så skal jeg ordne opp i det», bekrefter bare at hun ikke evner å ta disse mangeårige utfordringene på alvor. Det har stort sett alle andre gjort. Støttemeldinger fra kolleger, sykepleiere, pasienter, journalister og politikere har strømmet inn etter oppslaget, og selv helseminister Bent Høie var lydhør da jeg la saken fram for ham i begynnelsen av februar. Problemet til Anne-Kari Bratten er at likestillingspolitikken hennes ikke er i tråd med oppfatningene i den norske allmennheten, ei heller statsapparatet. Og det er sistnevnte som til syvende og sist er hennes oppdragsgiver. Det må hun og Spekter begynne å ta inn over seg og gå i dialog med arbeidstakerorganisasjonene.
Til slutt: Dette blir historiens aller siste Forum for Yngre leger, men Ylf skal langt fra slutte å kommunisere ut til medlemmene sine. De nevnte sakene har vist at mediehverdagen har endret seg og at informasjon flyter annerledes nå enn bare for få år siden. Med yngreleger.no kommer Ylf til å synes og bli hørt – enda mer enn før. Det skal vi i styret sørge for!