Skulder mot skulder

Mitt navn er Tilde Østborg, til vanlig er jeg gynekolog ved Stavanger Universitetssykehus, men for tiden er jeg i Pakistan for Leger uten grenser.

Jeg elsker jobben min. Den er utrolig meningsfylt, og det å være tilstede i menneskers liv på de sterkeste og vakreste og vondeste hendelsene i deres liv er ufattelig sterkt og vakkert.

Det er en del ting jeg har innsett at jeg må gi slipp på for å kunne gjøre jobben min. Jeg feirer sjelden høytider med familien, jeg ser dem for å være ærlig ikke så ofte. Jeg kan aldri delta på noen aktiviteter som er lagt til en gitt ukedag. Et sted mellom hver 2. og hver 3. helg jobber jeg. Vaktene mine er opptil 19 timer, og hver 8. uke er den planlagte arbeidstiden 60 timer.

Alt dette aksepterer jeg. Fordi det er ikke bare meg. Det er et vi. Mine kolleger og jeg utgjør et arbeidslag som deler arbeidsbelastningen likt. Det er ingen tvil om at det er mange arbeidstimer og en betydelig belastning. Men vi deler den. Og fellesskapet og rettferdigheten i dette er helt nødvendig. Vi står skulder mot skulder, fordi vi har et kollektivt vern. Det er det mine kolleger hjemme i Norge streiker for, - jeg står med dem, og vi gir oss aldri.

Skulle arbeidsgiverorganisasjonen Spekter få det som de vil, slås det hele i stykker. Splitt og hersk er strategien, hver arbeidstaker for seg selv, mot en allmektig arbeidsgiver. Alene. Sårbare. På midlertidig kontrakt. Gravide. Nødt til å jobbe inn sine egne kurs, ferier og foreldrepermisjoner. Med en arbeidsplan hvor de er prisgitt hvordan arbeidsgiver vil plassere arbeidstiden. En kan risikere å jobbe mange påfølgende 60-timersuker. Eller hver eneste jul i evigheten. Eller begynne å arbeide inn vakter til foreldrepermisjonen et års tid i forveien.

Kollektivt vern er en forutsetning for at leger skal kunne jobbe med unntak fra arbeidsmiljøloven. Unntakene er en forutsetning for at norske sykehus skal kunne fungere.

Innlegget ble først publisert på Facebook, 7/10/16.