Blogg > Yngreleger-bloggen

Ett år ut i arbeidslivet som lege er jeg skremt. Var det dette alle årene med hardt arbeid skulle lede til?

For ett år siden gikk jeg inn i helsevesenet med stor motivasjon for faget. På effektivt vis har motivasjonen gått i nekrose og frustrasjon har lagt seg over tomrommet som et stort arr. Helsevesenet er bygget opp slik at jeg må presse meg gjennom største motstands vei for å gjøre jobben min, og det oppleves omtrent like effektivt som å løpe i bolledeig.

Men det jeg sier nå, er ikke nytt. Det ytres mye, og fra mange hold, om utfordringer i jobbhverdagen vår. Jeg skal ikke gjenta ting som allerede er sagt. John Christian Glent avslutter sitt innlegg her på Ylf-bloggen på følgende vis: «Skuffet innser jeg at insentivene for å bli lege raskt forsvinner. Heldigvis for min del så setter jeg fortsatt enormt pris på pasientmøtet og elsker muligheten kirurgi gir meg til å hjelpe mine medmennesker.» Det står det respekt av og det er fantastisk at så mange leger går inn i yrket med full innsats.

Jeg registrerer at pasientomsorgen går igjen som et slags siste ess i ermet når alle kortene er spilt ut. Med panikk innser jeg at for min del så strekker ikke pasientinteressen til som det eneste gjenværende gode. Det er trist, men smertelig sant! I en alder av bare 27 år holder jeg på å implodere av frustrasjon, selv om jeg fortsatt greier å beholde et behersket, empatisk ytre. Hvor lenge holder det? Helt ærlig, så var det aldri pasientene alene som fikk meg til å studere medisin. Og det er ikke nok til å holde meg her heller.

Særegen livsstil

«Dømt til lege på livstid / det er en særegen livsstil», rapper legen Dr. S i Klovner i Kamp. Etter kun ett år har jeg blitt en irritabel, sytete og dårlig versjon av meg selv, og jeg grøsser av tanken på hva ytterligere førti år i klinikken vil gjøre med meg. Dette er helt åpenbart en livsstil som ikke passer meg. Og akkurat i dét jeg begynner å kjenne et snev av tvil – jeg overdriver, jeg må bare ta meg litt sammen - så kommer Spekter med forestillinger om og krav til leger som gir meg akutt anemiserende rektalblødning. Jeg, en utrettbar, overmenneskelig maskin som kontrolleres med joystick fra øvre hold? Nei, takk!

Det føles som et nederlag å innse dette. Å være lege med hvit frakk og stetoskop i lomma har høyest status. Min indre flinke pike tenker at jeg burde bli dyktig og flink, flink, flink lege, som pliktoppfyllende bretter opp ermene og får jobben gjort. Alle andre får det til! Men etter gjentatte runder i tenkeboksen har jeg innsett at jeg kommer til å ende opp syk av frustrasjon. Frykten for å bli en av de utbrente legene er helt reell.

Alt er galt! Slapp av, så dramatisk skal jeg ikke være. Medisinen og naturvitenskapen har alltid vært spennende, det er spennende og jeg ønsker å få til noe. Det virkelig klør i hele meg av arbeidslyst! Men jeg stanger hodet i veggen her jeg sitter søvnløs og lirer av meg innøvde fraser, fyller ut skjemaer og reproduserer tekst i DIPS. Det gir meg ytterlige fatigue at helsevesenet er en uoversiktlig institusjon hvor det ikke er rom for egne idéer eller forandring. Jeg sitter igjen med en sterk følelse av at det helsevesenet ønsker seg, er maskiner. 

De usynlige legene

Nå er det på høy tid å bli konstruktiv. Etter mange måneder med høylytt og destruktiv sutring har jeg tatt frem lupen og forsøkt å finne ut av hva man kan gjøre med cand. med. på CVen, om man ikke vil drive med blålysmedisin eller måtte forholde seg til NAV. Man hører om de som blir konsulenter (konsuhvada?) eller går inn i legemiddelbransjen. Har man skrivekløe, finnes det muligheter innenfor diverse former for helseopplysning. Det er velkjent at man ønsker seg flere leger i både forskning og undervisning. Samfunnsmedisinere, arbeidsmedisinere og leger i administrative stillinger trenger vi også. Og så må man jo ikke glemme at man kan spesialisere seg innenfor patologi, medisinsk biokjemi, mikrobiologi eller farmakologi. Immunologi- og transfusjonsmedisin er det også noe som heter, for ikke å glemme medisinsk genetikk og klinisk nevrofysiologi. Det er garantert enda flere veier å gå.

Men hva gjør disse legene, sånn egentlig? Jeg savner mer informasjon om de usynlige og de ikke-kliniske spesialiseringene. Jeg savner også positivt framsnakk om disse mulighetene og ikke at de fremstår som sære utveier kun for late leger som ikke orker vakt. Spesialisthierarkiet hører da vitterlig fortiden til.

Min midlertidige løsning etter endt turnustjeneste er å vende snuten mot akademia og ta doktorgrad i epidemiologi og folkehelse. Et lavtlønnet og lavstatus valg, men jeg håper og tror jeg finner meg selv der. I alle fall blir det en pause fra klinikken slik at mitt mentale gnagsår får tid til å gro.

Til slutt et spørsmål til dere mer erfarne leger: Er jeg bare for fersk i gamet til å forstå at tvil og frustrasjon er noe som hører med i en naturlig utvikling i legerollen? Gjennomgår jeg en slags yrkesspesifikk pubertetsfase?

Hva vet vel jeg, egentlig, her jeg står og tripper på startstreken av arbeidslivet. Jeg vet bare at jeg er skremt; var det dette alle de seks årene med hardt arbeid skulle lede til? Gresset vil nok imidlertid alltid være grønnere på den andre siden. Derfor ber jeg dere dele tips, råd og erfaringer med en ung kollega. Alt tas imot med den aller største takknemlighet.


Tips og råd kan sendes til vildelm@me.com, så oppsummerer jeg rådene i neste blogginnlegg