Tanker fra en fagforening

Les innlegget til Heggem her!

Dr. Heggem er ferdig utdannet lege og venter på LIS1. I påvente av nettopp LIS1, har hun en såkalt postlegestilling. 10. desember delte Heggheim sine tanker på Yngreleger.no, der hun reflekterer rundt problemstillinger som er godt kjent for oss i Ylf: Mangel på LIS1-stillinger, etterspørselen etter lisenserfaring for å få jobb og manglende utlysning av vikariater.

Basert på dette kan det kanskje synes rart at Ylf ikke støtter opprettelsen av postlegestillinger. Bakgrunnen for dette er mangefasert. Jeg skal prøve å utgreie for hovedårsakene under.

Selv om det er Helse- og omsorgsdepartementet som fastsetter antallet LIS1-stillinger, har departementet jevnlige diskusjoner med helseforetakene om hvor mange LIS1-leger foretakene kan "ta imot". Til tross for at mange sykehus på det sentrale Østlandet melder om behov for flere LIS1-leger (OUS, Østfold, Ahus, m.fl.), angir Helse Sør-Øst at de ikke trenger eller har kapasitet til flere LIS1. Årsaken er sannsynligvis at de ønsker at nye LIS1-stillinger skal finansieres med friske midler fra staten, ikke over eksisterende budsjett.

Helseforetakene melder inn hva de mener hver LIS1-stilling koster til Helsedirektoratet. De beregner at kostnader til supervisjon og veiledning utgjør 650 000 kroner per LIS1-stilling per år (sammenliknet med 225 000 kroner i kommunene), og tar ikke med noen inntekter som genereres ved økt pasientbehandling (som kommunene estimerer med at utligner kostander til supervisjon og veiledning, og at kommunene dermed går omtrent i null). I lys av dette er det interessant å påpeke at det i Møre og Romsdal ansettes 43 LIS1 i halvåret, mens OUS, landets absolutt største helseforetak, ansetter 15.

Det er «manglende kapasitet» til å ansette flere LIS1-leger, men behovet for arbeidskraft er fortsatt stort og foretakene ansetter derfor de såkalte «postleger» til å dekke arbeidsoppgaver LIS1-leger tradisjonelt har gjort (samt endel andre). Da kan kirurgene operere kontinuerlig, og sykehuset unngår ventelistebrudd.

Postlegene er billigere for foretakene enn LIS1-legene selv om minimumslønnen er lik, ettersom postlegene ikke har krav på utdanningstid, strukturert tjeneste med dokumentasjon av supervisjon og veiledning, og ikke har fravær grunnet kurs og vakttjeneste. Så lenge foretakene kan ansette billigere leger til å gjøre så å si den samme jobben, er det usannsynlig at foretakene noen gang vil jobbe for flere LIS1-stillinger.

Heggem påpeker at postlegene frigjør tid slik at kirurgene kan operere. Det er korrekt. Man blir alltid mer produktiv dersom man får noen andre til å gjøre papirarbeidet. Å fjerne postlegene, vil nok nettopp derfor vekke harme hos en del erfarne leger - da må de dokumentere selv, for eksempel de 12 skjemaene som må fylles ut for å operere en femurfraktur.

Så lenge slikt arbeid delegeres til en lege som i hovedsak er takknemlig for å ha en jobb, blir det mindre press på å fjerne unødvendig- og dobbeldokumentasjon. Det helsetjenesten trenger er gode IKT-løsninger, støttepersonell som raskt og effektivt kan bidra til nettopp støttefunksjoner, og et kritisk blikk på hvordan og hva vi dokumenterer. Å ansette unge leger for å dekke opp for et stadig økende krav til rapportering, synes både dyrt og som en lite effektiv bruk av legeressurser.

Det er ikke samsvar mellom antall medisinstudenter som utdannes, stillinger for leger i spesialisering og fremtidig behov for legespesialister. Norge har per i dag god tilgang på leger, men mangel på legespesialister. Videre øker behovet for legespesialister i både allmenn- og sykehusmedisin. Flere ulike beregningsmetoder tilsier et behov for 1600 nyutdannede spesialister per år.

For å dekke spesialistbehovet har Norge i stor grad basert seg på import av ferdigutdannede spesialister, fremfor å utdanne sine egne. De siste årene har over 40% av nye spesialistgodkjenninger gått til utalandske statsborgere.

Heggem beskriver hvordan cand. med på Haukeland universitetssykehus bidrar til å frigjøre operasjonstid i en belastet hverdag. Det er også Ylfs erfaring. Problemet er at dersom overlegene og LIS1, 2 og 3 ikke har kapasitet til å ta innkomster og/eller gå visitt, vitner dette om underbemanning. Å sette bort disse oppgavene til postleger vil bidra til å skjule hvor mange leger tjenesten faktisk trenger i fremtiden, og dermed føre til at det opprettes færre utdanningsstillinger, inkludert LIS1. Dette vil igjen bidra til vedvarende spesialistmangel og spesialistimport.

Heggem peker på at postlegestillinger kan være et gode, ved ryddige ansettelsesvilkår og klare retningslinjer. Det er vanskelig å si seg uenig i dette for den enkelte LIS1-venter. Men her foreligger det allikevel noen problemer. For det første er det svært mange som ikke har ryddige arbeidsforhold, men derimot blir satt til å gjøre oppgaver utover egen kompetanse uten tilstrekkelig supervisjon. Dette kan skje fordi det overhodet ikke foreligger krav til hvilken læring, oppfølging eller veiledning man skal ha i slike stillinger. For det andre vil slike stillinger, uavhengig av tilgangen på supervisjon, undergrave hele dagens utdanningssystem.

I Danmark arbeider 4500 «reserveleger» på sykehus, en stilling som ikke gir tellende tjeneste i spesialistutdanningen. Jo flere de blir, jo lengre må legene jobbe for å kvalifisere seg til videre spesialistutdanning. Som «reservelege» stagnerer lønnen raskt og legene er redde for å klage urimelige arbeidsforhold; de frykter dårlige skussmål som medfører mindre sjanse for spesialiseringstilling.

Det er også slik, i etterkant av innstramningene i regelverket for spesialistutdanningen av 1. mars 2019, at det ikke bare er nyutdannede leger som trenger LIS1. En nesten ferdig kardiolog fra Romania kan ikke lengre jobbe i kommunen uten å oppfylle læringsmålene i LIS1. Disse regelendringene i kombinasjon med postlegestillinger kan bidra til en uforutsett utvikling.

La oss ta et eksempel: Det er en nesten ferdig utdannet kardiolog fra Romania som har jobbet som KAD-lege eller i en annen legestilling i en norsk kommune i flere år. Etter de nye innstrammingene i regelverket, har ikke hen lenger denne rettigheten. For å kunne jobbe videre i kommunen, eller som kardiolog, må vedkommende først søke en LIS1-stilling og deretter videre spesialisering som LIS2/3. Alternativet er en fast postlegestilling på en hjerteavdeling. Lønnen er 520 000, altså langt lavere enn lønnen til en nesten ferdig spesialist, men den er bedre enn den som tilbys i hjemlandet. Og jobben er mer relevant, mulig også bedre betalt, enn mange andre jobber vedkommende kunne søkt. Hvordan vil dette påvirke arbeidsgivers ønske om å gi LIS- og overlegene bedre arbeidsforhold og lønn? Når en nesten ferdig spesialist uten fravær grunnet kurs, uten krav til veiledning og med en lønn på 520 000 kroner kan gjøre mange av deres arbeidsoppgaver?

Spørsmålet mange reiser er om det ikke allikevel er bedre at våre nyutdannede kolleger jobber på sykehus fremfor et mindre yrkesrelevant sted, som for eksempel på Rema eller som togfører. Det er det nok, for den enkelte legen. På samme måte vil det være bedre å jobbe for 50 kroner i timen enn å ikke jobbe i det hele tatt. Poenget er at dette er arbeidstakere som i en postlegestilling er i en stor fare for å bli utnyttet. Ylf får stadig meldinger om manglende overtidsbetaling, varierende grad av supervisjon og timeskontrakter, usaklige oppsigelser og til og med tilsynssaker.

Dessverre tror vi disse stillingene vil ha ringvirkninger det kan være vanskelig å overskue i dag, noen av dem er forsøkt beskrevet over.

Basert på alt dette mener Ylf at vi må stå sammen og kreve flere LIS1-stillinger. Slik vil man få dekket det faktiske behovet for arbeidskraft i landets sykehus, sikre trygge arbeidsforhold og samtidig sørge for at Norge utdanner nok spesialister selv.