Med operasjonslua i hånda

Med studielån for seks til åtte års studier trer nyutdannede leger ut i arbeidslivet. Kun hver tredje søker slipper nå gjennom nåløyet for en LIS1-stilling (tidligere turnustjeneste). Køen øker fra år til år. CVen må fylles med relevant arbeidserfaring for i det hele tatt å komme med i vurderingen for en LIS1-stilling. Kampen om vikariater og småstillinger i sykehusene hardner til.

Ingen nyutdannede uansett utdanning har fribillett inn i et periodevis trangt arbeidsmarked. Mange må i kortere eller lengre perioder ta jobber med liten relevans til utdanningen. Legeutdanningen skiller seg likevel ut.

En nyutdannet med en femårig master i rettsvitenskap har mange jobbmuligheter som jurist uten å måtte gjennomføre en periode som advokat- eller dommerfullmektig først. Alle andre med en tilsvarende masterutdanning fra Norge kan fritt søke jobber rett etter siste eksamen.

Kompetanse er et nøkkelord for legevirket. Det norske helsevesenet er organisert slik at så godt som alle legejobber innebærer en samtidig spesialisering eller en ansettelse som spesialist. Uten LIS1 får ikke nyutdannede leger begynt på spesialisering for videre yrkesutøvelse i sykehusene og de kan heller ikke jobbe som fastlege.

En lang og kostbar utdannelse som har utløst autorisasjon som lege har liten verdi uten gjennomført LIS1. Etter et par søknadsrunder uten hell, hva ville du akseptert av arbeidsbetingelser for å pynte på CVen for å komme med i intervjurunden etter neste utlysning? Sannsynligvis ville du etter hvert vært åpen for både å jobbe gratis og for ikke å ha en arbeidsplan.

I Journalen skriver foretakstillitsvalgt for Ylf ved Oslo Universitetssykehus Anniken Riise Elnes om gråsonejobber som utlyses på lukkede Facebooksider, om leger som ansettes på timebasis og at det er oppstått en ny «legespesialitet» i sykehusene: «Innkomstlegen».

LIS1 ansettes etter «kvalifikasjonsprinsippet». Den mest kvalifiserte søkeren skal ha jobben. Kontakter skal ikke kvalifisere for ansettelse. For ikke å anklages for nepotisme rapporteres det om vansker for legebarn å få LIS1-stilling ved foreldrenes arbeidssted. Men virkeligheten er kanskje ikke så enkel.

Ali Watti er en av dem som nå har søkt LIS1 ved tre utlysningsrunder. Det han skriver på yngreleger.no vekker bekymring for at det rettferdige ved «kvalifikasjonsprinsippet» undergraves av at enkelte legestudenter og uteksaminerte leger har lettere tilgang på jobber og hospiteringsplasser enn andre. Hvordan kan man søke på en jobb utlyst på facebook hvis man ikke vet at en slik gruppe eksisterer?

Mens LIS1-ansettelser følges tett og med involvering av tillitsvalgte, er det ofte ingen kontroll med ansettelsesprosessene under studiet. Med foreldre eller andre nære kontakter ansatt på sykehuset er det mye som tyder på at man stiller langt frem i køen for kortere LIS1-vikariater og for å stille seg til disposisjon som tilkallingsvakter eller for ulønnede hospiteringer. I tillegg er det kjent at mange av studentjobbene går i «arv» mellom venner.

På spissen kan man si at å ha tette relasjoner til sykehusansatte gir tilgang på nødvendig arbeidserfaring, er et hinder for LIS1-ansettelse ved samme sykehus, men øker sjansen for å være en av tre som får LIS1-jobb ved andre sykehus.

Sykehusavdelingene presses hardt på økonomi. Det er vanskelig å møte ansattes bønn om flere kolleger for å lette arbeidstrykket. Enkelte steder er det stillingsstopp for leger som har gjennomført LIS1 og spesialister. Da er legestudenter med lisens og nyutdannede leger uten LIS1-tjeneste velkomne tilskudd i arbeidsdagen.

Stillinger for legestudenter med lisens er ikke noe nytt. Det nye er at omfanget synes å øke ganske betydelig og at stillingene fylles av etter hvert desperate nyutdannede leger med tikkende studielån som venter på å få komme i gang med egen yrkeskarriere etter gjennomført LIS1.

Stillingene styres ofte på avdelingsnivå, uten innvirkning av overordnet nivå og uten innsyn. Enkelte behandlingsposter og kirurgiske preoperative poliklinikker er i dag langt på vei driftet av legestudenter eller LIS1-søkere.

De som er ansatt som LIS1 eller ordinære leger i spesialisering ved avdelingen elsker dem. Overlegene elsker at de avlaster sine egne spesialistkandidater og legespesialister. LIS1 elsker hospitantene som avlaster ved å ta innkomster og annet LIS1-arbeid. Alle er fornøyd, men egentlig kamuflerer slike stillinger en underbemanning av personell som innehar kompetansen som er forventet i spesialisthelsetjenesten. Og det viser også en underbemanning av LIS1-leger.

Sykehusene skal være seriøse arbeidsgivere med fokus på faglig kompetanse i alle ledd. Ryddige ansettelsesforhold er et nøkkelbegrep for god pasientbehandling og for å demme opp for maktmisbruk i et hierarkisk system som er bønnhørlig dokumentert det siste året.

Useriøse arbeidsgivere er fornøyd med takknemlige arbeidstakere uten krav eller forventning om å vite hvordan den neste arbeidsuken ser ut, eller hvor mye som kommer inn på kontoen for å betale husleien neste måned.

Det er ingen som krever en garanti for at leger skal kunne spasere rett inn i ordinære drømmejobber. LIS1-tjeneste er ingen ordinær drømmejobb. Det er en obligatorisk strukturert tjeneste som gir nødvendig ballast for senere virke som lege.

Bevisst har staten tilrettelagt for at de som vil og kan får studere medisin i andre land. Hvis man som politiker håper et sentralt overskudd av leger vil dekke legebehovet ved lokalsykehus med rekrutteringsutfordringer og i områder med dårlig fastlegedekning, er det meningsløst å lukke arbeidsmarkedet før LIS1. Leger uten LIS1 kan veldig mye, men de kan ikke tette ledige vaktslotter på lokalsykehusene og de kan ikke jobbe som fastleger.

Sykehusene må nå vise seg som seriøse arbeidsgivere. Alle må få samme muligheter til å nå opp etter kvalifikasjonsprinsippet og staten må opprette flere LIS1-stillinger. Rett og slett.