Nyheter > Debatt og perspektiver

iStock/sturti

Ali Watti studerte i Ukraina, kom til Norge som syrisk flyktning og har i dag norsk autorisasjon som lege. For å kunne jobbe i sykehus eller som fastlege konkurrerer han med 1300 andre om 500 LIS1-stillinger. Det har vist seg svært vanskelig.

Da jeg kom til Norge var et viktig mål å få oppholde meg i riket. Heldigvis fikk jeg retten til å være i Norge, det tok tid, men jeg var klar over at slike prosesser tar tid. Parallelt hadde jeg en langsiktig plan om først å få autorisasjon, for deretter å bygge opp min karriere som lege i Norge.

I dag er jeg lege med autorisasjon og samtidig er jeg lege uten LIS1 som mange andre nyutdannede leger i Norge. Jeg vil derfor forsøke å gi et innblikk i utfordringer som dukker opp når det er for få LIS1-plasser, og som det dessverre virker som politikere har liten forståelse for.

Vanskelig for alle, «umulig» for enkelte?

Hvis man ser på Helsedirektoratets oversikt fra forrige ansettelsesprosess for LIS1 våren 2018 viser den store sprik mellom antall søkere og antall ansettelser ettersom hvor man kommer fra og hvor man er utdannet: 

Nasjonalitet:

Norsk: 966 søkere og 425 ansettelser (44%)

EØS: 77 søkere og 11 ansettelser (14%)

Utenfor EØS: 205 søkere og 18 ansettelser (9%)

Utdanningsland:

Norge: 381 søkere og 238 ansettelser (62%)

EØS: 647 søkere og 197 ansettelser (30%)

Utenfor EØS: 250 søkere og 19 ansettelser (8%)  

Jeg liker ikke å sette grupper opp mot hverandre og jeg tenker at alle kvalifiserte burde få en LIS1 plass. Uten nok LIS1-plasser blir ikke ressursene utnyttet og arbeidsdyktige mennesker settes på vent på ubestemt tid.  

Fra et medisinsk ståsted er det vanlig å behandle underliggende diagnose, ikke bare symptomene. Loddtrekningen om turnusplasser som vi hadde før åpner døren for at enda flere leger i EU melder seg, noe som vil gi større antall søkere og enda lengre ventetid. I vårt tilfelle er den beste medisinering å øke antall LIS1-stillinger.

Ventejobber

Alternativ for mange nyutdannede nå er å finne en vikarjobb i ventetiden. Dette er spesielt utfordrende for leger som kommer fra utenfor EØS pga mangel på trygderefusjonsrett. Den samme utfordringen møter kolleger med autorisasjon som er utdannet utenfor EU og en del av dem er til og med spesialister fra sine respektive hjemland. De færreste kommuner tilbyr jobb til leger uten trygderefusjonsrett.  

Jeg har nå søkt LIS1-stilling ved tre ansettelsesrunder. Da jeg begynte på prosessen med å søke LIS1-stilling fikk jeg beskjed om at det er viktig å ha erfaring som lege i Norge. I tillegg var det en fordel med erfaring fra både utland, humanitært arbeid som lege og hospitering ved norske helseinstitusjoner. 

Selv har jeg erfaring som praktikant fra regionsenter for vold og traumatisk stress region vest (Helse Bergen), jeg har jobbet som forskerassistent i Nasjonalt kompetansesenter for migrasjons- og minoritetshelse. Jeg har hatt lønnet arbeid som fastlegevikar i to måneder, som turnuslegevikar og som tilsynslege på sykehjem og korttidsavdeling. Jeg har hospitert som mottakslege i stiftelsen Bergensklinikkene Skuteviken og vært hospitant på Øyeavdelingen ved Haukeland sykehus og på fastlegekontor. I tillegg har jeg bred erfaring fra internasjonalt arbeid som frivillig lege på Lesbos, Thessaloniki, Athen, Paris, samt en del byer i Midtøsten. 

Det er gledelig at jeg noen ganger innkalles til intervju på sykehus og ledige fastlegestillinger, men skuffende å aldri bli innkalt til intervju for LIS1-stillinger. September var tredje runde. 

Hindringer

Jeg lurer nå på om det er navnet mitt som hindrer meg fra intervju og ansettelser? Jeg kan egentlig ikke tro det siden helsevesenet er den mest mangfoldige arbeidsplassen jeg kjenner.

Er det utdanningslandet eller fødested som er mitt hinder? Det tror jeg heller ikke siden flere utenlandske får jobb, selv om det ofte skjer etter lengre perioder med hospitering på sykehuset.

Er det mangel på nettverk som står i veien? For det er vanskelig å få hospitere hvis man ikke har kontakter. Er det kanskje selve nettverket man har på et sykehus som avgjør ansettelsen, og ikke selve CV-en?

Konkurranse på ulike vilkår

For noen dager siden skrev Anniken Riise Elnes følgende i Journalen

"Det siste halvåret har jeg som foretakstillitsvalgt for Ylf ved OUS fått innblikk i en godt etablert praksis ved flere helseforetak i regionen: Utlysninger forgår i lukkede Facebook-grupper, med oppfordring til å sende søknad direkte til avdelingsleders personlige mail. Eventuelt kan også disse stillingene gå i arv, alle kjenner jo noen som gjerne vil overta, og da blir det gjerne ikke «utlyst» noen stilling overhodet." 

Dette er alvorlig, tenker jeg. Det betyr at en lege som ikke har kjennskap til disse lukkede gruppene eller avdelingslederne kan bli sittende i en jobbsøkingsprosess i årevis. Det er vel ikke en slik konkurranse om arbeidsplassene vi ønsker oss i Norge? 

Forbedringer og løsninger

Jeg tror at det vil hjelpe hvis sykehusene blir mer åpne for hospitanter, at stillinger som for eksempel innkomstlege blir utlyst åpent og hvis man får større åpenhet rundt ansettelsesprosessen. Vi som søker må få kunnskap om hvilke kriterier sykehusene bruker for å velge ut den riktige. På den måten kan jeg jobbe for å bli en bedre kandidat i neste runde.

I begynnelsen ble jeg anbefalt å bygge erfaring i Norge som lege. I dag, etter tredje runde med turnussøking, lurer jeg på hvem det er vi prøver å lure. Så i vårt tilfelle er den beste medisineringen for problemstillingen å øke antall LIS1-stillinger og det bør skje snart.

Kommenter gjerne denne artikkelen!

Kommentaren må diskutere eller kommentere innholdet i artikkelen på saklig vis og kan inneholde maksimalt 2000 tegn. Behandle andre debattanter med respekt og unngå personangrep. Kommentarer må undertegnes med fullt navn. E-postadressen brukes kun av redaksjonen ved behov for å kontakte innskriver. Alle kommentarer godkjennes av redaksjonen før de publiseres i kommentarfeltet (kan ta inntil ett døgn), og kommentarer som ikke møter retningslinjene vil bli slettet.

Kommentarer

  1. Veldig bra skrevet! Takk! Jeg er selv utdannet som lege i Ukraina med norsk autorisasjon, har jobbet i lønnet arbeid i Norge i 2 år som lege, har søkt 8 ganger turnusplass, ble tilkalt til intervju, men har aldri fått den! Kjenner personlig de søkere, som har fått Lis1 Uten arbeidserfaring , kun pga bekjentskap ! Alt går på bekjentskap!!! Frustrerende!stor psykisk belasning for meg og min familie med to små barn! rasistisk!

  2. Det hører man ofte om rasisme. "Vær taknemmelig, det er bedre enn før." Det ville man ikke godtatt om wi-fi. Om du ringte Telenor og sa: "Internettet er tregt", og de svarte: "Det var verre før. Husker du modemer?". Du ville ALDRI akseptert det. Så hvorfor later du som om rasisme ikke finnes? DU nevner det så vidt, men tar halen mellom bena og løper vekk. Jeg vet det, og du vet det godt. Den telefonen ringer ikke på grunn av navnet ditt. Og jo fortere du innser at du ikke er norsk, og vil aldri bli likestilt med en, desto hurtigere kan du sette igang med å nå dine mål. For du min venn, du skal jobbe dobbelt så hardt for å få halvt-parten av hva de har. Vi har ikke bestemt at det skal være sånn, de bestemte at det er oss mot dem.

  3. Hei Jeg opplever noe liknende. Har vært opptatt av å tilegne meg gode faglige resultater ved studiet og arbeidserfaring. Har derimot ikke søkt aktivt etter sterke kontakter i sykehusmiljøene. Har flere eksempler på tidligere studiekollegaer som har "arvet" eller "giftet seg" inn i de beste LIS stillingene. Er selv i lis2 stilling nå, men er bekymret for hvordan ansettelsesprosessene foregår ved helseforetakene. Har bedt helsedirektoratet om råd, men de ønsker ikke kommentere problemet.