LIS1-stilling: Vanskelig for alle. Umulig for enkelte?

Da jeg kom til Norge var et viktig mål å få oppholde meg i riket. Heldigvis fikk jeg retten til å være i Norge, det tok tid, men jeg var klar over at slike prosesser tar tid. Parallelt hadde jeg en langsiktig plan om først å få autorisasjon, for deretter å bygge opp min karriere som lege i Norge.

I dag er jeg lege med autorisasjon og samtidig er jeg lege uten LIS1 som mange andre nyutdannede leger i Norge. Jeg vil derfor forsøke å gi et innblikk i utfordringer som dukker opp når det er for få LIS1-plasser, og som det dessverre virker som politikere har liten forståelse for.

Hvis man ser på Helsedirektoratets oversikt fra forrige ansettelsesprosess for LIS1 våren 2018 viser den store sprik mellom antall søkere og antall ansettelser ettersom hvor man kommer fra og hvor man er utdannet:

Nasjonalitet:

Norsk: 966 søkere og 425 ansettelser (44%)

EØS: 77 søkere og 11 ansettelser (14%)

Utenfor EØS: 205 søkere og 18 ansettelser (9%)

Utdanningsland:

Norge: 381 søkere og 238 ansettelser (62%)

EØS: 647 søkere og 197 ansettelser (30%)

Utenfor EØS: 250 søkere og 19 ansettelser (8%)

Jeg liker ikke å sette grupper opp mot hverandre og jeg tenker at alle kvalifiserte burde få en LIS1 plass. Uten nok LIS1-plasser blir ikke ressursene utnyttet og arbeidsdyktige mennesker settes på vent på ubestemt tid.

Fra et medisinsk ståsted er det vanlig å behandle underliggende diagnose, ikke bare symptomene. Loddtrekningen om turnusplasser som vi hadde før åpner døren for at enda flere leger i EU melder seg, noe som vil gi større antall søkere og enda lengre ventetid. I vårt tilfelle er den beste medisinering å øke antall LIS1-stillinger.

Alternativ for mange nyutdannede nå er å finne en vikarjobb i ventetiden. Dette er spesielt utfordrende for leger som kommer fra utenfor EØS pga mangel på trygderefusjonsrett. Den samme utfordringen møter kolleger med autorisasjon som er utdannet utenfor EU og en del av dem er til og med spesialister fra sine respektive hjemland. De færreste kommuner tilbyr jobb til leger uten trygderefusjonsrett.

Jeg har nå søkt LIS1-stilling ved tre ansettelsesrunder. Da jeg begynte på prosessen med å søke LIS1-stilling fikk jeg beskjed om at det er viktig å ha erfaring som lege i Norge. I tillegg var det en fordel med erfaring fra både utland, humanitært arbeid som lege og hospitering ved norske helseinstitusjoner.

Selv har jeg erfaring som praktikant fra regionsenter for vold og traumatisk stress region vest (Helse Bergen), jeg har jobbet som forskerassistent i Nasjonalt kompetansesenter for migrasjons- og minoritetshelse. Jeg har hatt lønnet arbeid som fastlegevikar i to måneder, som turnuslegevikar og som tilsynslege på sykehjem og korttidsavdeling. Jeg har hospitert som mottakslege i stiftelsen Bergensklinikkene Skuteviken og vært hospitant på Øyeavdelingen ved Haukeland sykehus og på fastlegekontor. I tillegg har jeg bred erfaring fra internasjonalt arbeid som frivillig lege på Lesbos, Thessaloniki, Athen, Paris, samt en del byer i Midtøsten.

Det er gledelig at jeg noen ganger innkalles til intervju på sykehus og ledige fastlegestillinger, men skuffende å aldri bli innkalt til intervju for LIS1-stillinger. September var tredje runde.

Jeg lurer nå på om det er navnet mitt som hindrer meg fra intervju og ansettelser? Jeg kan egentlig ikke tro det siden helsevesenet er den mest mangfoldige arbeidsplassen jeg kjenner.

Er det utdanningslandet eller fødested som er mitt hinder? Det tror jeg heller ikke siden flere utenlandske får jobb, selv om det ofte skjer etter lengre perioder med hospitering på sykehuset.

Er det mangel på nettverk som står i veien? For det er vanskelig å få hospitere hvis man ikke har kontakter. Er det kanskje selve nettverket man har på et sykehus som avgjør ansettelsen, og ikke selve CV-en?

For noen dager siden skrev Anniken Riise Elnes følgende i Journalen:

"Det siste halvåret har jeg som foretakstillitsvalgt for Ylf ved OUS fått innblikk i en godt etablert praksis ved flere helseforetak i regionen: Utlysninger forgår i lukkede Facebook-grupper, med oppfordring til å sende søknad direkte til avdelingsleders personlige mail. Eventuelt kan også disse stillingene gå i arv, alle kjenner jo noen som gjerne vil overta, og da blir det gjerne ikke «utlyst» noen stilling overhodet."

Dette er alvorlig, tenker jeg. Det betyr at en lege som ikke har kjennskap til disse lukkede gruppene eller avdelingslederne kan bli sittende i en jobbsøkingsprosess i årevis. Det er vel ikke en slik konkurranse om arbeidsplassene vi ønsker oss i Norge?

Jeg tror at det vil hjelpe hvis sykehusene blir mer åpne for hospitanter, at stillinger som for eksempel innkomstlege blir utlyst åpent og hvis man får større åpenhet rundt ansettelsesprosessen. Vi som søker må få kunnskap om hvilke kriterier sykehusene bruker for å velge ut den riktige. På den måten kan jeg jobbe for å bli en bedre kandidat i neste runde.

I begynnelsen ble jeg anbefalt å bygge erfaring i Norge som lege. I dag, etter tredje runde med turnussøking, lurer jeg på hvem det er vi prøver å lure. Så i vårt tilfelle er den beste medisineringen for problemstillingen å øke antall LIS1-stillinger og det bør skje snart.