FUNNET: Sårbarhet

.

Vi sitter i slørblå junikveld

og svaler oss ute på trammen

Og alt vi ser på har dobbelt liv,

fordi vi sanser det sammen.

Slik begynner Hans Børlis dikt Junikveld som beskriver en av de perfekte sommernettene alle drømmer om. Men de fleste kvelder i juni er langt fra perfekte. En slik utilstrekkelig, sen junikveld satt jeg bak i en ambulanse. Det var midnattssol. Behagelig temperatur. Vi skulle hente en tenåring på en bro. Hun ønsket å hoppe. Heldigvis hadde hun ringt 113.

Omtrent på denne tiden i fjor startet jeg å filosofere rundt rollen som ung og fersk lege på starten av LIS1-tjenesten, noe som resulterte i en kommentar på yngreleger.no. Nå er jeg ved veis ende av LIS1, og det er på tide å gjøre opp regnskap. Fant jeg denne sårbarheten jeg søkte etter?

Den gjennomgående tråden som har fulgt meg gjennom tjenesten er ganske klar: pasientene, kollegene, menneskene. I helsevesenet skjuler vi oss hele tiden bak private og profesjonelle masker - enten som pasient eller helsepersonell. Noen løsner på stemningen med fargerike sokker i Birckenstock. Flere bruker konsekvent frakk. Andre har smilefjes på navneskiltet. Alt for å vise sin særegenhet på diskret vis.

Disse maskene tar vi både av og på for hverandre når det er nødvendig - eller det er opparbeidet nok tillit til mennesket man har fremfor seg. Min erfaring gjennom LIS1 er ganske klar, uavhengig av hva folk skjuler seg bak. Personligheten deres skinner alltid igjennom til slutt.

På samme måte er det med mennesker i krise. Det er i de verste øyeblikkene av et menneskes livsferd at det eksistensielle savnet blir tydeligst. I ytterkanten av tilværelsen kommer det dypeste fra menneskesinnet frem. Da er det som om en lyskaster gjør vår menneskelige begrensning ekstra synlig.

«Å være sårbar er å la oss selv bli sett,» skriver den internasjonalt anerkjente amerikanske forfatteren og professoren i sosialt arbeid, Brené Brown. Hennes TED-talk The Power of Vulnerability og Netflix-dokumentaren The Call to Courage har fått massiv oppmerksomhet internasjonalt. Vidre hevder Brown at sårbarhet er vårt mest presise mål på mot. Dét er noe å tenke på.

Jeg kommer aldri til å glemme den natten jeg satt bak i en ambulanse på vei for å hente et fortvilt menneske på en bro. Jeg var søvnig, og den velkjente følelsen av maktesløshet hadde igjen begynt å snike seg innpå. Hvordan skulle jeg møte et fortvilt, ungt menneske? Blir det som på film der man må snakke med den suicidale pasienten over lengre tid? Kan det hende at mine manglende small-talk-evner skal få bety forskjellen mellom liv og død?

Når man som ung LIS1-lege konfronteres med nye problemstillinger, er spinalrefleksen å slå det opp på evidensbaserte og validerte søkemotorer som UpToDate, Legevakthåndboken eller Norsk Elektronisk Legehåndbok (NEL). Men sittende bak i ambulansen slo tanken meg umiddelbart - dette kan jeg da ikke slå opp i NEL.

Heldigvis er de verste antagelsene på vei ut på røde alarmer ofte verre enn realiteten viser seg å være. Til tross for den vissheten, er en annen hippokratisk spinalrefleks å forberede seg mentalt på ulike scenario man kan møte på. «Murphys lov» om at alt som kan gå galt, vil gå galt kan ødelegge mange dyktige leger - både ferske og erfarne. For en tid tilbake hørte jeg om en erfaren kollega som hadde rykket ut på en dødsulykke for nesten to tiår siden. Han hadde knapt gått ekstra legevakt siden, fikk jeg høre.

Det gikk godt. Ambulansearbeideren og jeg la armene våre rundt tenåringen fra hver vår side. Vi fikk en fin samtale i ambulansen på vei tilbake til legevakten i sirene-fritt blålys. Min erfaring er at blålysene alltid forsterker alvorligheten i øyeblikket. Forsterker angsten og øker dramatikken. I kveld bidro de kun til å holde folk våkne. For det viste seg at det eneste pasienten trengte var at noen kom. At noen viste interesse og så tenåringen. Og ikke minst at det ble lagt to armer rundt et menneske i en personlig krise.

For mange nærmer LIS1-tjenesten seg slutten. Opplevelsen min er at det attpåtil skjer i et forrykende tempo. Sykehustjenesten gjorde oss rustet for kommunehelsetjenesten. Klisjéen om at «på et sykehus er det diagnosene som kommer og går, mens det i allmennpraksis er menneskene som kommer og går» blir for unyansert. Mitt inntrykk er iallfall at den gode, gamle turnustjenesten preger alle leger og former synet deres på egen profesjon.

Til alle nye LIS1: Gled dere! Dere har en utrolig spennende - og utfordrende - tid foran dere som kommer til å forme dere både som mennesker og leger. Det er ikke tilfeldig at du er plassert der du er - du er god nok. La deg rive med, si klart ifra når du er redd eller utrygg og husk at godt nok fortsatt er godt nok.

Og så var det denne sårbarheten som jeg har jaktet det siste året. Kan man i det hele tatt få et lite grep om den når man balanserer på knivseggen mellom det emosjonelle og rasjonelle? Jeg tror man kommer langt ved å være aktivt lyttende, og ikke bare høre etter det du egentlig tror du lurer på. Ikke anta, men spør direkte hva folk mener.

Carl Rogers, en av de mer kjente psykoterapeutene fra 1900-tallet, skriver godt om det å lytte. «The great majority of us cannot listen; we find ourselves compelled to evaluate, because listening is too dangerous. The first requirement is courage, and we do not always have it.» Dersom vi som leger har mot til å lytte, vil pasientene åpne opp for sine innerste, dypeste hemmeligheter og mest sårbare sider på de 20 minuttene vi har sammen. Du kommer til å merke det langt inn i perikard.

Sårbarhet er å la seg åpenbare for et annet menneske ved å være modig.

.

Å, flytt deg nærmere inntil meg

her på kjøkkentrammen!

Den er så svinnende kort den stund

vi mennesker er sammen.