Donald J. Trump og norske leger

Det er sagt at det å være lege er et internasjonalt yrke. Å bevege seg på tvers av landegrenser kan imidlertid være problematisk ettersom hvert eneste land i verden har egne autoriasasjonsregler. Innad i EU har ferdigutdannede norske leger muligheten til å bevege seg fritt så lenge du har fullført utdanning i et EU/EØS-land og har diplom i henhold til Yrkeskvalifikasjonsdirektivet. Dersom man er utdannet utenfor EØS, har riktignok enkelte land ulike tilleggskrav som må oppnås. I Norge må man f. eks. bestå kurs i nasjonale fag for å oppnå autorisasjon dersom man er utdannet utenfor EØS.

Når det gjelder å bevege seg på tvers av Atlanteren, er historien imidlertid en helt annen. Verken en medisinsk grad eller spesialitet oppnådd i EU eller Norge anerkjennes av amerikanske myndigheter. Alle leger uavhengig av tittel må undergå de tre stegene av den amerikanske lisenseksamenen, USMLE. Dette gjør at yrkesmobiliteten til amerikanske sykehus er ganske marginal. I følge kommisjonen som er ansvarlig for å utstede lisens til internasjonale kandidater, ECFMG, er det årlig i underkant av 10.000 leger fra hele verden som sertifiseres til å jobbe i USA, se tallene her.

Fordi landene med færre enn 50 lisensmottakere ikke presenteres, er tallene fra Europa noe usikre. I 2015 rapporteres det imidlertid at til sammen 456 leger fra Irland (167), Polen (130), Storbritannia (85) og Tyskland (76) fikk sin amerikanske lisens. Til sammenligning er det samme tallet fra India alene 1093 leger.

Også andre veien, fra USA til EU-landene, er det lite bevegelse. I Storbritannia, som har hele 27,4% av sine 280.000 leger utdannet i andre land, var det bare 64 leger som i 2013 fikk godkjent sin utdanning eller spesialisering fra USA. Tilsvarende tall fra Norge har de siste årene variert mellom 0 og 1. Legeforeningen har også fått henvendelser fra medlemmer som opplever det som krevende å få godkjent deler eller hele utdanningen fra amerikanske universiteter når de kommer for å praktisere her hjemme. Oppsummert kan man si at det gjensidige regelverket om godkjenning av leger kan bli langt bedre enn det er i dag.

Derfor har mange knyttet sitt håp til at en slik ordning skal komme på plass via arbeidet med den transatlantiske handelsavtalen (TTIP) mellom EU og USA. Det ser imidlertid det amerikanske presidentvalget av Donald J. Trump å sette en stopper for.

TTIP står for The Transatlantic Trade and Investment Partnership og er en serie med forhandlinger som pågår mellom USA og EU. Målet er en bilateral handels- og investerings-avtale som vil gjøre det enklere å drive kjøp og salg av varer og tjenester på tvers av Atlanteren. Amerika og Europa skal med andre ord bli en egen frihandelssone, og avtalen vil kunne få både direkte og indirekte konsekvenser for Norge gjennom EØS-avtalen. I denne pakken ligger også mulighetene for en avtale om å standardisere godkjenning av utdannelse, såkalte Mutual Recognition Agreements (MRA).

Forhandlingene foregår uten mulighet for innsyn og er befestet med mye kontrovers, både i Norge og internasjonalt, ettersom det åpner for at alle sektorer i Europa vil kunne bli konkurranseutsatt fra amerikansk hold – inkludert helsetjenester.

Legeforeningen er en av de mange som har uttalt sin skepsis til hemmeligholdet og til at statens råderett over helsetjenestene settes under press. Sentraltstyret har derfor laget et eget policynotat knyttet til dette temaet.

Den skepsisen som Legeforeningen uttrykker, har vi ikke vært alene om i Europa. Svært mange har jobbet mot EU-kommisjonens deltakelse i forhandlingene. Likevel har man holdt stand i Brussel, men nå begynner motstanden å komme også fra amerikansk hold. Donald Trump har i høstens valgkamp hevdet at han som president vil satse på flere amerikanske arbeidsplasser gjennom mindre import og høyere tollsatser ikke bare på varer fra oversjøiske land, men også fra nabolandene Mexico og Canada, samt stormakten Kina.

Ferdigstillelsen av TTIP har blitt utsatt flere ganger, og selv om utviklingen har skutt fart de siste årene, har man nå erkjent at man ikke rekker å sluttføre noe innen utgangen av 2016. Med Trump ved roret i 2017 tyder det meste på at USA trekker seg fra videre samtaler. Det betyr stillstand i forhandlingene på ubestemt tid.

Det er den europeiske legeforeningen, CPME (The Standing Committee of European Doctors) som har jobbet med både TTIP og MRA-spørsmålet opp mot EU-kommisjonen. CPME har publisert et policynotat hvor det tydelig fremgår at de er skeptiske til at helsetjenester skal omfattes av TTIP. Den internasjonale legeforeningen (WMA) er også sterke motstandere av TTIP.

De færreste medlemslandene ønsker at helsetjenester skal være en del av en handelsavtale og har ledd høylytt av forsikringer fra både EU og amerikansk hold om at dette vil kunne utelates fra avtalen. CPME har vært mer delt i synet på forhandling av MRA, og flere har imidlertid blitt mer positive til å få i stand gjensidige godkjenningsklausuler på tvers av Atlanteren. British Medical Association (BMA) har dog gjentatte ganger hevdet av at den amerikanske medisinutdanningen er kortere enn den britiske og derfor ikke likeverdig. Under siste møte nå i høst ønsker delegatene likevel at CMPE skal utforske mulighetene for å få til såkalte MRA, nå som TTIP ser ut til å strande.

Det er en rekke argumenter for og mot dette. Bedre betingelser for leger fra EU i USA kan være et pressmiddel for bedre betingelser for profesjonen i EU. Økt mobilitet kan også bidra til kunnskapsutvekling i mye større grad enn i dag og være svært nyttig for internasjonal forskning og samarbeid generelt. Den åpenbare nedsiden er at økt yrkesmobilitet til USA kan føre til legemangel i EU, noe som vil kunne ramme land som allerede sliter med såkalt «brain-drain» eller eksport av legeressurser. Irland er et slikt land, i tillegg til land i Øst- og Sør-Europa. Også Norge vil kunne rammes dersom man i fremtiden får dårligere økonomiske tider.

Alt i alt er man imidlertid i CPME positiv til å gå videre med et arbeid også utenfor TTIP. Det har ikke vært gjort de siste tretti årene. En av utfordringene med dette er å identifisere hvilken motpart man skal adressere. Det fins i utgangspunktet ikke noen føderal amerikansk myndighet å diskutere med ettersom det meste innenfor helsesektoren er statlig regulert. Det vil åpenbart være utfordrende eller umulig for EU-kommisjonen å møte hver eneste av de 50 statene i egne forhandlinger. Spørsmålet er også om man vil finne noen som er villige til å forhandle overhodet. Det er lite som tyder på at man fra amerikansk hold har noe å vinne på å hente inn flere leger fra utlandet når egenproduksjonen er såpass god som den er. Så langt forblir derfor den beste garantien for en legekarriere i USA å ta medisinutdanningen på et amerikansk universitet.