«Why should a man try to make money out of suffering humanity?»

Andrew Manson er protagonisten i «The Citadel» fra 1937 – en halvveis selvbiografisk bok skrevet av legen A. J. Cronin. Her følger vi dr. Manson på hans reise fra ung idealistisk lege i et fattig Walisisk gruvesamfunn til hans allmennpraksis som tjente kun ett formål - profitt.

Som nyutdannet lege banet Manson seg gjennom frustrasjon og tunge dager i et samfunn uten et moderne og offentlig helsetilbud. Han rev seg i håret av utdaterte kvakksalvere og makthavere som veide budsjettbalanse tyngre enn helsetiltak. Mot slutten blir han det han avskydde mest. En lege som skummet fløten ved å tilby uvirksom behandling til de som kunne betale for det. Helse var et luksusgode da som nå – etterspørselen øker med kjøpekraft.

«The Citadel» ble enormt populær i England, både opplest på radio og filmatisert (sågar Oscar-nominert). Da krigshelten Winston Churchill tapte valget etter krigen til fordel for Labour-partiet, så britenes offentlige helsevesen (NHS) dagens lys. Bokens store popularitet i årene før valget i 1945 har blitt pekt på som en trolig viktig bidragsyter til stemningsskiftet som muliggjorde NHS.

Norge har de siste årene opplevd en stor økning av private helsetilbydere. For et par år siden kunne Dr. Dropin friste med både legetime og bonuspoeng hos Norwegian. Etisk råd for leger valgte å kritisere kampanjen:

«Vi mener denne type markedsføring bidrar til en uheldig sammenblanding, skaper et useriøst inntrykk og kan være egnet til å unødvendig bruk av legetjenester».

Dette fikk selveste Dr. Dropin i egen ringe person til å steile. Daglig leder Daniel Sørli kunne knapt fatte eller begripe kritikken. Det slo ikke nevneverdig kaldt vann i blodet på ham. Året etter kunne nemlig DNB-kunder sikre seg både boligfinansiering og celletest for livmorhalskreft i samme slengen. Som Preben Aavitsland sa til DN: «Jeg er ikke så glad i sånne engangsleger som skal skumme fløten ved å ta de enkle oppgavene, og overlate de vanskelige til fastlegene».

Private tilbydere argumenterer gjerne med at vi undervurderer pasientene – de går til legen med reelle problemer – ikke for å få bonuspoeng. Det er helt på siden av saken. Man kan ikke sette pasientene foran seg for å slippe å ta den viktige diskusjonen om mulige langsiktige konsekvenser av private helsetilbud. Den unge Andrew Manson anerkjente makten i kynisk markedsføring av helsetjenester rettet mot kjøpesterke grupper.

At Etisk råd for leger problematiserer tvilsom markedsføring fra private er ikke ideologi. Pågående todeling av helsevesenet bør heller ikke avfeies ved å vise til privates gode intensjoner og ønske om å avlaste helsevesenet.

Velferdstjenesteutvalget (NOU 20202-13) leverte i fjor en utredning om offentlig finansierte private velferdstjenester. Utvalget delte seg, og mindretallet fant klar superprofitt på 1,1 milliarder kroner - penger utover det som er nødvendig for å drifte velferden. Utvalget fant også flere private equity-firmaer med eierskap, registrert i skatteparadiser. Det øker ikke akkurat troverdigheten om at norsk velferd ikke er et profitabelt investeringsobjekt. Deler av utvalget skrev:

"Sist, men ikke minst, har utvalget ikke sett disse tre spørsmål om demokratisk legitimitet, lønnsomhet og rettsikkerhet i sammenheng, og gjort en samlet vurdering av om vi som samfunn er tjent med at private kommersielle aktører er til stede på disse sektorene med en forretningside om å tjene penger på offentlig finansiert velferd".

At offentlig finansiering av private helsetilbud er veien å gå, underbygges i liten grad av andre lands erfaringer. I USA finansierer det offentlige 65 % av det totale helsetilbudet. Utrolig nok overgår USAs offentlige finansiering av helse (per capita) alle land i verden, unntatt Sveits. Med så mye privat innovasjon og gode løsninger støttet av det offentlig skulle jo amerikanerne klart seg svært så godt? Ulikhetsgapet der øker og de rikeste lever nå i snitt 10-15 år lengre enn de fattigste.

Tre leger konkluderte i en artikkel i The Lancet om ulikhet og helse: «To achieve health-care equality, a non-market financing scheme that treats health care as a human right is essential.»

Dannelsen og støtten av NHS i kjølvannet av Cronins bok viser oss hvor viktig folkelig oppslutning er for å ivareta et godt offentlig helsevesen. Men òg at tilliten vi nyter fra befolkningen er skjør. Denne tilliten settes hardt på prøve av private tilbydere som grunnleggende må tjene penger på velferds- og helsetjenester. Christian Sinding-Larsen siterte i 1926 noen ord fra Tenon (1788): «Hospitalerne er paa en viss maate maalestokken for et folks civilisation». Jeg tror Andrew Manson ville vært enig.