Nattevakt med sovehjertesvikt

Helt fra jeg var liten har jeg hatt et ønske om å bli lege. Da vi på barneskolen fikk i oppgave å skrive om et tema som interesserte oss fant jeg Illustrert vitenskap i hylla hjemme og greide ut om det store og lille kretsløpet. Jeg var ti og fullt klar over at jeg ble sett på som litt sær.

Da jeg kom inn på medisin etter noen "strafferunder" for å pynte på et vitnemål som gikk litt skeis under russetiden, var det som om livets største drøm gikk i oppfyllelse. Jeg var blåøyd, euforisk og med tusen hårete mål og idealer som så fantastisk ut på papiret, men som viste seg å være ugjennomførbare i det virkelige liv.

Jeg hadde et fullstendig urealistisk bilde av yrket og arbeidshverdagen. For all del, grunnlaget for yrkesvalg, ønsket om å hjelpe andre og en brennende interesse for naturvitenskap, har bare vokst seg sterkere. Men den naive forestillingen om den rosenrøde doktortilværelsen slo sprekker ganske kort tid etter at autorisasjonen kom i postkassen. En av mange ting jeg ikke tenkte på for 12 år siden var nattevaktene. Her er den harde sannhet om nattevaktslivet.

En enkelt nattevakt går bra hva søvnmangel angår. Her er den største utfordringen å holde oversikt, prioritere samt organisere ettermiddagsvisitten på dagens nyankomne pasienter.

Jeg har som regel med meg en svært oppegående turnuslege som varsler når det brenner, jeg har gode sykepleiere med et trent klinisk blikk som griper tak i meg når pasientene blir dårligere, og et team i mottak som alltid er beredt på en kritisk situasjon. Det er alltid en mer eller mindre utslitt anestesilege på pletten om det trengs og en tålmodig bioingeniør når jeg ringer for femte gang for å etterbestille labprøver. Ikke minst har jeg bakvakter som generelt synes de blir ringt litt for lite.

Det er sjelden jeg sover i senga på hvilerommet, men det er ofte jeg dupper av. Idet hodet blir så trett at fantasi og virkelighet glir over i hverandre og kroppen er fullstendig motvillig til å reise seg, ringer en sykepleier fra overvåkningsavdelingen og sier at det har kommet et prehospitalt EKG.

Jeg sparker meg bortover på sykkelen med lukkede øynene, fordi det er tiden på døgnet hvor man er smertelig lyssky. Jeg har mascara under øynene, håret til alle kanter og dårlig ånde. Klokka er 05 og jeg er utålmodig, morragretten og konstaterer at dette EKG er uendret fra tidligere.

Jeg har aldri vært særlig snakkesalig på morgenen når jeg er trøtt. I ungdomstiden satt min svært tålmodige mor sammen med meg ved frokostbordet for å holde meg med selskap over en kaffikopp, men det ble aldri utvekslet et fornuftig ord.

Etter å ha kikket på EKG mumler jeg et eller annet jeg selv ikke helt forstår og forsvinner ut av overvåkningen. Jeg er sulten og sliten og vet at det snart er rapport og jeg burde visst mer om den enkelte pasient enn det jeg egentlig gjør. Var det LAD eller CX som ble stentet hos Olsen som kom tilbake i går? Jeg vet med visshet at Andersen fikk stent i CX forleden, men det spiller ingen rolle fordi det er det ingen som kommer til å spørre om likevel. Jeg tenker "pokker heller, det får bare være greit" og stålsetter meg til rapport. 

Så var det nattevaktshelgene. 50 timer fra fredag ettermiddag til mandag morgen. Jeg logger sjelden mer enn ti timer søvn tilsammen den helgen. Kropp og hode er konstant på vakt, jeg kjører pasientskjebner og pasienthåndtering i sakte film og evaluerer med kritisk blikk.

Godt ut i vakt nr to kommer kvalmen og influensafølelsen. Man glemmer ofte å spise, enten fordi det er travelt eller fordi man er opptatt med å evaluere. Det går på kaffe, snus og adrenalin. Jeg kjenner noen ganger at jeg blir sutrete, til og med tårer kan komme i blant uten åpenbar årsak.

Klokka er 01 og det er rolig på huset. Jeg kan legge meg til å hvile, men begynner å forberede morgendagens rapport. Jeg logger prøvesvar, evaluerer pasientens klinikk og vurderer om flere bilder burde bestilles slik at dagvakta slipper å gjøre det (vet at hun har fire team å følge opp i tillegg til mottak og tilsyn). Jeg bør tenke mest mulig ferdig... Burde jeg forresten ringt pårørende til Nilsen? Han har jo ikke akkurat blitt sprekere i løpet av kvelden...

Jeg skvetter av den litt for høye ringelyden. Overvåkningen på tråden, nytt prehospitalt EKG. Brystsmerter på 83 år gammel dame. Intet alarmerende med EKG, men vi bør vel titte på henne. Hun er inne om ca 30 min. Jeg går ned til mottaket og venter, ingen vits i å hvile nå. Her sitter turnuslegen og skriver den siste innkomsten. Sykepleier gir meg den siste ambulanserapporten og jeg sier at "vi gjør det vanlige". De skjønner hva jeg mener. Damen har det fint og er smertefri ved innkomst og vi tar det helt med ro. Det er overraskende god stemning, det gir ekstra energi. 

Klokka er 15 søndag ettermiddag og jeg sitter i sofaen hjemme og venter på vakt 3/3. Kroppen føles som ei todagers hvileløs fyllekule og blikket er sløvt. Det fine er at jeg vet at om en time er hodet klart uansett, jeg er innstilt. Dette er siste vakten for denne gang! Ni uker til neste natthelg. Jeg vet at om 12 timer er jeg enda mer sliten og frynsete, enda mindre tålmodig og har jeg noe humor igjen er den helt elendig. Likevel vet jeg at jeg vil være klar og på en underlig måte forberedt

Kl 03 kommer en dårlig pasient og all følelse av slitenhet og kvalme blir lagt til side. 100 instrukser, et skjerpet team, et rush av adrenalin. En påminnelse om hvorfor jeg valgte dette. Vi var der alle sammen: sykepleierne, anestesien, bioingeniøren, radiografen, turnuslegen og meg. Vi gjorde alt vi kunne og skulle ut ifra det vi sto i der og da. Jeg klapper turnuslegen på skulderen "bra jobba", idet jeg går til hvilerommet for tredje gang i natt. 

Jeg har verdens kuleste og fineste jobb. Men den er forbasket slitsom, masete og tappende innimellom. Mens jeg står og skal bytte på senga før rapporten og banner over det tredje dynetrekket jeg fant med sideåpning (hva slags oppfinnelse er dynetrekk med sideåpning egentlig?) kjenner jeg at jeg gleder meg til uken som kommer. Jeg har langhelg fri! Da er det noen andre sin tur til å kjenne på søvnløsheten, kvalmen, kanskje også på avmakten. Da er det min tur til å komme mandag morgen og samle tråder etter helga slik at den slitne nattvakten kan gå hjem og endelig få litt hvile.

Jeg kommer aldri til å like nattevaktene, søvnløsheten og kvalmen de fører med seg. Det er ingen vits i å glorifisere den biten av yrket. Men angrer jeg på valget? Nei. Det finnes ikke noen bedre følelse enn å vite at man som del av et team har klart å hjelpe et menneske i nød, kanskje også berget et liv.

Følelsen av mestring slår kvalmen, maset, avmakten og slitenheten ned i støvlene. Alene er man ikke en dritt, sammen er vi dynamitt. Klokken er 0950. Ute er det sol og enda litt sommerlig temperatur. Jeg pusset tennene på jobb, nå kan jeg hoppe rett i seng. Søvn inntreffer ca 10.30.