Åtte tips til helsepolitikere som vil investere i fagfolkene

I sommer har hundrevis av leger, gjennom emneknaggen #legermåleve, varslet om et sviktende system, der de står i en spagat mellom det å jobbe som lege og samtidig ha et liv utenom jobben. Både sykehus og kommuner bruker årlig flere milliarder på innleie av sykepleiere, jordmødre og leger. De siste to årene har vi også sett en rask eskalerende rekrutteringssvikt til stillinger som lege i spesialisering (LIS) i nesten alle fagområder i hele landet. Dette er svært alvorlig, utdanning av leger kan ikke kjøpes inn av bemanningsbyråer. Hvorvidt jeg selv er en del av det offentlige helsevesenet om 10 år er jeg dessverre usikker på, med mindre det skjer store endringer. “Jeg har følt på masse skam for at livet med lange vakter, småbarn og forskning ble for mye og jeg måtte ut av klinikken”, skrev en venninne og kollega til meg på sms. Jeg vet at mange av mine legekollegaer føler det på samme måte.

Dette er en konsekvens av hvordan det offentlige helsevesenet har blitt drevet over tid, uten at noen har satt ned foten. Helseforetaksmodellen som ble innført i 2001, gjør at sykehusene nå drives som privateide selskap. I motsetning til andre privateide selskap, er ikke produktet vi produserer en bil, eller en tannkremtube. Det er pasientbehandling. Stadige krav om effektivisering, økt oppgavemengde, en aldrende befolkning og økt forventning om behandling og utredning, henger dårlig sammen med de trange økonomiske rammene helsetjenesten er tildelt. Nå er oppgavene for mange, sammenliknet med tiden vi har til rådighet og hvor mange vi er. Alt dette resulterer i en arbeidsplass med lav grad av medbestemmelse, høyt arbeidspress og med små marginer for feil. Dette er mildt sagt ikke rekrutterende.

Helseforetaksmodellen har også ført til at personalkontorene er erstattet med store HR-enheter, fjernt fra oss arbeidstagere og pasientene vi har ansvar for. Små juridiske detaljer erstatter muligheten for smidige løsninger og personlig tilpasninger mellom leder og ansatte. New Public Management-tankegangen som Helseforetaksmodellen er preget av, er ikke bare avleggs lederfilosofi, men rett og slett skadelig for både pasienter og ansatte ved sykehusene.

Jeg elsker jobben min, og det tror jeg de fleste som jobber i sykehusene gjør. Det er et privilegium å få jobbe så tett med mennesker. Og nettopp det er også problemet – leger kan være dårlige på å sette egne grenser, og har en stor yrkesstolthet. I motsetning til andre akademikere, har vi derimot liten innflytelse på egen jobbhverdag. Når det samtidig er knyttet både stigma og skam til det å søke hjelp, er vi avhengige av arbeidsgivere som setter legers arbeidsmiljø høyt på dagsorden. Et dårlig arbeidsmiljø påvirker pasientsikkerheten, og motsatt. Dette ansvaret har sykehusene tatt alt for lett på, og skyver fortsatt ansvaret over på de ansatte . Resultatet er historiene som nå kommer frem.

Her kommer derfor noen forslag til politikere som vil "investere i fagfolkene":

• Legers kompetanse må både erkjennes og utnyttes bedre, og tiden vi bruker på pasientbehandling må opp.
• Klinisk støttepersonell, som helsesekretærer, må tilbake til sykehusene.
• HR-enhetene må igjen erstattes av personalkontorer, med nærhet og lojalitet både til den enkelte ansatte og lederne. HR må søke gode løsninger og hjelpe den ansatte, like mye som sykehuset, for å få hverdagen til å gå opp.
• Utdanningen og videreutdanning må prioriteres i like stor grad som pasientbehandling, i dag trumfer drift det meste.
• Foretaksbegrepet, og helst foretaksmodellen må bort.
• Sykehus må selvsagt bygges store nok, hvor også de ansattes fasiliteter ivaretas.
• Ikke len dere på at teknologiske løsninger skal effektivisere oss ut av bemanningsutfordringene. Hvorfor skal effekten av teknologisk utvikling være større i framtiden enn det den har vært til nå?
• Arbeidsplaner og lønn må endres, om yrket skal ha bærekraft. Dette kan ikke legges over på partene i arbeidslivet alene.

Om heller ikke #legermåleve fører til omfattende endringer, kan en ikke skylde på det som kunne vært framtidens leger. Legeforeningen og andre yrkesforeninger i helsevesenet har forsøkt å si fra i mange år, nå har grasrota tatt fyr. Vi yngre leger kommer ikke til å sitte tålmodig i båten å vente på nye utvalg eller løsninger som ligger 10 år fram i tid. Til det er livet for kort. Tiden med barn, gode venner eller egne foreldre er kanskje bare nå. Når man jobber med liv og død daglig, vet man dette så inderlig godt.

Det finnes tross alt arbeidsplasser som har forstått at det å satse på livsfasepolititikk, fleksibilitet og akseptabel lønn uten å jobbe 60 timer i uka, er rekrutterende. De er dessverre utenfor det som i dag er en del av det offentlige helse-Norge, som vi alle ønsker å bevare. Men ikke for enhver pris.

Professor ved Handelshøyskolen BI, Per Ingvar Olsen, sa det så treffende i en debatt under Arendalsuka; Det underinvesteres i arbeidsmiljø. Da velger folk andre jobber. Til syvende og sist er det opp til dere politikere om dere vil være dem som reddet eller lot det offentlige helsevesenet gå til grunne. Men det vil koste mer enn svulstige valgkampløfter.

FOTO: Øystein Block Haukeland