Vil nasjonale spesialiseringskurs overleve under RHFenes ledelse?

I uke 5 var 40 leger i spesialisering (LIS) i ortopedisk kirurgi fra 19 ulike sykehus samlet til kurs i artroskopisk kirurgi på Hafjell. Fordelt på fem dager var 20 utøvende klinikere engasjert som forelesere og veiledere ved praktiske øvelser. Ny spesialistutdanning var tema både fra foreleserhold og blant kursdeltakerne. 

Øyvind Bjelke har permisjon fra sin faste stilling i Bodø og jobber for tiden i Levanger i påvente av gruppe 1 tjeneste ved St. Olavs hospital. Han mener Norge er for lite til å ha kurs på regional basis. -Vi er 4-5 stykker her fra Helse Nord. Skulle vi gått på et eget kurs i regi av et par overleger? Foretakene er for små til å gjøre dette hver for seg. Helse Sør-Øst ville nok klart seg alene, og kanskje Helse Vest.

-Jo, mindre sykehusene er, jo mer sårbare er de, nikker Kristian Sydnes fra Diakonhjemmet i Oslo. -På slike ukeskurs som dette her er det de minste avdelingene som merker best at noen er borte, men det er samtidig disse som kanskje har mest nytte av nasjonale kurs. Det koster mest for dem som kommer langveis fra, men det er kjempeviktig at LIS-legene i for eksempel Finnmark også får delta på kurs.  

Et tema som går igjen er at nasjonale felleskurs ikke bare kommer den enkelte til gode. Carina Fossåen er en av tre kursdeltakere fra Stavanger og synes det er et paradoks at kommunikasjonen mellom ulike miljø innen et fag risikerer å bli dårligere samtidig som man har overordnede mål om at det skal være minst mulig forskjell i sykehusenes behandlingstilbud. 

Simran Kaur jobber til daglig ved Ortopedisk avdeling i Tønsberg. Hun mener noe av det viktigste med dagens kurs er at man får snakket sammen på tvers av ulike fagkulturer, og at kolleger i avdelingen regelmessig får fremlagt aktuell forskning. - I en avdeling kan det lett bli en holdning der man tenker at slik har vi alltid gjort det, så det vil vi fortsette med. Kursene er svært viktig for å oppdatere seg. Hun får full støtte av Bjelke. -Det handler om kommunikasjon og om faglige konsensuser. 

Kristian Sydnes sitt første kurs var fotkirurgikurset i Tønsberg. -Jeg var eneste ass.lege på en liten avdeling og hadde undervisning for overlegene om hva jeg hadde lært om skjeve stortær da jeg kom hjem. Og responsen var «Nei, vi gjør Chevron på alt vi, rubbel og bit». Ja, humrer Bjelke, «sånn har vi gjort det i 20 år». «Ja, og det går bra!» istemmer Sydnes. -Men altså, de andre i kollegiet kunne andre metoder, men benyttet seg ikke mye av dem, for fotkirurgi var kanskje ikke hovedfokus.

Kaur oppfatter også at LIS-legene tar med mye hjem fra kurs. -Kollegene spør oss alltid om hva vi har lært, og de eldre kirurgene setter pris på en oppdatering. Jeg tror det er viktig for avdelingen å føle at den er med på banen. 

De ulike spesialistmiljøene er små i Norge. Bjelke mener nasjonale kurs er viktig også for å bli kjent med kolleger på andre sykehus og får støtte fra foreleserne på nabobordet. -Man vet hvem som sitter på kompetansen og som man kan ringe for råd og hjelp. Underviserne forteller at det skjer relativt ofte at tidligere kursdeltakere tar kontakt for å diskutere pasienter. 

-Mister man disse kursene, mister man et forum for å diskutere på tvers av sykehus. Fossåen har liten tro på vanntette skott. Hun fastslår at ingen vil dit at vi får leger med ulik kompetanse i ulike helseforetak. -Ja, skyter Sydnes inn, men dette er forså vidt et lite problem for ortopedene. Dette er et problem for pasientene som får behandling i helseforetak som eventuelt melder seg helt ut. 

-Hvis det skal bli slik at de ulike helseforetakene skal få lov til å tilby ulik behandling…… Bjelke rister på hodet. -Det finnes allerede eksempler på sykehus som behandler ting helt på tvers av det andre gjør. Uten kurs vil man åpne opp for at det får utvikle seg ulike kulturer. Det vil jeg absolutt tro.

Fossåen betviler at nettkurs kan være et alternativ for å lære seg en praktisk ferdighet. Hun trekker frem disseksjonslabber for øvelse på kirurgiske tilganger og øvelsesgrupper for artroskopi. -Nettkurs for praktiske ferdigheter blir like lite kompetansebyggende som det er å sitte mesteparten av tiden på en skadepoliklinikk når det er kirurg man spesialiserer seg for å bli.

Sydnes synes noen av småkursene som ligger på nett er fine. -Men jeg merker at det kan være mulig å gå over med harelabb og lure seg gjennom. Og vi vet hvordan det der blir hvis det åpnes opp for å komme seg kjapt igjennom, så er det alltid noen som kommer til å gjøre det på aller aller letteste måte. 

-Et annet poeng, skyter Bjelke inn, er at det aldri settes av tid på jobben til å få tatt nettkursene. Da blir det til at man må sitte og gjøre det på kveldstid og da gjør man det i hvert fall fort. 

Det er tilløp til mistro og forvirring i gruppen ettersom diskusjonen drives frem og ordvekslingen går fort. 

-Hvorfor skal Helsedirektoratet bestemme hva som skal til for å lage en god spesialistutdanning? 

-Kan ikke de fagmedisinske foreningene si at nei, dette er ikke godt nok? 

-Helsedirektoratet har tatt dette fra Legeforeningen, men hvordan kunne det skje?

Sydnes er klar: -Jeg mener at Legeforeningen, hvis spesialiseringskomiteene synes dette blir for dårlig, burde lage sin egen godkjenning for de forskjellige spesialitetene. Så vil man få et eget papir fra de fagmedisinske foreningene, og det vil koste penger sikkert og alt dette her, men at de kan ha en egen sertifisering mener jeg må være løsningen hvis det blir for dårlig.

Sydnes runder av med å si at det er pengene som rår, og forskriftsfestes ikke kursene vil de etter hvert forsvinne. -Hvis de vil ha dårligere spesialister er fjerning av obligatoriske, nasjonale kurs en ypperlig vei å gå!