Vi vant!

Det har vært en lang natts ferd mot dag, og den natten har vært riktig lang og ferden har vært tung. Vi har forhandlet i månedsvis, vi har streiket i seks lange uker, og vi har gått på et forsmedelig tap i Rikslønnsnemnda.

Få trodde at Legeforeningen og Akademikerne ville vinne fram da vi tok saken videre til Arbeidsretten. Men i kveld kom kjennelsen: Vi vant frem med vårt krav om at vi må kunne sette betingelser for å jobbe utenfor Arbeidsmiljøloven. Det handler om forsvarlighet. Og det handler om medbestemmelse. Det handler om at alle arbeidstakere skal kunne ha trygge rammer og ikke utsettes for utilbørlig press fra arbeidsgiversiden.

Arbeidsrettsdommerne sender nå saken tilbake til Rikslønnsnemnda for ny vurdering og med klare føringer. De kan ikke videreføre en avtale med unntak fra AML og som Legeforeningen ikke går god for.

Hva betyr dette?

Leger har alltid vært en stolt yrkesgruppe. Mang en gang har jeg hørt fra eldre kolleger at det å jobbe som lege ikke bare er et yrkesvalg, men en livsstil. Ferske leger introduseres for en tradisjon der de forventes å stille opp for både pasienten og sykehuset. Dette gjelder både ved fysisk tilstedeværelse på sykehuset, men også hjemme i stua med forberedelse av avdelingens internundervisning på PC-en og med faglitteratur på nattbordet.

Denne stolte tradisjonen har bidratt til å opprettholde den faglige kvaliteten på norske sykehus, selv når de økonomiske rammene har vært for trange. Vi har holdt sykehusene faglig oppdaterte ved å produsere nasjonale retningslinjer og pakkeforløp på fritiden, og av og til ved å betale kurs av egen lomme.

Vi har dekket opp for kolleger som er på ferie, på kurs eller i foreldrepermisjoner. Vår arbeidsgiver har ingen tradisjon til å hente inn legevikar. Kollegiet stiller opp og tar sin del av merarbeidet og vi jobber gratis overtid tilsvarende tusen årsverk hvert år. Selv da den første norske hjertetransplantasjonen skulle gjennomføres på 80-tallet, trente kirurgene på fritiden.

Arbeidsgiver sier vi kan stole på at de vil sikre trygge rammer rundt arbeidet vårt selv uten kollektive arbeidstidsavtaler. Det er imidlertid først og fremst kolleger og ikke arbeidsgiverne som etter min erfaring velger å si i fra når strikken tøyes for langt. Ifølge Helsepersonelloven er det også legen som vil måtte stå til ansvar for sine handlinger når noe går galt. Det gjør at medbestemmelse med tanke på arbeidstid og arbeidsforhold er helt avgjørende for vårt virke. 

Argumentet til arbeidsgiversiden er at styringsretten trumfer alt. Styringsretten er ikke lovfestet, men Spekters Lars Haukås begrunnet trumfkortet med arbeidsgivers systemansvar da han fikk ordet i Arbeidsretten i oktober. Han ble svar skyldig da Akademikernes advokat, Christopher Hansteen, spurte om det ikke fantes andre typer ansvar også.   

Det er her problemet ligger. For mens Spekters individuelle planer legger ansvar for forsvarlig håndtering av arbeidstid på arbeidsgiver, er det legene som må stå til ansvar for egne handlinger dersom en behandling går galt. Arbeidsgiver vil ha i pose og sekk: De vil ha leger som både står til disposisjon i langt mer utstrakt grad enn det som er vanlig for andre yrkesgrupper, og samtidig ha full frihet til å håndtere legenes arbeidstid akkurat som de vil.

Legeforeningen har hele tiden vært tydelig på at individuell planlegging åpner opp for uforsvarlig praksis i håndtering av tjenesteplaner. Det er ikke ubegrunnet. Vi har vi sett grove eksempler på dette der det er forsøkt innført. Et godt eksempel var kirurgisk avdeling på Sykehuset i Østfold. Vaktperioder ble fortettet, og belastningen på hver enkelt lege økte dramatisk – rett og slett fordi arbeidsgiver ble gitt frie tøyler.

Praksisen i Østfold viste også hvor problematisk det er når arbeidsgiver og legegruppen er uenig i forsvarligheten knyttet til arbeidstidsplanlegging. I praksis ble tillitsvalgte sittende igjen med bevisbyrden for uforsvarligheten.

I et system der man jobber utenfor Arbeidsmiljøloven (AML), må en slik bevisbyrde ligge hos arbeidsgiver. Ikke som et retorisk mantra, men også i praksis. Risikovurderinger må innføres og arbeidsgiver må bevise at det er forsvarlig å jobbe utenfor AML for hver enkelt gruppe leger. Hvis ikke, kan man ikke som forening si at det er forsvarlig for medlemmer å jobbe utenfor lovens grenser.

Spekter har gjentatt i ulike sammenhenger at uttrykket «kollektivt vern» er oppkonstruert. Sannheten er at kollektiv forhandlingsrett er grunnlaget for all fagforeningsaktivitet i nyere tid. For sykehusleger er det i de kollektive, rullerende planene at selve vernet ligger. En kollektiv plan sikrer lik fordeling av arbeidsbelastningen mellom kolleger og over tid. Nettopp derfor var dette Legeforeningens betingelse for å inngå en avtale om unntak fra AML.

I vinter forhindret Rikslønnsnemnda oss fra å trekke unntaket da arbeidsgiver ensidig endret fortolkningen av gjeldende tariffavtale ved å påberope seg full styringsrett. Nå som Arbeidsretten har avvist dette, må en ny avtale gjøres gjeldende. Det betyr at Rikslønnsnemnda får avtalen i retur for ny behandling. 

Nå skal Rikslønnsnemnda altså behandle saken på ny. Begge parter får lov til å fremme sine synspunkter, men avgjørelsen som vil bli tatt, vil underlegges en klar føring: Nemnda kan ikke videreføre unntakene fra AML mot arbeidstakernes vilje. Alt er med andre ord snudd på hodet. Og vi står langt sterkere denne gangen enn ved første nemndsbehandling.

I vinter skrev jeg en blogg med tittelen Urett! Nå ble det endelig Rett! 

#vigirossaldri