Vi må ta ansvar for innholdet i fagene våre!

Hva skal til for å utdanne en god spesialist? Dette spørsmålet er alle leger plutselig tvunget til å ta stilling til, etter at det ble kjent at prosedyrelister og de tidligere obligatoriske nasjonale kursene ikke ville videreføres i sin vante form i det nye spesialiseringsløpet.

De nye læringsmålene har, til dels med rette, blitt kritisert for å være for diffuse. Det er ikke alltid enkelt å forstå hva legen egentlig forventes å kunne eller hvor dyptpløyende kunnskap man skal ha om et emne før man kan sies å «ha god kjennskap til». 

Hvis vi bruker læringsmålene til LIS 1 som eksempel – når kan en LIS 1 «anvende den kliniske beslutningsprosessen for pasienter med akutte infeksjonssykdommer under supervisjon» tilfredsstillende? Å utrede og behandle akutte infeksjonssykdommer under supervisjon er akkurat det samme som en indremedisinsk LIS 2 - også en som har holdt på i mange år - forventes å gjøre. Hvor går skillet mellom disse to? 

Indremedisin, og mange andre fag, er modningsfag. Det skal mer til enn rene tekniske ferdigheter for å være en god indremedisiner. 

Faget inneholder komplekse problemstillinger og veldig ofte en avveining av vanskelige etiske dilemmaer hos skjøre pasienter. Mengdetrening er et nøkkelord. Jeg savner problematiseringen av det med å modnes som lege og menneske i det som nå blir et veldig operasjonalisert spesialiseringsløp. 

Helsedirektoratet mener dette kan ivaretas godt ved hjelp av veiledning. Men veiledning forutsetter tid, god personkjemi og en regelmessighet som gjør kontinuerlig utvikling mulig. I dagens situasjon virker dette som en umulig oppgave når driften går foran nær alt annet. 

Når vi som yngre leger poengterer dette for Helsedirektoratet, får vi til svar at det vil være umulig for helseforetakene å nedprioritere veiledning og utdanning fordi «utdanning av spesialister er en av helseforetakenes kjerneoppgaver». 

Utredning og behandling av pasienter er selvfølgelig også en av helseforetakets kjerneoppgaver – hvilken kjerneoppgave skal prioriteres når disse to kommer i konflikt? Det har direktoratet fortsatt til gode å svare på. 

Så, hvordan skal vi forholde oss til utdanning nå som læringsmålene har kommet og arbeidet med å lage læringsaktiviteter er i full gang i alle sykehus? 

Jeg tenker at vår viktigste oppgave som yngre leger i denne prosessen er å være tydelige stemmer for kvalitet i den nye spesialiseringsstrukturen. Det er nå vi har sjansen til å bidra til at læringsmålene ikke representerer et minstemål av faglig kvalitet – engasjer dere i arbeidsgruppene i eget fag! 

Å fokusere på utdanning i en allerede hardt presset hverdag kan virke uoppnåelig – da er det desto viktigere å sørge for at læringsaktivitetene reflekteres ved at arbeidsplaner tilpasses det nye spesialiseringsløpet, at veiledning tydeliggjøres med avsatt tid for veileder og LIS, og at krav til prosedyretrening kommer tydelig frem i læringsaktivitetene. 

Det er nå vi har sjansen til være med på å legge grunnlaget for en utdanning som holder minst like god kvalitet som gårsdagens og det er opp til oss å bruke denne muligheten for alt den er verdt!