Turnustjenesten – status 2015

Artikkelen ble publisert i Forum 3/2015.

Ny turnusordning ble innført i 2013. Turnusplasser ble før dette fordelt ved loddtrekning, og mange var nødt til å vente 6 måneder fra avsluttet studium til oppstart av turnustjeneste. Leger utdannet i land der man fikk autorisasjon direkte etter endt studium, mistet ved et pennestrøk retten til turnustjeneste i Norge, og kunne begynne direkte på spesialisering etter endt utdanning. I tillegg ble det klart at den planlagte endringen for studenter utdannet i Norge med å få autorisasjon direkte etter endt studium bød på problemer grunnet EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv.

Foreslåtte endringer ble grundig debattert i Legeforeningen gjennom flere år. Mange fryktet nepotisme i ansettelsesprosessene, og var bekymret for hvordan man skule klare å velge de best kvalifiserte i en søkermasse som for mange fremstod svært homogen. Mengden søknader som kom til å måtte bli håndtert i hver søknadsrunde, lengden på spesialistutdanningen og rekruttering til distriktene var også bekymringer mange hadde.

Bekymringene var langt på vei berettigete. I første ordinære søknadsrunde sendte hver søker i gjennomsnitt 21søknader som resulterte i et totalantall på 19965 søknader. Dette tallet har gradvis gått nedover, og gjennomsnittet ligger nå på 16 søknader per søker og en totalmasse på 10849 søknader. Til tross for nedgangen, er det fortsatt en massiv mengde søknader som skal håndteres hvert halvår, og disse håndteres forskjellig på de ulike turnusstedene. Noen lar personalavdelingen utføre en grovsortering der søkere som ikke er kvalifisert blir luket ut, andre steder brukes det sjekklister og poengberegning for å finne søkerne som er aktuelle til for eksempel å bli kalt inn på intervju eller gjennomføre ulike tester. Graden av kommunal involvering i håndteringen av søknadene fremstår som svært variabel; noen steder er kommunen representert, andres steder gjøres ansettelsesprosessen av foretaket alene.

Legeforeningen har foreslått å begrense antall søknader den enkelte kan sende, men etter juridiske vurderinger gjort fra myndighetenes side, er dette ikke mulig innenfor gjeldene lovverk. Søkerne forteller at de i stor grad «sikrer» seg ved å sende ut søknader bredt. Man kan allikevel tenke seg at nedgangen i antall søkere den enkelte sender som nevnt over, kan være et uttrykk for en økt tro på at man faktisk får jobb, og at man ikke søker der man uansett vet man ikke ønsker å arbeide. Svært mange, også sentrale store sykehus, rapporterer om at de må langt ned på søkerlistene for å fylle opp plassene. Statistikken viser også et fall i antall søkere fra våren 2013, hvor det var totalt 958 søkere til høsten 2014 med 669 søkere. I samme periode ser man en nedgang i antallet søkere som ikke tilsettes i noen av søknadsrundene. Vi vet at en del av disse tilsettes i kortere vikariater, restplasser eller starter direkte på spesialisering, mens andre er ferdige eller nesten ferdige spesialister fra EU/EØS som ikke har fått turnusstilling. Ylf arbeider med å kartlegge omfanget av leger som søker, men ikke får turnusstilling.

Enhver søker har krav på at søknaden leses og vurderes. Uryddige ansettelsesprosesser kan ikke aksepteres. Mange søkere angir at håndteringen av søknadene virker vilkårlig, og at det også virker tilfeldig hvem som får jobb og ikke. Ut fra de siste års tilbakemeldinger har det også blitt klart at det er store forskjeller mellom de ulike helseforetak og kommuner. Enkelte foretak er åpne om at de nærmest kun ansetter leger som har arbeidet hos dem før, andre at de har klare fordelinger for hvordan turnuslegegruppen skal bygges opp med tanke på utdannelsessted, kjønn og ønske om videre spesialisering. Vårt inntrykk er at tillitsvalgte i stor grad er involvert i ansettelsesprosessene, og mange steder rapporteres det tilbake om ryddige, åpne og gode ansettelsesprosesser. De fleste steder foregår det intervju før ansettelsene gjøres.

Det har imidlertid blitt tydelig at sommerjobbene som turnuslegevikar og medisinstudent med lisens har blitt enda viktigere enn tidligere for å skaffe verdifull erfaring før turnustjenesten. Også her må man forvente ryddige og åpne ansettelsesprosesser.

Da ny turnusordning ble innført, ble det også innført en ordning der tilsettinger i det som hadde blitt vurdert som rekrutteringssvake områder ble gjort før tilsettinger i områder vurdert som rekrutteringssterke. Dette førte til at alle turnussteder fikk nok søkere, og på bakgrunn av gode søkertall i alle deler av landet ble denne ordningen fjernet, gjeldende fra utlysningsrunden våren 2015. En rekke distriktskommuner rapporterer imidlertid om vedvarende rekrutteringsproblemer nå som tidligere da flere enten sier opp stillingen i kommunen før tiltredelsesdato eller midt i tjenesten, til fordel for et turnuslegevikariat et annet sted i landet.

I ny turnusordning var det lagt opp til at turnustjenesten skulle være første del av spesialistutdanningen i Norge, og dermed sikre en felles plattform og introduksjon til det norske helsevesen. For studenter utdannet i Norge, er gjennomført turnustjeneste nå kun et krav ved tilsetting i stillinger som er en del av spesialisering, i kommunal legevakt eller fastlege. For andre legestillinger, for eksempel sykehjemslege, er det ikke krav til turnustjeneste. For leger utdannet i EU/EØS som får autorisasjon direkte etter endt studium, er det ikke et krav til gjennomført turnustjeneste for å begynne spesialisering i Norge. Turnustjeneste som første del av spesialistutdanningen har dermed aldri vært tilfellet, tross intensjonene om dette. Det er forventet at turnustjenesten erstattes til fordel for såkalt del 1 i fremtidig spesialitetsstruktur. Her er det en rekke uløste utfordringer, både knyttet til struktur, innhold og organisering. Sentrale spørsmål er bl.a. om tjeneste i del 1 kan telle også i senere spesialisering og forholdet mellom del 1 og resten av spesialiseringen, hvilke fagkombinasjoner og –lengder del 1 skal inneholde, og hvordan man har tenkt å flette sammen spesialistutdannelse som er tatt i flere forskjellige land. Med tenkt implementering av ny spesialitetsstruktur allerede neste år er det lite tid til å få gode svar på disse spørsmålene, såfremt myndighetene ikke involverer fagmiljøene og Legeforeningen i større grad enn det som er gjort til nå.