Turnustjenesten, den beste tida i livet? Særlig.

Hva gikk de på, alle disse gråhåra, som regel mannlige, lett solbrune legene, da de var i turnus? Hva hadde de i blodet disse lett joggende, avslepne mennene med svart belte i klinisk skjønn og med spektakulære historier fra indre Troms, som en kontinuerlig strøm fra sprukne lepper?

-Turnustjenesten ja, sier de mens det glitrer i stålgrå øyne, -beste tida det! Så kommer de, historier om samer som hogger av seg foten og kommer ruslende selv til legevakt og ikke ber om annet enn paracet, eller fødende kvinner på det åpne hav med fiskekroker stikkende ut av fingrene, eller den gangen man måtte ta skiene fatt fordi ikke engang den russiske beltebilen ville ut og frakte antibiotika til pasienten med blodforgiftning.

Hva hadde de i kaffen, som gjorde at denne tida blei stående som så glitrende enestående, magisk og god? Hva forsynte de seg med i den skrekkinngytende legekofferten for at denne tida på steppene i nord, i bunnen av en forlatt dal eller på toppen av det siste bebodde fjellet i Nord-Trøndelag, blei så forbanna bra? Det har jeg spurt meg selv om mange ganger i løpet av det siste halvannet året.

For en livsløgn, har jeg tenkt. Eller, for en ubrukelig turnuslege jeg må være som tviler så mye og sover så lite.

Jeg har bråvåknet etter nattevakt overbevist om det var noe jeg skulle ha sjekket. Hvert 10. minutt skulle jeg ha sjekket det tenker jeg forskrekket. Sovner igjen, bare for å våkne av min egen alarm som jeg i halvdøsete vrangforestilling har satt på automatisk vekking hvert 10. minutt. Hjemme. Etter nattevakt. For en strålende epoke. Glitrende og magisk.

Nå som minnene om turnustida er i ferd med å ebbe ut er det som om den glipper for meg. Smerten blekner i en tåke av gryende mestring, bitre tårer tørker i et klisjeaktig samhold. Har det vært ok likevel da? Riktig så glitrende og definerende? Nå måtte denne teksten virkelig skrives. Før det er for sent.

La oss ta det elementære først. Seks år på universitetet forbereder oss ikke egentlig på det praktiske legelivet. Det gir et godt teoretisk grunnlag, en nokså trygg plattform, men det forbereder oss ikke på turnus, eller LIS1 som det heter idag. Studiet legger på ingen måte et grunnlag for å ligge våken natt etter natt, klamrende til en nødnettradio, mens dagens mer eller mindre velbegrunnede avgjørelser scannes for FAST-symptomer, stumme hjerteinfarkt og peritonsillære abscesser.

Jeg var heller ikke forberedt på å måtte vurdere en suicidal voldsdømt midt på natta. Enda mindre forutsetning hadde jeg kanskje for å vurdere blodtrykksmedisinen til han nye på hjerteposten. Metoprililo-zok? Candesartan-exibit-HTC? Eller noe annet som høres ut som et fremmed insekt fra en utrydningstruet regnskog. Eller å ta i mot den første sepsispasienten, eller svare på calling den første nattevakten, eller finne riktig knapp på den helvetes radioen når alarmen går. Eller huske nøkkelkortet når man går ute døra med smekklås. Kl 03.30. Time of my life.

Studiet forberedte meg ikke til å rapportere på morgenmøtet. «58 år gammel kvinne, fra tidligere operert et kne, halsbetennelse i fjor, innlagt her i -79, nylig hjerteinfarkt, langvarig psykiatrisk historie på 80-tallet...» «..nå tar vi det litt raskt og effektivt, ok?» Ok. Raskt raskt. «Innlagt med tungpust. Ferdig.» Hvorpå man ligger lysvåken etter en 18 timers vakt med puls på 120. «Jeg glemte å si at damen hadde CRP på 300. Og hadde bilyd. Og var enke.»

Som kirurgisk turnuslege kan du bli tildelt et hellig oppdrag. Det er sjeldent og man skal føle seg veldig heldig. Man blir igjen på ubetalt overtid dersom det er utsikter til en slik gave. Å holde laparoskopikameraet. På akk-appen. Det krever faktisk rimelig god rom-koordinasjon og ikke minst en ekstrem statisk utholdenhet i grønne klær. Jeg har ingen av delene.

Det jeg har er en reflektorisk vasovagal finte som slår inn 8 minutter og 30 sekunder inn i ethvert kirurgisk inngrep jeg assisterer på. Uansett hva. Adheranseløsning? Greit. Alle på salen skjønner at turnuslegen besvimer da. Holde en stang utenfor en lukket buk? Turnuslege Wyller trenger en stol. Beste tida i livet mitt.

Traumeteam ga alltid høy puls. Selv i rollen som sekretær. Bestille bilder. Logge på dataen. Prøve å finne noe viktig om pasienten i tidligere journal og føle seg litt lur. Ikke minst huske å skru av lyset på rett tid, så røntgen kunne bli vurdert. Av med lyset! På med lyset! Ja, blodprøver er bestilt!

Svette som en sil under hvite klær og blykappe og refleksvest. Og kanskje er ikke historien på benken så hyggelig. Kanskje er det et ungt menneske som har brukket nakken, som roper i smerte, men som ikke fatter ennå at beina er blitt ubrukelige.

Og så må man videre. LIS tar seg av informasjon og oppfølging og videre transport. Den svette turnuslegen går til neste akutte abdomen som ikke har bæsjet på en uke. Det er dritt. Bokstavelig talt.

Men å kunne gå rett inn på kjøkkenet til en venn, som tilfeldigvis også er en god kollega, på vei hjem. Og få middag servert etter en sånn dag. Det er ikke dritt. Og selv om middagen forsvinner i en tåredis og det blir ekstra salt på maten og minus i eget væskeregnskap så er det alt annet enn dritt.

Definerende, ja kanskje, men glitrende og godt?

Å legge skyllekateter er også et ærefullt oppdrag. «Ta godt tak nå, helt ved rot.. Kjempeflott! Veldig bra grep!» Mate på, litt motstand her, litt xylocain der. Hele slangen inne og ballong blåst opp uten spesielt mye motstand. Pasienten har riktignok veldig vondt da. Veldig vondt! Jaja, han er jo på sykehus. Gi han litt morfin. Vi får ta den CT abdomen/bekken nå som kateteret i hvertfall er på plass. Avklare dette her! Catching! Kateterballong i uretra. Avdekket på CT. Presentert på røntgenmøtet dagen etterpå. Definerende? Absolutt. Forbanna bra? Ikke i det hele tatt.

Men det som var bra var å be om unnskyldning til pasienten. Ikke minst var det bra å legge seg laglig til for hogg på morgenmøtet, innrømme feilen usensurert og nådeløst og observere gråsprengte overleger humre i skjegget. «Eeen gang så skulle jeg legge et kateter i indre Innerstefjord. Ingen hadde sett en plastslange før, og knapt en lege, da tok jeg godt tak og så..» Stemningen har sjelden vært bedre på kirurgisk morgenmøte i løpet av min tid i turnus. Det var faktisk ganske ålreit. Nesten glitrende.

Minus i glitrende var det derimot da kontrolltimen med en pasient jeg hadde behandlet var byttet ut med «Ring mor». Overhalingen som møtte meg i andre enden av telefonrøret kan man kanskje ikke forberede seg på, men jeg klarte heldigvis å holde kjeft. For hun var ikke blid, og det med god grunn. Jeg hadde gjort en feilvurdering. Jeg ba om unnskyldning til moren. Jeg ba om unnskyldning til pasienten.

Det hadde gått bra. Det kunne ha gått skikkelig galt. Jeg fullførte dagen på kontoret. Jeg gråt hele veien hjem. Over en feil som gikk bra. Fordi det var så himla definerende.

Dag ut og dag inn, forelesning der og smågruppe her så har erfarne leger forkynnet det samme. «Dere kommer til å gjøre feil! Det er menneskelig å gjøre feil! Gjør dere ikke feil så jobber dere ikke som leger!» Jada, jada. Helt til det skjer. Og så er det en slags overstrømmende, altoppslukende, smertefull erkjennelse om at nå starter det. Nå starter det faderrullan meg, og det er bare å vente på neste gang. Og da er det ikke sikkert det går bra.

Men så kommer man hjem etter en uke hvor man har strevd med motivasjonen. Tvilt mer enn vanlig på alle beslutninger. Fundert på om dette egentlig var så lurt dette legeyrket. Vært hun som gråter på turnusveiledning og gjort mamma i Oslo bekymra for hvordan det egentlig går her oppe i livet. Og så kommer man hjem og der står det en pose på trappa med en flaske vin. Og et kort. Fra en kollega, fra en venn, fra en av de (mange) som lot meg dele hvor grenseløst udugelig jeg var og hvilken risiko det var å ha meg i jobb. På det kortet sto det «Hvis du fortsatt skulle være i tvil: du er en god og flink lege! God helg!»

Så har det kanskje vært forbanna bra, men det har jaggu meg vært forbanna dritt også. Og det har kanskje vært glitrende, magisk og absolutt definerende! Og det har gitt uunngåelig og livslangt samhold. Til og med klinisk skjønn kommer snikende etter hvert.

Men hører du meg en eneste gang si at turnus, det var den beste tida det, den beste tida i livet mitt. Da lyver jeg. Bare så du vet det!