Trangere nåløye for å bli hudlege

Artikkelen ble publisert i Forum 3/2015.

Yngre legers forening har fått gjennomslag for sitt krav om faste utdanningsstillinger på sykehus. Dette har skjedd etter enstemmige vedtak i Legeforeningens organer og støtte fra høyt politisk nivå – vi snakker statsrådsnivå. Argumentet om at leger må ha trygge ansettelser for å tørre å komme med kritiske ytringer har hatt gjennomslagskraft.

Advarsler om følgene av å innføre faste stillinger (1) har ikke gjort inntrykk. I mitt fag – hud- og veneriske sykdommer – er avtalen møtt med vantro og forundring (2). Ikke trodde vi at dette skulle gå igjennom. Men slik ble det.

Hud- og veneriske sykdommer er en liten spesialitet og sammenliknes ofte med øre-nese-halssykdommer og øyesykdommer. Det er likevel flere forskjeller mellom disse fagene. Bl.a. har øyesykdommer og øre-nese-halssykdommer langt flere spesialister, LIS-stillinger totalt og LIS-stillinger ved «små» sykehus, såkalte gruppe II-avdelinger. Øre-nese-hals-faget og øyefaget har hele 15 gruppe II-avdelinger hver, spredt rundt i hele landet. Det er her mange starter sin karriere i de to fagene. Hudfaget har kun to gruppe II-avdelinger.

I hudfaget er praktisk talt alle LIS-stillinger – dvs. 31 av 33 LIS-stillinger – lokalisert til universitetssykehusene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø, samt Stavanger. Nesten alle hudleger starter sin spesialistutdanning her, og alle må innom i minst 2-3 år. I Helse Sørøst er Oslo universitetssykehus det eneste sykehuset med hudavdeling i sin region – hvem utenfor hudfaget er klar over det? De aller fleste hudpasienter som trenger hjelp av en spesialist, blir behandlet av hudleger i privatpraksis, med eller uten driftsavtale med det offentlige. Det arbeider faktisk flere hudspesialister i privatpraksis enn på sykehusene.

Tidligere leder i Yngre legers forening Marit H. Christiansen synes å ha glemt dette i sin artikkel om faste stillinger i Forumnr. 2/2015 (3). Hudavdelingene skal utdanne hudleger til overlegestillinger til privatpraksis – ikke bare til overlegestillinger, slik det fremstilles.

En enkel framskriving av dagens stillingsmarked for hudleger i Helse Sør-øst tilsier at det i perioden 2015-25 vil bli ledig litt over 5 overlegestillinger, alle ved Oslo universitetssykehus, og 20-24 avtalehjemler for privatpraksis, de aller fleste utenfor Oslo-regionen (overlege Jan C. Sitek, Oslo universitetssykehus, personlig meddelelse). I samme periode vil Oslo universitetssykehus utdanne 20-25 nye hudleger – forutsatt uendret utdanningskapasitet. Hvordan vil det gå om mange av disse velger å forbli på sykehuset som legespesialist i en LIS-stilling – med høyere lønn og bedre rettigheter – fremfor å søke en ledig avtalehjemmel eller overlegestilling i en annen by?

Å spå om fremtiden er selvfølgelig vanskelig. Men vi vet at den beste prediktor for hva som vil skje, er hva som har skjedd i den umiddelbare fortid. Hva vet vi så om karrierevalgene til dem som har blitt ferdige hudleger ved Oslo universitetssykehus de siste årene?

Av 20 nye hudspesialister fra Oslo universitetssykehus i perioden 2007-14 arbeider nå seks som overlege og tre som forsker ved samme sykehus. Ni arbeider i helprivat praksis, altså uten driftsavtale, hele åtte av dem i Oslo. En har flyttet utenlands. Kun en eneste hudlege har begynt i avtalepraksis utenfor Oslo. Det har ikke har vært mangel på ledige praksishjemler; i 2011 var det ingen – ingen – norske søkere til ledige avtalehjemler i hhv. Vest-Agder, Telemark, Østfold og Innlandet. Dette sier oss følgende: De fleste som blir ferdig utdannet hudlege, foretrekker å fortsette å arbeide i den byen der de har fått størsteparten av sin spesialistutdanning – dersom de har muligheten til det.

Det er derfor liten tvil om at mange som blir ferdige hudleger i årene fremover, vil velge å fortsette på samme sykehus som legespesialist fremfor å overta en privatpraksis eller overlegestilling i en annen by. De vil da blokkere en LIS-stilling som egentlig skulle vært brukt til å utdanne en ny hudlege. I løpet av få år vil utdanningskapasiteten krympe. Det vil bli vanskeligere for dem som kommer etter å få en LIS-stilling. Nåløyet for å bli hudlege vil bli trangere.

I 2009 fastslo Legeforeningen i en rapport at dagens utdanningskapasitet i hud- og veneriske sykdommer, dvs. 33 LIS-stillinger, er for knapp. Hva mener Legeforeningen og Yngre legers forening er smertegrensen for hvor liten utdanningskapasiteten i hudfaget kan bli? 30 LIS-stillinger? 25 LIS-stillinger? 20 LIS-stillinger?

Avdelingsledelsen ved utdanningssykehusene vil selvfølgelig prøve å motvirke en slik utvikling så godt det lar seg gjøre. De vil, tror jeg, bli svært liberale med å innvilge søknader om permisjoner på alle nivåer og situasjoner.

Overleger, legespesialister eller LIS-leger med fast stilling som vil prøve seg i privatpraksis eller annet arbeid eller ønsker et avbrekk av andre grunner, vil få innvilget permisjon i kortere eller lengre tid fremfor å måtte si opp sin stilling. Dette vil åpne opp for flere vikariater som kan besettes for den perioden permisjonen varer. I tillegg kommer vikariater som følge av tidsbegrensete forskerstillinger, sideutdanningstjeneste og lovpålagte permisjoner ved svangerskap, fødsler og sykdom. Det er all grunn til å tro at antallet vikariater vil øke.

Avdelingsledelsen vil imidlertid være forsiktig med å ansette noen i vikariat i til sammen mer enn tre år. Etter tre år i vikariat ved samme avdeling har arbeidstaker nemlig rett til fast stilling. Yngre leger må derfor være forberedt på at vikariater kan bli kortvarige. Hvis avdelingsledelsen ikke ønsker å ansette noen i et vikariat som vil føre til fast stilling, vil man prøve å ansette en annen. Vedkommende må da søke stilling eller vikariat ved et annet sykehus for å få nok tjeneste for å bli

spesialist. Vikarveldet vil bli større, ikke mindre, enn tidligere.

Johan Torgersen, tidligere leder i Yngre legers forening og nå direktør for spesialisthelsetjenesten i Helsedirektoratet, foreslo på et møte mellom Legeforeningens ledelse og styret i hudlegenes forening 4.12. 2014 å knytte tilsetting i en LIS-stilling til en rett til å overta (eller starte) en avtalepraksis i den aktuelle helseregion innen et visst antall år etter godkjent spesialitet, alternativt å få en overlegestilling ved et annet sykehus (referat datert 8.12. 2014). En slik ordning vil gjøre at man vil tiltrekke seg søkere som kan tenke seg å flytte etter endt spesialistutdanning. I følge Legeforeningens jurister hjemler ikke dagens avtale en slik ordning (internt notat datert 20.1. 2015), men meningene om dette er delte, og siste ord er ikke sagt.

Ingen er tjent med at det utdannes færre hudleger, og at det blir vanskeligere å bli hudlege. Både spesialitetskomiteen og hudlegenes fagmedisinske forening mener at avtalen om faste stillinger på sykehus må endres slik at utdanningskapasiteten i hudfaget blir sikret. Vi har tro på at dette vil skje. Dagens avtale gjelder til 30.4.2016 og skal reforhandles (4). Vi håper på en løsning der utdanningskapasiteten i hudfaget opprettholdes, og der alle leger i spesialisering får en langsiktig jobbsikkerhet, det være seg i form av sykehusstilling eller avtalepraksis.