Trakassering av kollegaer – Regel mer enn unntak?

Kort om forfatteren: Per-Kristian Jensen har LIS1 ved UNN Tromsø, og er tillitsvalgt for alle LIS1-legene. Han har jobbet ved UNN siden 2003 som ambulansearbeider, fagutvikler i Ambulansetjenesten og som stasjonsleder.

I 2018 har det vært stort fokus på #metoo, og det har kommet frem skremmende tall. Men det er ikke bare denne formen for trakassering som ikke varsles. Det finnes også trakassering det ennå ikke snakkes høyt om, men som har stor innvirkning de ansattes arbeidsdag. Kjefting, nedsnakking og spydige kommentarer kan komme fra både LIS (1, 2 og 3) og overleger. Over alt finnes det leger som behandler sine kolleger dårlig. De er ikke mange, men de finnes.

For en tid tilbake satt jeg i akuttmottaket sammen med en fersk LIS1 som gråt etter tøff behandling av en bakvakt. Det endte med at jeg skrev mail til alle overleger på UNN Tromsø.

Kjære alle overleger :)

Skriver denne mailen på vegne av alle LIS1 ved UNN Tromsø. To ganger i året, hvert eneste år, starter det nye LIS1 (turnusleger) ved sykehuset. For mange er det første gang de er i en situasjon der de må ta ansvar for det de gjør, selv om de er godt dekket av forvakter og mellomvakter. Man prøver så godt man kan å gjøre jobben så godt som mulig, og sortere seks års teori i møte med hver enkelt pasient. Det går vanligvis bra, og kvalitetssikres ved dette sykehuset ved at man må konferere alle pasienter med primærvakt kirurgi eller for- eller mellomvakt i medisin.

Men det er enkelte skjær i sjøen. På vakt blir man ofte bedt om å ringe bakvakten for å konferere pasienten man har i akuttmottaket. Da hender det man treffer på noen som kanskje har dårlig tid, eller mye «viktigere» ting å ta seg til enn å svare på «banale» spørsmål fra ferske turnusleger.

For en stund siden satt en av dem jeg er tillitsvalgt for i mottaket og gråt etter en slik opplevelse. Det var første dag på vakt for den ferske legen. Primærvakten hadde omtrent ikke vært i mottaket, men ba den nye turnuslegen ringe bakvakten for å stille et spørsmål. Da den nye turnuslegen ble dårlig behandlet av bakvakten på telefon, ble det rett og slett for mye. Vi kan bare tenke oss hvor mye denne personen gleder seg til neste vakt.

I dag er dere ledende innenfor deres fagfelt, men dere har vært i våre sko en gang. Helt fersk og med jobb over hodet. Med primærvakter, forvakter eller mellomvakter som vil at du skal jobbe raskere for å tømme akuttmottaket. Og sykepleiere som lurer på hva som skal skje med pasientene. Jeg trenger ikke ramse opp mer, dere kjenner historien.

Husk. Til syvende og sist er vi kolleger. For å bli best mulig, er det viktig at man tør stille spørsmål når man lurer. Man har ikke alltid tid til å gå tilbake i litteraturen å finne svaret.

Vi har akkurat startet i et utdanningsløp, og alle er nok enige i at man lærer mer dersom man ikke opplever frykt. Du vil vel ha den beste til din avdeling når den tid kommer?

I ettertid har jeg fått mange svar. Det har vært overleger som har satt pris på å bli minnet på sitt ansvar, og jeg har vært i møte med representanter fra ledelsen som ønsker å få vite om slike hendelser. Det er interessant at de fleste sier problemet er gjenkjennbart fra egen turnustid. Lærer vi aldri?

Det er bra problemet blir tatt alvorlig av ledelsen. Det som bekymrer meg er unge leger ansatt i LIS2 og 3-stillinger. De bekrefter problemet, men sier «Det har alltid vært sånn.» eller «Hun bare er sånn.». Hvorfor finne seg i slik oppførsel?

Dette kan sammenliknes med #metoo. Unge leger er redd for konsekvensene. Hva med forlengelse av vikariatet hun har søkt om? Hva med deltakelse på nødvendige kurs i LIS-utdanningen? Listen er lang. Dette kan forklare hvorfor man finner seg i slik oppførsel istedenfor å ta et oppgjør.

Dersom man godtar at det er sånn fordi det alltid har vært sånn, vil det ikke alltid forbli slik? Og når slik oppførsel aksepteres, hvordan skal vi da klare å unngå at unge leger blir sånn selv?

Vi må snakke om problemet. Slik oppførsel ikke er greit! Vi er tross alt kolleger. Alle er tjent med at legen gleder seg til å gå på jobb – både oss som leger og pasientene.