Sykehuslivet: Hvordan en god leder gjør at tynn, kald kaffe smaker (litt) bedre

Jeg stirrer smådøsig på enda en brun pappkopp med svart gugge. Noen har forsøkt å selge den smakløse suppen inn som kaffe, men jeg er ikke overbevist. Uansett er det fint å ha noe konkret å fokusere på når stemningen på morgenmøtet plutselig kjølner med flere grader i det en faglig diskusjon avsporer fullstendig. Resultatet er at flere av kollegaene er noe brydd, andre tydelig irritert. På enden av bordet, midt mellom to leirer av faglige opinioner, sitter lederen vår og prøver å manøvrere de frynsete gemyttene. En enkel jobb kan det ikke sies å være: Å vise forståelse og samtidig navigere diskusjonen på en saklig måte, er en vanskelig balansegang. Og å oppnå dette uten å fremstå fullstendig overbærende, er et kunststykke på lik linje med å være dirigent med ansvar for både strykere og pauker simultant.

Pappkoppen, inkludert kaffegrutet, har jeg for lengst overlatt til skjebnen i restavfallet når vakt-callingen begynner å pipe og ule. “God mandag”, tenker jeg, før jeg suser av sted på sparkesykkelen nedover sykehusgangene. Pasienten håndteres så hurtig det lar seg gjøre, men jeg trenger en avklaring med bakvakten før jeg er i mål. Dagens faglige råd mottas av ingen ringere enn avdelingslederen selv. For ja, mellom en møtebyrde på størrelse med en sjuer på Richters skala og overprøving av *DRG-plasseringer, så jobber han også klinisk. Konferering avsluttes (vellykket) og pasienten trilles bortover den helhvite gangen mot avdelingen. Jeg tar meg tid til å være takknemlig for kollegaer som har nok motivasjon til å bryne seg på den byråkratiske ballasten som følger med en lederposisjon. Det er ikke selvsagt at alle ledere ønsker å ha en standhaftig fot i både den kliniske og den administrative leiren. Jeg er dog overbevist om at en leder som har erfaring fra seige nattevakter og ulende vakt-callinger både er, og oppleves som, en bedre leder.

Dagens andre «kaffekopp» ligger fremdeles og skvulper i den ellers tomme magesekken når jeg bestemmer meg for å få unnagjort det jeg har utsatt hele uken. Med litt klamme håndflater begir jeg meg oppover trappen mot sjefens kontor. To korte bank på døren er alt som skal til før jeg ropes inn. Jeg blir møtt med et varmt smil og en åpen gest mot en ledig stol. Selv om jeg helst vil stå, nå som sympatikus fyrer opp under nervøsiteten min, så føles det likevel beroligende å bli bedt om å sitte. Det er som om vi faktisk har tid til en samtale, selv om vi begge vet at noen sin telefon kommer til å ringe når som helst. Jeg griper sjansen og hopper i en kaotisk forklaringsmodell om mistrivsel, behov og dårlig samvittighet. Lederen lytter tålmodig, og skyter inn et par hmm og uffda på adekvate pusterom i tiraden min. Når taleflommen min endelig ebber ut blir jeg igjen møtt med et vennlig smil og et konkret spørsmål: «Hva trenger du av tilrettelegging?» Etter ti minutter, som kun ble avbrutt av totalt tre telefoner, kan jeg forlate kontoret med litt lavere skuldre. Jeg har en sjef som tar tilretteleggingsplikten på alvor.

Timene går og vakten nærmer seg slutten. For å spe på motivasjonen tar jeg meg en tur på Delien og unner meg dagens desidert beste og mest autentiske kaffekopp. Maskinen surrer med sitt, og tankene mine drifter tilbake til samtalen med lederen min. Det må være utfordrende å sitte i en lederrolle der man skal være til stede i like stor grad for alle sine ansatte - særlig med tanke på hvor forskjellige vi er og hvor stort sprik det er mellom behovene våre. Å ha en leder som møter våre utfordringer og bekymringer med åpenhet og nysgjerrighet, bidrar trolig til bedre jobbtrivsel. Vi, både legekollegaer og helsetjenesten, må støtte de motiverte og stødige legelederne der ute og gi dem verktøyene som trengs for å gjøre jobben sin best mulig. Med en god leder i ryggen oppleves arbeidshverdagen litt bedre, selv når alarmen ikke holder fred og kaffen har blitt kald.

*DRG: Diagnoserelaterte grupper.