Sykehusleger yter gjerne ekstra

«-Han sitter og leser fag hele tiden han», sa et tilfeldig møte i Marokko på tidlig 2000-tall, og nikket i retning sitt eget reisefølge. Mannen i skyggen var nyutdannet lege. Jeg var fersk medisinstudent – uten medbragt pensum, og tenkte det så litt stusselig ut å lese fag på ferie. I dag, nesten tjue år senere ber jeg mitt eget reisefølge huske godt lesestoff slik at jeg selv med god samvittighet kan trekke frem noe fagrelatert når kveldsroen senker seg.

Rambølls rapport om sykehuslegers arbeidsforhold ble offentliggjort i dag. 5856 sykehusleger (42 % av alle) besvarte, blant dem omtrent like mange medlemmer i Overlegeforeningen (Of) og Yngre legers forening (Ylf) og omtrent like mange menn som kvinner.

Sykehusleger synes arbeidsbelastningen er for høy og at det er en ubalanse mellom arbeid og fritid – også etter korrigering for vaktarbeid. Muligheten til å påvirke egen arbeidshverdag oppgis å være så lav at den klart skiller seg negativt fra andre yrkesgrupper med høy utdannelse i andre kunnskapsbedrifter. 

Men legeyrket i og innenfor akuttmottakene oppleves fortsatt veldig meningsfylt for de aller fleste! Gleden ved faget gruser frustrasjonen over at man tilhører en yrkesgruppe som, etter seks til ni års universitetsutdannelse består av kritisk tenkende individualister, detaljstyres i driften.

Sykehusene trenger ikke leger som har resignert til vanlige lønnsmottakere og som går hjem på slaget fire uansett. Sykehusene trenger visjonære leger med ønske og vilje til å bruke tid og krefter på alt fra pasientforløp til å bringe en ny operasjon til sykehusets repertoar. 

Sykehusene trenger leger som vil bruke flere år av livet på en bitte liten celle for kanskje å få på plass en viktig eller uviktig bit i et enormt puslespill. 

Sykehusene trenger samvittighetsfulle leger som følger opp pasientene sine selv om andre har overtatt vakten. 

Sykehusene trenger han som sitter i skyggen og leser faglitteratur på ferie – fordi det frister mer enn Jo Nesbø. 

I dag har sykehusene slike leger. Svarene i Rambøllundersøkelsen vitner om en stolt yrkesgruppe som vil det beste for helsetjenesten og det beste for pasientene. Spørsmålet med høyest skår av alle var «Jeg yter gjerne en ekstra innsats når det er nødvendig» med 4.4 poeng i snitt av 5 mulige.  

Sykehusleger bretter opp ermene, diskuterer åpent beste behandling, lærer av hverandre, hjelper og støtter. Arbeidet byr på faglige utfordringer og sykehusleger føler de får brukt av kunnskapen sin i hverdagen. Resultatet er motiverte og engasjerte sykehusleger som opplever å bidra til en god helsetjeneste der pasientene oppfattes å være tilfredse med tilbudet.   

For sykehusene som arbeidsgiver burde det vekke bekymring at sykehuslegene, som sitter på en særegen høy faglig kompetanse i helsetjenesten, ikke opplever at faggruppene sine har innflytelse på utvikling av tjenesten. Det er også ganske dramatisk at legene opplever at faglige råd ikke tas hensyn til når driften planlegges, og at sykehusledelsen egentlig oppfattes som ganske uinteressert i innspill. Kanskje ligger forklaringen på fagmiljøenes motstand mot ny spesialistutdanning akkurat her; i observert prioritering mellom fag og drift.  

I det hele tatt tallfester rapporten fra Rambøll avstanden som har oppstått mellom sykehusledelsen og sykehusenes medisinskfaglige utøvere. Sykehusleger sitter åpenbart med en følelse av ikke å bli tatt med på råd og i alle fall ikke på den type råd som implementeres i praksis.  

En god helsetjeneste gjør seg ikke selv. I en stadig mer predefinert og innholdstett hverdag er sannsynligvis det å sikre rom for alle faktorene som gjør at ermene på legefrakken fortsatt brettes opp, noe av det aller viktigste en sykehusledelse kan gjøre. 

Legevirket er tung akademisk kunnskap, det er egne og andres erfaringer - det er kunnskaps- og erfaringsbasert. 

Det må være rom for faglig utvikling både teoretisk og praktisk og på alle nivå, for faglig diskusjon og meningsutveksling. 

Det må være rom for nerding og for å bringe faget videre gjennom kritisk å evaluere egen behandlingspraksis og ved forskning. 

Det må være rom for samarbeid, og for hjelp og støtte. 

Det må være rom for skikkelig viktige deler av sykehusdriften som ikke utløser ett eneste DRG-poeng.

Mindre enn en av tre leger mener sykehusene styrer mot bedre pasientforløp. Bare en av seks tror arbeidsforholdene blir bedre. Hvis legen begynner å se på seg selv som en ubetydelig og ensom rubrikk i et ressursstyringsprogram avskåret fra innflytelse på sin egen yrkesutøvelse, mister befolkningen en faglig gullgruve. Vi er ikke der. Faglitteraturen hentes frem under palmen, ermene brettes med glede opp når det trengs, og fagutøvelsen i seg selv gruser hverdagens frustrasjoner. Måtte det vare!