Sykehuslegene i nåtid og framtid

I fjor skrev jeg en kronikk i Dagens Medisin med tittelen «Faglig autoritet, status og tillit». Inspirasjonen til teksten fikk jeg etter å ha lest boka «When Breath Becomes Air» av Paul Kalanithi - en ung lege i spesialisering innen nevrokirurgi som skrev boka like før han døde av lungekreft.

I kronikken skrev jeg blant annet: «Vi er utrolig heldige i helsetjenesten som rekrutterer noen av de flinkeste ungdommene i landet til å bli leger eller annet helsepersonell. De kunne ha blitt sivilingeniører, økonomer eller jurister, for å nevne noen yrker, men de velger et yrke som bidrar til å hjelpe deg i møte med sykdom og lidelse, og arbeide i en sektor som krever tilstedeværelse og beredskap til alle døgnets tider 365 dager i året. 

De velger også et yrke som ikke bare preger arbeidsdagen, men pasientenes ve og vel, og faglige problemstillinger bearbeides ofte gjennom fritid og ferie.» 

Det er ingen selvfølge at dette skal fortsette. Jeg tror vi alle kan være enige om at det å være lege er et utrolig givende yrke, men også krevende hvor vi som ledere må hele tiden tenke på hvordan vi skal rekruttere, utvikle og beholde leger i framtiden.

I kronikken formulerte jeg det slik: «Utfordringen vår fremover er å legge til rette for fortsatt å rekruttere entusiastiske og faglige dyktige personer inn i helsetjenesten og i denne sammenhengen til å bli leger. 

Derfor blir vi nødt til å bli enda flinkere til å legge til rette for behovene om en bedre balanse mellom fritid og familieliv, og arbeid, men også hvordan vi organiserer og gjennomfører arbeidsprosessene.»

Det er positivt at unge leger i dag er opptatt av en bedre balanse mellom sykehushverdagen og fritid. Lange vakter med lite søvn, arbeidsdager med stort arbeidspress og manglende pauser eller mange pasientkontakter med lite supervisjon, er ikke nødvendigvis hverken et godt utgangspunkt for god pasientsikkerhet eller godt arbeidsmiljø. Derfor er vi nødt til å finne bedre løsninger.

Hvordan vi kan unngå lange vakter og arbeidsuker med for mange arbeidstimer, færrest mulig uforutsigbare vakter, sikre god planleggingshorisont for både legene og arbeidsgiver? Hvordan legge til rette for gode spesialistutdanningsløp med god veiledning og supervisjon? Hvordan sikre at arbeidsbetingelsene og lønn er konkurransedyktig for å gi fortsatt god rekruttering?

Dette tror jeg er mulig å finne gode svar på, men det blir helt umulig å lykkes uten at vi klarer å skape et godt samarbeid mellom arbeidstakere og arbeidsgivere. Jeg håper det arbeidet de regionale helseforetakene nå starter sammen med Legeforeningen for å se på hvordan vi bør rigge framtidens tariffavtaler kan bli legge grunnlaget for å komme videre.

Samtidig med dette står vi overfor store endringer i helsetjenesten. Det er vi nødt til å ta fatt på hvis vi skal klare å håndtere økningen i antall eldre, sentraliseringen av særlig den yngre del av befolkningen og økningen i antall pasienter med kroniske sykdommer.

Vi har ikke helt tatt inn over oss digitaliseringen og mulighetene som ny teknologi gir for å endre arbeidsprosessene våre. Det virker nesten som vi går og venter på at noen skal «finne opp» Skype, Internett, kunstig intelligens og roboter, eller i alle fall at vi venter på noen som kan utnytte potensialet dette gir i sykehusene våre. 

Det finnes for eksempel muligheter til avansert beslutningsstøtte innen klinikk og bildediagnostikk. Vi lar fortsatt pasienter reise lange strekninger til sykehusene for å avklare ting som kunne vært gjort som digitale møter enten i hjemmet eller hos fastlegen. Vi har journalløsninger som ikke kommuniserer på tvers av nivåene eller mellom aktører på samme nivå. Pasientene møter en helsetjeneste som fortsatt tidvis lever i den digitale steinalderen.

Heldigvis skjer det endringer i helsetjenesten nå. I Midt-Norge er vi nå midt i anskaffelsesprosessen for et nytt journalsystem som har som ambisjon å være felles for spesialisthelsetjenesten, kommunehelsetjenesten og fastlegene. Prosjektet Helseplattformen gir håp for en helt annen digital hverdag både for ansatte og pasienter. Ikke minst vil det være med å gjøre samhandlingen mellom nivåene lettere. 

Det vil være helt umulig å møte utfordringene vi står overfor uten at flere behandles utenfor sykehusene. Mer må løses i kommunene der befolkningen bor ved hjelp av teknologi, samhandling, en styrket primærhelsetjeneste med flere leger og en spesialisthelsetjeneste som blir belønnet for å bidra til å forebygge sykdom eller forverring av sykdom utenfor sykehusene. Dette vil kreve blant annet en omlegging av finansieringssystemet for sykehusene, men det er ikke nødvendig å vente på at all helsetjeneste skal være organisert på samme nivå.

Så hvordan blir sykehushverdagen for LIS-legene og sykehuslegene i framtiden? Jeg tror at vaktene blir kortere, lønnen blir mindre avhengig av variable tillegg, vi får en kvalitativt bedre spesialistutdanning, avansert beslutningsstøtte og teknologi som bidrar til at arbeidsprosessene blir endret.

Enkelte tjenester som bildediagnostikk og laboratorietjenester blir håndtert på tvers av sykehusene, virtuelle rom og møteplasser vil gjøre samhandlingen mellom sykehusene og nivåene lettere. Pasienter blir vurdert og behandlet uten fysisk å møte på sykehusene blant annet ved bruk av virtuelle poliklinikker. 

Og det blir flere muligheter til å kombinere karrieren mellom pasientbehandling og forskning, utdanning eller innovasjon. Likevel blir ikke viktigheten av en tydelig legerolle mindre. Vi trenger fortsatt leger med faglig autoritet, status og tillit ute i befolkningen og i helsetjenesten. Derfor må legene ta den faglige lederrollen i de endringene som kommer og se etter mulighetene for å gjøre ting på helt andre måter.

Den eneste begrensningen jeg ser som vil kreve mye av dere som skal ta helsetjenesten videre, er at samfunnsøkonomien i framtiden ikke nødvendigvis blir like god som den vi har hatt de siste tiårene. Likevel - gled dere til en spennende framtid!