Sykehusdebatt vekker følelser

Artikkelen ble publisert i Forum 2/2015.

Det har vært vanskelig å ikke få med seg den langvarige og ulmende sykehusstriden på Nordvestlandet, som eksploderte før jul i fjor. En direktør som gikk før hun hadde lagt frem sin innstilling, flere fakkeltog, to styremøter og ett foretaksmøte der det ble tatt en tomteavgjørelse. Det nye felles akuttsykehuset for Nordmøre og Romsdal skal bygges to mil øst for Molde, til erstatning for dagens sykehus i Molde og i Kristiansund. Det har vært bred faglig enighet om at ett felles sykehus vil være best for pasientene, men her slutter også enigheten.

Det var forventet at tomteavgjørelsen ville skape mange følelser og stort engasjement. Sykehuskampen på Nordvestlandet har pågått i flere tiår. Dette har vært en belastning for lokalsamfunnet, og lokalavisene har fråtset i stoff om denne saken. For de tillitsvalgte har det vært en indre kamp for å finne ut om man har tillit eller mistillit til prosessene og avgjørelsen, i denne saken finnes det ingen mellomting.

I etterkant av tomtevalget har beskyldningene haglet. Det ble så mye bråk at saken ble løftet opp på den nasjonalpolitiske arena med høring i Stortingets kontroll og konstitusjonskomite fredag den 13. februar. Hovedspørsmålet var om helseminister Bent Høie hadde brutt foretaksloven ved å instruere styrene om hvor sykehuset skulle legges, og om tomteavgjørelsen da var gyldig. De fleste meninger og politiske vurderinger i etterkant tyder på at ministeren går helt fri og at beslutningen om sykehus bynært Molde står seg. Endelig avgjørelse fra komiteen foreligger ikke i skrivende stund.

For meg som foretakstillitsvalgt (FTV) for Ylf i Helse Møre og Romsdal frem til desember 2014, var denne saken mildt sagt utfordrende. Den var langt på vei altoppslukende. Forutsetningene mine for å inneha rollen som FTV var heller ikke de beste, da jeg jobbet på Molde sykehus, noe mange ikke vil hevde er et «nøytralt» sykehus i denne striden. I tidligere runder av saken har de tillitsvalgte på enkelte sykehus blitt utsatt for trusler, så det var et mål for meg å ikke komme i en slik situasjon. Så vidt meg bekjent nådde jeg dette målet.

Balansen mellom hva man kan og ikke kan si som FTV i slike saker, er vanskelig. Man skal representere alle foretakets medlemmer, samtidig som de fleste av oss har egne og ofte sterke meninger. Da jeg overtok som FTV var det fred og fordragelighet i Ylf-leiren. Dette skyldtes at daværende FTV og nåværende Ylf-leder Marit H. Christiansen hadde jobbet hardt for å få til samarbeid mellom de ulike sykehusenes tillitsvalgte. Jeg opplevde at vi klarte å samarbeide godt videre. Det var viktig å være åpne om hva man mente, og heller være enige om å være uenige.  Samtidig fant vi mange felles interesser som vi jobbet for. Tomtevalget ville man aldri kunne enes om.

I ettertid har det vært tydelig at ikke alle hadde tatt inn over seg at den ene byen ville oppleves som vinner, den andre som taper. Selv om en del ting i fjor høst kunne vært løst på en bedre måte, betyr ikke det at tomteavgjørelsen er ugyldig. Det store spørsmålet er om foretaksmodellen er en fornuftig styringsmodell. Roten til mye av bråket som har oppstått i Møre og Romsdal, tror jeg skyldes nettopp dette. Foretaksloven fremstår som vanskelig å tolke, og skillet mellom uformelle og formelle styringslinjer er uklare. Mange toppjurister har uttalt seg i saken, og deres vurderinger har spriket i alle retninger. Om man skal finne noe godt som kan komme ut av striden i Møre og Romsdal, må det være at foretaksmodellen nå blir grundig vurdert av Stortinget og at nødvendige endringer forhåpentligvis gjøres.

Flere foretak har nå prosesser gående hvor nye felles sykehus skal bygges som erstatning for dagens eksisterende. Lokaliseringsspørsmål vil også her by på utfordringer, først og fremst fordi det ikke finnes en fasit på hva som er riktig. Her har jeg et begrenset håp om at Nasjonal helse- og sykehusplan vil gi tydeligere retningslinjer på hva vi ønsker oss av forskjellige typer sykehus i fremtiden, og hvilke faktorer som skal veie tyngst i lokaliseringsspørsmål. Er rekruttering og robuste fagmiljø viktigere enn distriktspolitiske hensyn? Sentralisering versus desentralisering? Det må være lov å kreve at dette blir klarere for fremtiden.

Om det blir like mye bråk andre steder som det vi har sett i Møre og Romsdal, gjenstår å se, men det som er klart er at sykehusdebatt vekker følelser. Følelser hos oss som jobber der og hos dem som bruker sykehusene. Da kan det være viktig å minne oss selv på at sykehus først og fremst handler om å behandle pasientene. Dersom konfliktene holdes gående, slik vi ser i Møre og Romsdal, vil dette til syvende og sist gå ut over nettopp pasientene. Det er i dag knallhard kamp om å rekruttere de beste spesialistene og LIS’ene. Opprivende konflikter over mange år svekker rekrutteringen. Derfor var det nå viktig å få en avgjørelse på Nordvestlandet. Det er fortsatt flere år til ett nytt sykehus står klart. Veien dit vil bli kronglete, men ikke umulig.

Usikkerheten og striden som er skapt i Møre og Romsdal er INGEN tjent med!