Stø kurs

Artikkelen ble publisert i Forum 1/2015.

Oslo, januar 2015. Utenfor Legenes hus kjemper vinteren for å få tak. Tykt skydekke og sur vind frister til rolige innendørsaktiviteter, men inne på Ylf-lederens kontor er det høyt tempo. Sekretariatsansatte og tillitsvalgte stikker stadig innom kontoret, sjekker at Marit er på plass, ønsker velkommen, stiller spørsmål og kommer med påminnelser som gjør Marits liste over ting å sette seg inn i enda lenger. Det takler Marit fint. Brede smil og positive svar på klingende Vestlandsdialekt.

-          Akkurat nå har jeg jo på ingen måte fritidsproblemer. Jeg kan bruke all min våkne tid på Ylf uten å føle meg «ferdig». Det er så mye å sette seg inn i, sier Marit.

Det til tross for at Marit på ingen måte er noen nybegynner i Legeforeningssammenheng. Hun har vært engasjert i foreningen på ulike nivåer helt siden hun studerte medisin i Dublin. Senere fulgte ulike roller som tillitsvalgt ved sykehuset i Ålesund. Hun har vært foretakstillitsvalgt for Helse Sunnmøre, og gikk videre i foretakstillitsvalgtrollen da Helse Sunnmøre og Helse Nordmøre og Romsdal ble slått sammen. Marit ble valgt inn i Ylf-styret allerede i 2011, men valgte å trekke seg da hun i tillegg til vervet som foretakstillitsvalgt, ble valgt inn i Legeforeningens sentralstyre, hvor hun nå sitter på sitt fjerde år. Hun hadde allikevel møterett til styremøtene og har fulgt Ylfs arbeid tett hele veien. I 2013 ble hun valgt som nestleder i Ylf, et verv hun nå har hatt i ett og et halvt år. Høsten 2014 slo Helsedirektoratet kloa i daværende Ylf-leder Johan Torgersen, og Marit fikk nokså brått Ylf-leder ballen i fanget. Nå skal hun lede Ylf ut denne valgperioden, men Marit har vært tydelig på at hun kommer til å stille til valg som Ylf-leder på årsmøtet i april 2015 lenge før Johan trakk seg.

-          Jeg har veldig stor respekt for at det skal være et valg, men jeg kan ikke jobbe i et kortsiktig perspektiv. Dette er noe jeg har lyst til å fortsette med, og jeg har jo tanker om hva Ylf skal jobbe med i et lengre perspektiv.

Selv om hun savner klinikken i blant, er hun klar på at det akkurat nå er arbeidet for Ylf som er det morsomste og det som frister mest. 

-          Både fordi jeg synes det er spennende, men også fordi jeg føler at jeg har gode forutsetninger for å gjøre en god jobb. Nå har jeg jobbet så lenge for Ylf og Legeforeningen, at det er naturlig å ta det siste steget. Her har jeg oppgaver jeg har lyst til å jobbe med.

Og hvilke oppgaver er det som venter?

-          Vi skal selvfølgelig være vaktbikkjer og passe på at faste stillinger implementeres. Det er et puslespill og få det til. Der må vi være med å få til gode løsninger og være en slags koordinator slik at de gode løsningene spres i de ulike foretakene. Jeg opplever at folk er konstruktive på begge sider. Og nå når vi har fått gjennomslag for faste stillinger, åpner det for å jobbe mer mot innhold og kvalitet i spesialistutdanningen, sier Marit fornøyd.

-          Dette faller også inn under arbeidet med spesialitetsstruktur. Helsedirektoratets endelige rapport er nå ferdig, og der er det veldig mange ting som kan bli bedre. Vi kan være enige i at det er en god idé å strukturere utdanningsløpene bedre, og man må fokusere mer på utdanning. Andre deler av forslaget er mindre bra. Faglig sett har man veldig stor nytte av å bli eksponert for andre tanker. Med ny spesialitetsstruktur tar man bort så å si alle muligheter for nye impulser; ikke forskning, ikke annen relevant tjeneste, nesten ikke gruppe I og nesten alle kurs skal legges om til nettkurs. Da sitter du igjen med at du kun skal omgås de samme menneskene gjennom hele spesialiseringen, og verden går ikke videre av at du sitter og snakker med deg selv. Det mest bekymringsfulle er at man foreslår at leger i spesialisering kan gå selvstendige vakter uten bakvakt. Det er ikke riktig å sette våre kollegaer i den situasjonen når man ikke er spesialist, og det er selvfølgelig ikke riktig overfor pasientene som kommer til spesialisthelsetjenesten at de ikke får mulighet til å bli tilsett av en spesialist, sier Marit engasjert.

-          Så er det de løpende tingene – turnustjeneste, der vi skal jobbe enda tettere med studentene, og diskriminering, som nok ikke kommer til å forsvinne selv om vi får faste stillinger.

Av venner beskrives Marit som engasjert og idealistisk. Hun er et godt «organisasjonsmenneske» som ser de store linjene i saker hun er involvert i, en god debattant som er flink til å inkludere alle i diskusjonen. Marit har vokst opp i Måløy, men flyttet tidlig fra bygda. Gymnaset ble gjennomført i Frankrike. Så fulgte studier i Dublin. Marit var hverken melkemann eller elevrådsleder – i så fall har hun fortrengt det. Men speiderleder var hun. Hun beskriver seg selv som en person som er interessert i systemet.

-          Det beste med systemet er til tider at det har så utrolig mange forbedringspotensialer! Samtidig er det ikke alt du kan sette i system. Alt kan fungere dersom begge parter er fleksible. Dersom begge parter vil hverandre vel, går alt bra. Men dersom den ene parten blir firkantet, svares det gjerne med samme mynt fra den andre parten. Og det er sånne mønstre som må brytes om man skal komme videre.

Etter medisinstudiet var det på tide å være «ekte student».  Hun studerte kunsthistorie og filosofi ett år i Trondheim.

-          Jeg bodde i kollektiv, og drakk rødvin og diskuterte filosofi og krig og fred og politikk og sånt. Og det var et helt fantastisk år! Og endelig være student slik man egentlig hadde forestilt seg at det skulle være, hvor ikke alt var så seriøst.

Men så var det tilbake til medisinen og turnuslegestilling ved Ålesund sykehus, kombinert med distriktsturnus i Bardu. Savnet etter Ålesund var stort, så da halvåret i nord var omme, grep Marit første sjanse til å jobbe i Ålesund igjen:

-          Det var én ting jeg ikke skulle bli, og det var gynekolog, men så var det på gyn det var en åpning.

Og hun har blitt værende i gynekologien:

-          Jeg synes gynekologi er et veldig komplett fag. Det å kunne følge kvinner gjennom svangerskapet med en kontinuitet i lege-pasientforholdet, som man i større grad får til på mindre sykehus – det er noe av det jeg setter størst pris på. 

Etter fem år i Ålesund, med tunge verv som foretakstillitsvalgt og hovedtillitsvalgt, var det på tide med gruppe I-tjeneste, og turen gikk til Stavanger i 2013. Marit var godt i gang med tjeneste på kirurgen, da telefonen fra Torgersen kom høsten 2014. Marit tok over ledervervet på kort varsel, og har nå leilighet både i Oslo og Stavanger. Hun helgependler hjem til venner, familie og nettverk i Stavanger. På sikt tenker hun å flytte til Oslo. Foreløpig har det ikke blitt så mye fritid, men forhåpentligvis blir det mer tid til hobbyer etter hvert.

-          Jeg er veldig glad i kultur. Vi har en kulturklubb hvor jeg er kulturkoordinator og drar resten med. Tidligere har jeg drevet med seiling – en aktivitet som krever at du er tilstede der og da; du kan ikke dra opp mobilen for å sjekke ett eller annet. Å måtte gi opp onsdagsregattaen var en av de kjedeligste tingene ved å flytte til Oslo – så hvis noen har et regattalag i Oslo er jeg gjerne med!

Hva er den største forskjellen medlemmene kommer til å merke med deg som leder?

-          Sånn rent bortsett fra at all kommunikasjon kommer til å gå på nynorsk? Marit ler.

-          Jeg håper egentlig ikke at folk skal merke så stor forskjell, bare at det blir litte grann bedre. Jeg håper blant annet at kommunikasjonsstrategien vår kommer til å bli mer moderne. Det er ikke sånn at Johan har lagt en kurs, også velger jeg en annen kurs. Skuta virrer ikke så veldig, kursen er lagt og jeg kommer ikke til å endre den. Da jeg var liten pleide pappa å kalle meg for kaptein Kroken fordi jeg var så dårlig til å holde stø kurs når vi seilte. Men nå er jeg blitt mer stødig, forsikrer Marit.