Statsbudsjettet: Ikke godt nok

Helsetjenesten har over tid vært under et voldsomt press. Oppgavemengden har økt betydelig over flere år. De økonomiske rammene har ikke fulgt etter. Kravene til effektivisering i sykehusene har i årevis vært urealistisk høye, og lagt til grunn endringer i arbeidsmetoder og digitalisering som ikke har eksistert. Realiteten er at vi ikke har etablert helt nye arbeidsmetoder eller fått IT-utstyr som markant har bedret arbeidshverdagen vår og frigitt ressurser de siste årene. Helsetjenesten har ikke klart å nå de målene for effektivisering som har vært lagt til grunn i budsjett etter budsjett. Investering i nødvendig utstyr og gode sykehusbygg har ikke blitt prioritert, og investeringsetterslepet er stort. Arbeidshverdagen er full av tidstyver som forsinker oss i arbeidet, og klinisk støttepersonell er mangelvare. Dette, og mere til, har ført til stadig dårligere bruk av vår og annet helsepersonells tid. Leger jobber 8 timer mindre per uke med pasientrettet arbeid enn tidligere. Ventelistene øker stadig. Kostnaden for å opprettholde aktiviteten havner hos ansatte, som springer fortere og gjør mer, noen steder også på kortere tid - fordi kutt i arbeidstid er blitt et sparetiltak. Utviklingen vi har sett de siste årene kan ikke fortsette.

I forslaget til statsbudsjett er det gitt en økning til sykehusene på 2,2 milliarder kroner. Det er mye penger, men i denne sammenhengen er det ikke nok til å få en nødvendig endring i sykehusene. Mange helseforetak er allerede i et økonomisk uføre, og med store rekrutteringsvansker. Det har vært en enorm pris- og kostnadsvekst det siste året, mer enn det rammene til helsetjenesten har tatt høyde for. Dette underskuddet drar helseforetakene med seg inn i neste budsjettår. Pris- og lønnsveksten som regjeringen legger til grunn for 2024 fremstår urealistisk lav. Det meste av de økte bevilgningene er allerede bundet opp til definerte formål. I tillegg legges det opp til en aktivitetsøkning som bare så vidt er høyere enn det den demografiske utviklingen tilsier. I realiteten gir det sykehusene et begrenset økonomisk handlingsrom, på nivå med de siste årene. Sammen med dette kommer et krav om at effektiviseringen skal fortsette, dekning for investering i sykehusbygg og nødvendig utstyr må helseforetakene fortsatt finne selv, og ventelistene skal ned – i motsetning til i forrige statsbudsjett der ventelistene skulle være stabile. Vi skal altså jobbe enda fortere, og enda mer effektivt. Men smertegrensen er mange steder nådd, og vi kan ikke effektivisere oss bort fra kjerneoppgavene til helsetjenesten; pasientbehandling, utdanning, forskning og pasientopplæring.

Det er heldigvis noen få lyspunkt. Det satses på forskning i primærhelsetjenesten. ALIS-ordningen styrkes noe, og det bedrer forhåpentligvis rekrutteringen til allmennmedisin over tid. Vi trenger en velfungerende primærhelsetjeneste for at sykehusene skal fungere. Og regjeringen hadde allerede lovet å lyse ut 66 nye LIS1-stillinger i 2024, det står de ved. Riktignok er det 35 nye i tillegg til de 31 som allerede var lovet. Og realiteten er at bare 33 av stillingene er en del av dette budsjettet. De siste 33 vil trenge bevilgninger i 2025-budsjettet. Så inntil videre har vi fått 33 nye LIS1-stillinger, to flere enn allerede lovet. Det er ingen stor økning, og det er skuffende at regjeringen ikke finner plass til alle 66 i 2024-budsjettet. Usikkerhet om antall stillinger, som det også har vist seg enkelt å fjerne med kort frist, er ikke bra hverken for legene eller tjenesten. Faktum er at vi trenger mange flere LIS1-stillinger for å møte spesialistbehovet i fremtiden, det burde være en enkel prioritering.

Underfinansiert sykehusdrift har over tid ført til at arbeidsbelastningen for leger er blitt for høy. I statsbudsjettet er det ingen åpenbar innretning som tilsier at den sårt tiltrengte satsningen for å få ned arbeidsbelastningen hos ansatte er tilstede. Skal situasjonen i sykehusene bli bedre, krever det vilje til å investere i ansatte, arbeidsmiljø, gode sykehusbygg, fornuftige IT-løsninger og klinisk støttepersonell. Vi trenger gode arbeidsplasser der leger trives, er trygge og får brukt tiden sin på det de er best på slik at de blir værende. En rekke tiltak vil kunne være en del av løsningen – som også gjør at vi kan få brukt tiden vår bedre, men det forutsetter at finansieringen av helsetjenesten er tilstrekkelig høy.

Med mindre regjeringen gjør prioriteringer som sikrer at vi rekrutterer og beholder helsepersonell, er risikoen stor for at den offentlige helsetjenesten svekkes. Da svekkes også både pasienttilbudet og beredskapen i samfunnet. Reservekapasiteten i helsetjenesten er allerede marginal. Nå tåler sykehusene knapt en sesongvariasjon med virussykdom uten at beredskapsnivået heves. Hvis ikke det gjøres tiltak for å beholde de ansatte og kompetansen i den delen av helsetjenesten hvor den kommer flest til gode, vil ringvirkningene være enorme.

Statsbudsjettet er regjeringens viktigste verktøy for å gjennomføre ønsket politikk. Det er et politisk valg hvor mye man vil investere i helsetjenesten. En ting er i hvert fall sikkert, "Vår felles helsetjeneste" blir det lite igjen av hvis utviklingen i sykehusene ikke snus. Det er vanskelig å se hvordan dette statsbudsjettet vil bidra til en ny kurs.