Som medlem av legestanden

Lyset slukkes i øynene til flere og flere av oss. Vi er vitne til at sivile, helsepersonell, og aller verst, barn og spedbarn, drepes i angrep mot Gaza. Det som skjer nå, angår oss på en måte som overskrider alle landegrenser. Det handler om menneskelivene, om den humanitære retten til å bli beskyttet som sivilbefolkning (2), om menneskeverd, og om barn. Vi er ikke gode nok til å beskytte hverandres menneskelighet, eller yte rettferdig oppmerksomhet dit den trengs mest til enhver tid (3). Det er det ingen som får til bra nok. Ikke jeg heller. Kan vi likevel uttale oss om at vi ønsker beskyttelse av alle menneskeliv, av alle pasienters liv, av alle barns liv, også i Gaza, uten at det blir lest polariserende?

Mange er redde for å ytre seg om det grusomme som pågår i Gaza. Jeg er smånervøs for om kollegaer eller bekjente ikke klarer å lese teksten uten å tillegge meg meninger jeg ikke har. Det er feige tanker som oppstår hos meg. Det er så dumt at det er slik. De unge legene Sara Soraya Eriksen og Emma Lengle skrev nylig en kommentar i Klassekampen om hvordan det å være ung lege med engasjement for internasjonal solidaritet, ofte fører til påminnelser om å ikke opptre normativt som lege (4). Denne gangen for å ha startet en underskriftskampanje: “Leger i solidaritet med helsepersonell i Gaza”. Andre leger tør ikke delta i samtaler i lunsjen, der grusomhetene som pågår nevnes. Hvorfor er det kontroversielt å ytre som lege at man ønsker våpenhvile i Gaza, at man må slutte å drepe barn? Å ønske at alt helsepersonell, alle våre kollegaer, i henhold til internasjonal humanitærrett, Genèvekonvensjoner, beskyttes, og får utføre sitt arbeid uten å drepes? Helsearbeidernes nøytralitet i krig er jo nettopp dette, uansett hvor kompleks eller ikke-kompleks den er? La det være klinkende klart: jeg ønsker våpenhvile. Jeg ønsker alle rett til helsehjelp.

Kan disse ordene få betydning? Gir ikke legeeden oss en plikt til å gjøre det vi kan for å støtte retten til liv, også utenfor Norge? Kan jeg uttale at jeg har lik respekt for alle liv, og at alle liv, uavhengig av hvor de befinner seg eller hvem som styrer landet der de bor, er like mye verdt? At disse livene MÅ beskyttes?

Kari Tveitos gode tekst “Våpenhvile nå” (Tidsskriftet 07.11.23) var klar tale, og bør ikke være kontroversiell lesning:

“Nei, det er ikke forskjell på barn. Det internasjonale samfunnet må fortsette å insistere på at Hamas' gisler må frigis. Vi må bekjempe antisemittisme i alle land. Og vi må reagere på det som skjer i Gaza. Helsepersonell, politikere og individuelle borgere må si det høyt: Barn fortjener trygge oppvekstforhold og en fremtid. Barn skal ikke utsettes for ufattelige lidelser. Barn skal ikke dø eller påføres skader som de må slite med resten av livet på grunn av de voksnes krig. Lytt til Leger Uten Grenser, lytt til FN, lytt til Verdens helseorganisasjon (7–9). Det trengs en våpenhvile nå.” (5)

Kan vi være så snill å kunne fordømme alle drap, all frarøvelse av frihet, all mangel på rett til helsehjelp, uten at det problematiseres? Kan vi være uenige om religion, historie, om styring, og samtidig være enige om livene - at de må beskyttes? Kan vi være usikre på hva som er sant, hvem som gjorde hva når, og likevel ønske alle retten til liv, tilgang på rent vann, mat, medisiner, helsehjelp? Kan vi ønske dette for alle som med eget liv som innsats forsøker å berge andres? Kan vi ønske dette for alle barn? Kan vi som er så ufattelig privilegerte, klare hvertfall dét, sammen?

Mens flere sivile mister sine liv, mens barn drepes, lover jeg som medlem av legestanden dette:

JEG AVGIR DISSE LØFTENE høytidelig, av fri vilje og på ære og samvittighet.