– Det var ikke tvil i min sjel, jeg ville bli lege!

Rakrygget og velkledd hilser Norges eldste gynekolog på meg. Kjell W. Skarsten er siste gjenlevende alumn fra Bergens første medisinerkull (1941-49). Spaserstokken må mest være et tilbehør, da han tilsynelatende ikke har nevneverdig bruk for den. Det ryktes også at 98-åringen til daglig kjører et beist av en SUV - nærmere bestemt en BMW X6.

– Jeg hadde jo aldri lagt meg opp med en slik svær bil hvis jeg ikke hadde fått den! Men jeg har hatt den i fire år nå, og bank i bordet, jeg har ikke fått en eneste bulk i den, humrer Skarsten, trolig mere stolt enn skamfull over doningen.

Alderen stopper heller ikke Skarsten fra å stille på månedlige møter i Det medisinske selskap i Bergen. Det måtte en pandemi til for å begrense det.

Spol tilbake 77 år. I 1944 var Skarsten 21 år, medisinerstudent, og ansatt hos bakteriolog Thomas M. Vogelsang (1896–1977) ved Gades institutt. Det er en torsdags morgen, Hitler fyller 55 år, og Norge er okkupert av nazistene.

En difteriepidemi herjer Bergen, og Skarsten skal ta halskulturer av byens skolebarn. Nede ved Festningskaien ligger et nederlandsk skip lastet med 120 tonn eksplosiver. Det skarpladde skipet nærmest sitrer og er få minutter unna en av norgeshistoriens største katastrofer.

Han går en omvei i finværet og er kun fire-fem minutter unna idet grunnen skjelver – så smeller det.

Alle i nærheten slås umiddelbart bevisstløse av trykkbølgen, og vindusruter helt til Askøy blåses ut, omkring fire kilometer unna. En vannsøyle reiser seg flere hundre meter høy, deretter stiger en paraply av røyk og legger et lokk over Bergen – høyere enn Fløyen. 300 hus blir totalødelagte. Legestudenten kommer omsider til seg selv. Da var 162 mennesker drept og 4800 skadd.

– Da jeg så hva som hadde skjedd kom jeg meg fortest mulig opp på Haukeland. Resten av dagen stod jeg og assisterte en av legene på medisinsk avdeling og lappet sammen kuttskader. Glassrutene smalt i ansiktene på alle de som hadde gått frem til vinduene for å se på denne båten. Det var masse stygge skader. Jeg var på sykehuset til klokken tre om natten.

Ikke en klassisk studiestart som norsk medisinerstudent, kan man nok si.

– Inntil 1939 var jo tilgangen til det medisinske studium helt åpen! Hvem som helst, bare de hadde bestått artium, kunne melde seg på studiet. Og så plutselig, bare fjorten dager før invasjonen den 9. april, bestemte regjeringen å begrense tilgangen grunnet lange ventelister. Kun 42 stykker fra hele landet skulle bli opptatt ved studiet. Det eneste kriterium var de skriftlige artium-karakterene – fem fag!

– Pokker sa jeg, jeg måtte nesten bli preseterist for å komme inn! Men jeg var såpass moden den gangen, at jeg satt meg ned og sa: Faen, dette skal jeg klare! humrer Skarsten.

– Jeg fikk en ganske bra artium, og var blant de 42 som kom inn i 1941. Vi begynte i Oslo, der første avsnitt var fysikk og kjemi på Blindern. Resten av første avdeling var anatomi og fysiologi, og det var nede i sentrum på Karl Johan.

– Dere hadde et skarpt skille mellom preklinikk og klinikk den gang?

– Ja, i dag trekker dere inn klinikken mye tidligere enn vi gjorde, det tror jeg er veldig fornuftig!

– Under krigen var det håpløse forhold. Høsten 1943 omringet tyskerne universitetet og arresterte alle studentene. Alt de fikk tak av mannfolk sendte de til Tyskland for å oppdra dem til gode nazister.

– Og der hadde jeg kjempeflaks. Dette var jo på slutten av semesteret med disseksjonskurs som alle gjerne ville bli ferdig med fortest mulig. Det ble loddtrekning der halvparten måtte ha kurset etter nyttår, med det resultat at jeg reiste hjem til Bergen dagen før arrestasjonene.

– Jeg var kommet hjem etter å ha reist hele natten med Bergensbanen og så vidt våknet da min søster som bodde i Oslo ringte: «Du må se å komme deg i dekning! Tyskerne er på jakt etter alle mannlige studenter!"

– Alle mine beste venner i Oslo ble tatt. Og mange av dem ble sendt til Tyskland. Krigen gjorde et voldsomt inntrykk, men jeg hadde kjempeflaks.

– Dette gjorde jo at universitetet ble stengt høsten 1943 og studiene veldig forlenget. De åpnet igjen først etter freden sommeren 1945, forteller Skarsten.

– Jobbet du på sykehus da universitetene ble stengt?

– Ja, selv om vi ikke hadde klinisk utdannelse ble vi tatt hjertelig imot på Haukeland. Jeg hadde vært på kirurgen en god stund, og overlege Backer-Grøndahl, som var Haukelands pave, var en eminent kirurg og høyt hevet over alt. Vi hadde voldsom respekt for ham. Så var det en av kandidatene, dr. Myhre, som hadde permisjon på grunn av sitt bryllup. Plutselig kom overlege Backer-Grøndahl bort til meg på morgenmøtet:

– «De, unge Skarsten, skal vikariere som kandidat for dr. Myhre» sa han. Jeg ble jo helt paff og svarte «men overlege Backer-Grøndahl, jeg føler meg absolutt ikke kvalifisert til det!».

– «Når jeg sier det, så kan De det» sa han, sånn var det den gangen, ler Skarsten.

Fram til Skarsten gikk av med pensjon i 1990, var han toneangivende i oppbyggingen av kvinneklinikken ved Sykehuset i Stavanger. Men det skulle ta noen år før skjebnen førte ham dit. I 1949 fantes ikke turnustjenesten enda, og de gikk kandidatstillinger først. Kandidat, assistentlege, reservelege – hvordan fungerte egentlig dette systemet?

– Det var et pyramidalt system på alle sykehusene, og det var kun én overlege - og han var sjef for det hele. Han var den eneste som var fast ansatt! Så var det reservelegen, som var nestkommanderende til overlegen. Av og til hadde de to reserveleger. De var ansatt for fire år. Deretter assistentlegene som var på tre års ansettelse. Til sist kandidatene som var ansatt for et halvt år. Sånn var det den gangen.

– I grunnen var det assistentlegene, gjerne tre-fire stykker på større sykehus, som drev avdelingene. Professoren hadde jo vanligvis ikke bakvakt. Jeg opplevde i grunnen det i hele min utdannelse. Det var en veldig kamp om overlegestillingene, særlig i de mindre fagene.

– Så jeg hadde jo gått hele kandidatrunden og fått en allsidig utdannelse. Og så, ville jeg bli gynekolog! Da snakket jeg med professor Løvseth, som sa jeg kunne begynne som hospitant. Det var en ordning godkjent av Legeforeningen. «Du får ikke noen betaling, men du er hjertelig velkommen!» hadde den verdenskjente gynekologen Jørgen Løvseth (1896-1981) sagt.

– Det var slik at den gangen at det var veldig få gynekologer. Etter Legeforeningen og Yngre legers forening ønske, ble det opprettet noe som het hospitantstillinger. Det var for folk som var villige til å gå uten betaling, men som fikk delta på lik linje med de andre kandidatene. Men det måtte godkjennes av Legeforeningen og da talte det med i spesialiseringen.

Etter en god del utdannelse fra ymse grener i medisinen, måtte Skarsten ha kirurgisk tjeneste, og det åpnet seg en stilling på kirurgisk avdeling ved Haukeland sykehus, der den legendariske professor Herman G. Gade jr. var sjef.

– Han (Herman Gade, red.anm.) var jo litt av en despot. Han kunne mobbe folk nesten i hjel.

– Jeg hadde opplevet en episode med ham på operasjonsstuen, hvor han holdt på med en hofte som han strevet med så febrilsk - men så slo han meg plutselig hardt på hånden med en hake i frustrasjon! Jeg hadde ikke gjort noe galt! Og vet du, jeg som et tålmodig menneske, jeg sprakk! Jeg ble himla forbanna og sa: «Jeg finner meg ikke i en sånn oppførsel, professor Gade!». Lille kandidaten. Så tenkte jeg: «faen, dette koster deg stillingen».

– Men vet du hva som skjedde? Etter neste operasjon, kom han bort til meg da vi stod og skulle vaske oss og klappet meg på skulderen og sa: «Skal jeg gi Dem et godt råd? Når stemning på operasjonsstuen blir slik, skal De bare ikke bry Dem. De skulle hørt all den kjeften jeg har fått i min tid.»

– Og jeg husker at mitt sinne ikke hadde gått. «Ja vel Professor Gade, men det kan kanskje ta litt tid å venne seg til tonen!». Og vet du hva? Etter det, aldri et vondt ord!

– Jeg var en av få som hadde et godt forhold til ham, kanskje nettopp på grunn av den episoden. Gjorde jeg noe fint, så skrøt han veldig, og hvis jeg hadde gjort noe mindre fint, sa han ingenting. I motsetning til mange andre som han mobbet, og som jeg syntes virkelig synd på, altså.

– Gade var seg selv lik. Jeg hadde utsatt min ferie på grunn av bryllupet mitt, og de slet med bemanning. Da hadde professor Gade skrevet et brev til direktøren hvor han redegjorde for situasjonen:

«(...) Den tredje assistentlegen er for tiden på ferie og bryllupsreise - i den utstrekning disse to forhold kan la seg kombinere.» Det var typisk Gade, ler Skarsten.

– Han var en merkelig type, men en gudebenådet kirurg - det var han. Veldig netthendt og dyktig. En allround kirurg, kanskje spesielt innen ortopedisk kirurgi. Men han var jo også thoraxkirurg!

–Til å begynne med da jeg var lege hadde vi jo ikke anestesilege. Og vi opererte for eksempel appendicitter i spinalanestesi, og det var det oss assistentleger som måtte legge selv. Det var en helt annen innstilling, og det gikk jo veldig fint. Og hvis professoren skulle operere hofter, var det oss assistentleger som måtte innlede anestesi.

Den lysten Skarsten hadde til å bli gynekolog i sine assistentlege-dager, stråler fortsatt ut av 98-åringen. Datidens ekstremt krevende krav for allround-kirurgen fristet mindre. Gynekologien bydde på en bredde, samt en noe mer begrenset kirurgi.

– De fleste som kom inn i faget var spesialister i kirurgi. Så der måtte man være tålmodig. Etter to år på kirurgen gikk jeg inn til professor Gade og sa: «Jeg sier opp, for jeg vil flytte over til kvinneklinikken», hvorpå Gade repliserte: «Det må De ikke finne på!»

Unge Skarsten lot seg dog ikke rokke, og insisterte på at det var gynekolog han skulle bli.

Til det hadde gamle professor Gade bare én ting å si: «Nei den kirurgien der borte, den lærer De på fjorten dager», og pekte bort på kvinneklinikken. Det var innstillingen den gangen, ler Skarsten.

Etter to år på Aker sykehus, bar det tilbake igjen til Kvinneklinikken på Haukeland sykehus som assistentlege, en stilling han hadde i tre år. Neste steg for Skarsten var reservelege-stilling, helst på Haukeland, men der satt Helge Benzen som var tre år eldre enn ham. Da han følte at han ikke hadde mulighet der, ble han universitetsstipendiat en tid og gjorde eksperimentelle studier på placenta og passering av antistoffer. Men endelig åpnet en reservelegestilling seg, først på Aker sykehus og deretter Rikshospitalet.

– Så flyttet vi over til Rikshospitalets kvinneklinikk, og bodde i tredje etasje i en av de to svære reservelegeleilighetene, hvor det var fire meter under taket, og jeg vet ikke hvor mange kvadratmeter.

– Og der var det Ernst Harald Schjøtt-Rivers som var sjef, han var jo en original, men en hyggelig fyr.

– Det var litt motstand fra disse gamle jordmødrene da, for jeg forsøkte å innføre litt mer moderne ting! Blant annet vakuum-ekstraktoren, den var det ingen som hadde fått lov å bruke, men den stod nå der. Så jeg tok den i bruk uten å spørre Schjøtt-Rivers. Da han kom neste morgen sa han: «Ja, du som kan det får gjøre det, men du får ikke slippe løs disse andre!», ler Skarsten.

– Jeg hadde jo kontinuerlig vakt og bodde like ved, og på slutten av en fødsel hvor det var gått i stå, sa jeg: «Sett opp et Pitocin-drypp!» (red.anm. oxytocin, riestimulerende) - «Pitocin-drypp, nu?» sa jordmoren. Det hadde hun aldri opplevd! «Nei, men prøv det likevel!» Og ungen kom etter kort tid!

– Dere jobbet mye?

– For å si det rett ut, det var ofte et umenneskelig preg. Både på kirurgen og ikke minst da vi gikk kandidatrunder på Haukeland. På medisinsk avdeling var Haakon Rasmussen sjef, han presset oss til det ytterste.

– Jeg opplevde første året som assistentlege, at Madsen, en veldig flink kar som skulle bli ortopedkirurg, fikk fikk ulcus perforans mens han gikk visitt en ettermiddag og falt om i armene på oversøsteren og ble sykemeldt og ut.

– Når du hadde hatt nattevakt var det full jobb neste dag, ikke snakk om å gå hjem. Så da kunne du henge med hodet.

– Og ikke nok med det, det var jo så dårlig betalt den gangen! Jeg husker det første vikariatet som student, det var 350 kroner måneden! Det var ikke til å leve eller dø av! På den annen side var det veldig givende, vi følte vi var med i teamet.

– Det utviklet seg etter hvert bedre, og når Yngre legers forening kom ordentlig i sving ble det store forandringer. Nu er det en selvfølge at har du vært på vakt kan du gå hjem om morgenen. Det var et voldsomt slit.

– Hva tjente du som kandidat?

– Det dreide seg om cirka 4000-5000 kroner. Og reservelegen var oppi 6000. Jeg husker da vi var på røntgenavdelingen med professor Sigvald N. Bakke (1892-1971), en veldig jovial og hyggelig mann. Han tjente enormt fordi han drev poliklinikk på røntgenavdelingen som han skuffet inn svære inntekter med fra hele fylket.

– Når det var lønnsutdeling i konvolutter med kontanter, som det var den gangen, så gikk han rundt til alle sine underordnende og delte ut konvolutter. Reservelegen fikk flere tusen kroner, og til og med kandidatene fikk en konvolutt med noen tuselapper som han bare ga bort, Han var utrolig sjenerøs. Han visste hvor mye vi jobbet og syntes det var rimelig at vi fikk litt av overskuddet også.

Men så kom tilbudet om overlege-stilling ved sentralsykehuset i Rogaland, som var en sammenslåing av Stavanger og Rogaland sykehus. Administrerende overlege Holst-Larsen tok godt i mot Skarsten og hans kone.

– For å gjøre historien kort, da jeg etter 24 år og 67 år gammel, temmelig utslitt, sa takk for meg, tenkte jeg «nu orker jeg ikke mer, jeg synes jeg har gjort min jobb, nu slutter jeg mens leken er god.» Og så sa jeg til meg selv: «Kanskje jeg er heldig og får jeg et par gode år som pensjonist – og nu er det gått godt over 30!»

Vi var oppe i 4400 fødsler om året. Vi hadde en legestab på 18 personer, hvorav 8 hadde overlege-status, samt flere reserveleger og assistentleger. Vår oppgave i de senere årene var først og fremst å utdanne spesialister. Og vi ble gruppe-1-sykehus, på lik linje med universitetsklinikkene. Og det ryktes jo fortsatt at i Stavanger får de slippe til å operere under assistanse fra oss erfarne. Så vi hadde et vell av gode søkere som har fått sin spesialutdannelse hos oss, gjennom de 24 årene.

– Er det noe du er spesielt stolt over å ha fått til?

– At jeg fikk til å samle inn alle de småskumle fødestuene og fødslene inn til oss, for eksempel ute på Jæren, hvor det skjedde mye galt. Og at vi klarte å tilknytte oss mange flinke folk og fikk en klinikk med høy standard.

– Hva synes du egentlig om retningen helsevesenet vårt har utviklet seg siden du ble pensjonist i 1990?

– Jeg er nesten glad jeg er ute av det. Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at mange ting tyder på at min generasjon opplevet – jeg vil ikke akkurat si gullalderen – men en tid hvor vi ikke ble hengt ut i aviser og lignende om legetabber og dårlige hensikter. Og hvor vi ble respektert for at vi gjorde en jobb så godt vi kunne.

– Jeg opplevde at to fremragende reserveleger på en av de siste operasjonen de gjorde før de skulle slutte der, var uheldig og kappet en ureter, vel det lot seg jo reparere. Men skal man kalle det for en tabbe? Og om du ikke får det til med en vanskelig seteforløsning, det er jo ikke en tabbe? Man gjør jo så godt man kan! En tabbe er hvis du legger igjen en tang eller tampong og lukker igjen magen – det er en tabbe.

– Jeg må jo si at vi arbeider med risiko, ikke minst fødselshjelp og mye av kirurgen.

– Hva tror du har blitt bedre for oss leger?

– Jeg har jo inntrykk av at sykehuslegene betales mye bedre idag enn de gjorde i min tid. Og at de kan få sin utdannelse veldig mye på samme sted uten å flytte frem og tilbake alle steder som vi måtte gjøre. Jeg flyttet 16 ganger for å bli spesialist.

– Men så må du være klar over at hele samfunnet har forandret seg, ikke minst dette med ektefellen, eller livsledsageren om vi skal kalle det for det. I min tid var det en selvfølge at når du giftet deg så skulle konen din være din støtte, og hun skulle følge med på alt. Hun skulle ta seg av barna og alt, og du skulle arbeide både dag og natt. Nå er det likestilling! Det går ikke an å ha den innstillingen overfor kvinnene. Det sier seg selv at det ikke går an å legge et slikt press på leger med vakt døgnet rundt når man har familie hjemme.

– Faget blir jo også mer og mer spesialisert. Man vet mer og mer om mindre og mindre. Dessuten faller det pyramidale systemet vekk – og det er jo helt riktig! Det var jo helt uutholdelig at en mann på toppen skulle beherske og bestemme alt. Det faglige ansvaret må spres utover. Jeg tror man er nødt til det.

– Du har snakket mye om dine gamle overordnede, lærte du noe av dem?

– Jeg lærte ihvertfall en ting av professor Gade, hvordan man ikke skulle oppføre seg som sjef.

– Hva har vært morsomt med å være lege?

– Det kan du jo kanskje si var alle de vellykkede fødslene. Der var mye glede. På en fødeavdeling var det masse glede - det var mye mer glede enn det var sorg!

– Er du håpefull for fremtiden og oss yngre leger?

– Du spurte meg om jeg ville anbefale noen å bli lege, jeg vil ikke fraråde det, men jeg er nok noe mer skeptisk enn jeg var den gangen. Det var ikke tvil i min sjel, jeg ville bli lege. Jeg kunne gått over lik for det.