Skal vi lære for fremtiden, må vi ofte se bakover

Den medisinske profesjonen har lange tradisjoner og er dynamisk; gjennom mange generasjoner langt tilbake i tid har legegjerningen og faget utviklet seg og gjør fortsatt det. Akkurat som legeyrket, er også leger dynamiske; vi tilpasser oss og endrer praksis når ny kunnskap kommer til. Vi som er leger i dag står på skuldrene til de som har gått foran oss og skapt de mulighetene og den legerollen vi har i dag, akkurat slik vi gjør for de som kommer etter oss. Skal vi lære for fremtiden, må vi ofte se bakover for å bli klokere på veien videre.

Et viktig stopp på tilbakeblikket er Montpellier i Frankrike og til et av verdens eldste medisinske fakulteter, og det eldste som fortsatt eksisterer. Her begynte den medisinske utdannelsen så langt tilbake som til 1220, og i 1340 åpnet det anatomiske instituttet som gjorde fakultetet anerkjent i Europa. 

Hippokrates, legekunstens far, utviklet i sin tid en legeed tuftet på etiske normer og verdier i legegjerningen. Og det var nettopp i Montpellier, i omgivelser hvor den moderne legeutdanningen ble skapt, at den hippokratiske ed første gang ble brukt som en del av et legeløfte for nyutdannede leger så tidlig som i 1804.

I vår jeg så heldig at jeg fikk oppleve dette fakultet – en hel helg møttes yngre leger fra hele Europa i den gamle anatomisalen for å diskutere dagens arbeidsliv, utfordringer vi møter og hvordan vi kan bidra til å løfte oss videre fremover. Lyden klinger litt annerledes i disse gamle veggene. Lufta er på en måte litt tettere, men samtidig er det store atriet i midten åpent og gir inspirasjon til både kreative tanker og refleksjon. Det er nesten så det går an å se for seg hvordan studentene gikk rundt omkring her inne og tenkte, lærte og studerte dette spennende faget. Og det er overveldende å tenke på hvor mye som har endret seg fra den gang og til i dag.

Den samme hippokratiske eden som ble tatt i bruk i Montpellier den gangen, var utgangspunktet Verdens legeforening (WMA) brukte da det som i dag er kjent som legeeden ble vedtatt i Genève i 1948, Genèveerklæringen. Etter hvert som legeprofesjonen og yrket har endret seg, har også Genèveerklæringen gjort det. I 2017 ble erklæringen styrket med et nytt og viktig tillegg:

Dette vet vi, dessverre, at noen ganger kan være vanskelig i en travel arbeidshverdag. Legers arbeidsbelastning har med rette fått mye oppmerksomhet det siste halvannet året. For flere strekker seg langt. Og noen strekker seg for langt. Da er risikoen stor for at strikken ryker. De legene jeg kjenner og møter er samvittighetsfulle, og de er ingen unntak. Vi ønsker alle å gjøre det beste vi kan for pasientene våre, og være med på å utviklet faget vårt videre. Samtidig som vi ønsker, skal og må ha tid og overskudd til livet utenfor jobb. Summen av alt kan bli for mye.

Endringen i Genèveerklæringen understreker viktigheten av en god balanse mellom jobb og fritid, der vi har tid til å ta vare på oss selv og der livet både på og utenfor jobb er meningsfylt. Politikere, myndigheter og arbeidsgiver har et ufravikelig ansvar for å legge til rette for at det er godt å være lege i helsetjenesten, slik at dagens leger også er her i morgen.

For i et legeliv må det være plass til å både være lege og å ha et liv. Da tror jeg vi sammen også må hjelpe hverandre å klare å stå trygt sammen i usikkerheten, og skape en kultur hvor ikke ideen om det perfekte eller at noe er enten rett eller galt blir styrende, men der vi møtes et sted på midten. Da må vi også hjelpe hverandre til å legge lista på et overkommelig og realistisk nivå, både på og utenfor jobb. Slik kan vi alle bidra til et godt og bærekraftig arbeidsmiljø også for fremtidige generasjoner.

Selv om tradisjonen kanskje ikke lenger er like sterk for å avgi et legeløfte etter fullført grunnutdanning, er budskapet noe som likevel formidles gjennom studiet og som vi som leger har et forhold til. På tvers av fag og landegrenser gir dette oss et felles verdigrunnlag og normer for legegjerningen. Den jobben vi gjør i dag for medisinen og legerollen, vil være grunnlaget fremtidens leger skal bygge videre på. Sammen har vi da også et ansvar for å fortsette å utvikle en profesjon hvor vi kan være stolte leger, og hvor det er godt å være lege.

Jeg følte meg et øyeblikk ganske liten da jeg stod og så ned i atriet og over på det anatomiske instituttet etter å ha gått inn døra til det medisinske fakultetet i Montpellier den vårdagen i mai. For man blir ydmyk av å få være i de samme omgivelsene hvor grunnlaget for den moderne medisinske utdanningen ble lagt, og av å tenke på hvilket arbeid som er lagt ned for å ha ført medisinen og legegjerningen dit den er i dag. Og så ble jeg ekstra stolt av å være del av en så rik tradisjon – en profesjon som tilpasser seg over tid, men som alltid bærer i seg de grunnleggende verdiene og etiske forpliktelsene vi har overfor våre pasienter – og oss selv, til det beste for pasientene og oss alle.