Refleksjoner fra en fersk cand.med.

Takket være et øyeblikks god impulskontroll, ventet jeg med å hive meg over tastaturet slik jeg egentlig ville. Jeg skriver den heller nå, mens de gule bladene forgjeves klamrer seg fast til trærne sine. Forøvrig er dette ikke den eneste teksten jeg har jobbet med i det siste. Egentlig sitter jeg og oppdaterer LIS1-søknaden min fra forrige runde i håp om at det skal gå bedre i denne omgangen. Hvem vet.

Som medisinstudent i seks år hadde jeg gleden av å ha ca. like mange undervisere som jeg hadde medkullinger og etterhvert fikk jeg en preferanse for ulike pedagogiske stiler og tilnærmingsmåter. Jeg antar at det store flertallet av dere kjenner dere igjen. I seks år irriterte jeg eller gledet meg såpass mye over dette, at jeg totalt neglisjerte den veldig reelle muligheten for at jeg en dag selv skulle undervise kommende leger.

Vi må her dra et skille mellom de to dominerende undervisningsarenaene: Forelesning og klinisk undervisning. I forelesningssalen kan du forsvinne i mengden, men på avdeling i hvitt blir det en annen situasjon. Sistnevnte skal jeg synse mer om med utgangspunkt i egne erfaringer.

Følelsen av å være stud.med. på uketjeneste i Trondheim eller i klinisk utplassering på sykehuset i Kristiansund sitter fremdeles friskt i minne. Selv om Norge er et land uten de tydelige hierarkiske strukturene som vi finner på kontinentet for øvrig, kjente jeg på det å være nederst på rangstigen. Enten som forvist til en liten sofa i hjørnet av rommet under et morgenmøte eller ved at man ubevisst går full bedragersyndrom og tenker seg selv ned.

Som stud.med. gikk jeg med mange LIS1 og LIS2 for å lære meg gangen i det daglige sykehusarbeidet. På ny avdeling med nye autoriteter kunne følelsen av å være liten og sårbar ligge like under overflaten, og legen jeg gikk med hadde i retrospekt overraskende mye å si for hvordan jeg opplevde avdelingen og faget. Det er tross alt ikke et 1:120, men tidvis et 1:1 forhold hvor du som student opplever at du konstant er under lupen med unntak av når du må på toalettet.

“Konstruktiv tilbakemelding” er et begrep som innebærer alt fra en positiv opplevelse til noe som oppleves som dårlig tilslørt kjeft, begge selvopplevd. Det er ikke vanskelig å plukke opp når LISen du følger, helst skulle ha gjort noe helt annet enn å leie en stud.med. i hånda, og bedragersyndromet gjør ikke saken noe bedre. Enkelte fagområdet har jeg faktisk slått fra meg av denne grunnen. Klassisk betinging òg det der.

Spol frem til høsten 2021. Jeg har tilkallingsvakt på observasjonsposten på Sykehuset i Vestfold i Tønsberg og fikk min aller første stud.med. som skulle gå med meg, uten forvarsel. Umiddelbart var rollene byttet på og plutselig var det jeg som skulle sitte og dele av kunnskapen min (i denne omgang primært om DIPS og Metavision). Uansett ble jeg raskt bevisst det skjeve maktforholdet. Det kom spesielt frem ved fraværet av faglig diskusjon og uenighet.

Hele seansen kunne fort endt i en monolog. Jeg sitter jo der med cand.med.-graden min og dermed et faglig etos, selv om kunnskapsgapet primært handler om DIPS og Metavision - ikke i medisinfaget selv. Jeg så brått for meg Alexander for tre år siden. Hvordan hadde jeg hatt det her nå, med meg? Hadde jeg gått hjem og tenkt “observasjonsposten - det var ålreit, det”? Hvem vet.

Når jeg omsider blir en mer erfaren kliniker og kommer meg lenger opp på denne metaforiske stigen, håper jeg at jeg vil bevare dette perspektivet som jeg nå sitter med. Det er en verdi for faget og legestanden at studenter oppriktig føler seg inkludert og satt pris på. Det er likedan vesentlig at vi med undervisningsansvar er vårt ansvar og makt bevisst, da vi med viten eller uviten kan ødelegge mye for neste person i rekka.

Selv håper jeg å kunne gi studenter plass og tryggheten til å være usikre og nysgjerrige når de går med meg. For det hadde Alexander for tre år siden behov for. Og det behovet har jeg vel egentlig litt fremdeles.