Rabulistene som endret rammene

Han husker navneskiltet han selv hadde laget: "Torkel Steen, Lege, verdsatt til 116 kroner i timen". Pasientene ved Bærum sykehus gav ham forbausede blikk: Tjente han virkelig så lite? Han var jo lege, med lang utdanning og mye ansvar, det kan jo ikke stemme? 

– Jeg tror yngre sykehusleger rett og slett følte seg lite verdsatt og dårlig behandlet, sier Torkel Steen. 

Selv med lange tjenesteplaner og mye overtid var legelønna for knapp for unge i etableringsfasen. Det hadde vært reallønnsnedgang i 19 år. Arbeidsforholdene og vaktordningene var utdaterte. Døgnvakter var hovedregelen, også på avdelinger hvor det ikke var mulig å legge seg nedpå i løpet av vakten. 

Summen av all frustrasjonen utløste et ”grasrotopprør” som endret alt. I front stod blant andre den unge LIS-legen i indremedisin, Torkel Steen.

Kort fortalt: Steen og andre lokale Ylf-ere sa opp avtalen om utvidet arbeidstid. Nærmest over natta mistet altså avdelingene inntil 25 prosent av legearbeidskraften. Det er ikke vanskelig å forestille seg at det fikk ledelsen til å svette.  

– Dessuten leste vi Arbeidsmiljøloven, og avslo å arbeide ulovlig overtid. Resultatet var at arbeidsgiver for første gang kom oss i møte, og det fort, forklarer Steen.

Det ble mange møter og telefonsamtaler i en tid før sosiale medier var en effektiv jungeltelegraf. Spesielt de unge legene opplevde at de stod sammen og kjempet for en felles sak. De lokale kampene førte frem.

– Vi fikk lokale særavtaler som vi opplevde som begynnelsen på helt nødvendig modernisering av lønns- og arbeidsforhold. De av oss som satt i Ylf-styret, håpet at «damptrykket» som oppsto skulle virke motiverende på arbeidsgiversiden i de sentrale forhandlingene det året, forteller Steen. 

Sykehuslegenes lokale tiltak nådde raskt pressen. Budskapet var krevende, for den regjerende oppfatningen da, som nå, var at leger er høytlønnede.

– Folk ser ikke forskjell på den privatpraktiserende spesialisten eller fastlegen som kommer høyt på skattelistene, og underordnede sykehusleger. Men avisene var stort sett på vår side, og skrev om utrolig lav timelønn og farlig lange vakter, sier Steen.

Pasientene støttet legene. «På tide at dere sier ifra» var refrenget. Medlemmene var også positive.

– Men samholdet var ikke uproblematisk når man ble nødt til å si «nei» til avdelingsoverlegen, gå hjem fra uferdig arbeid, og dessuten klare seg med ca. 50 % mindre lønn en periode, påpeker Steen.

Siden avtalen om utvidet arbeidstid ble sagt opp fikk det store konsekvenser for kollegaene.

– Overlegene var til å begynne med fortvilte, dels sinte, når avdelingsdriften kollapset. De mente at vi assistentlegene ikke var til å kjenne igjen. Men overlegene tok til fornuft etter hvert, og sluttet seg til oss. 

Det var Legeforeningen sentralt som gav de unge tillitsvalgte den hardeste motstanden, ifølge Steen.

– Det var ikke slik at dette ble lansert som en sentralt organisert aksjon, selv om Ylf-styret hadde gjort mye forarbeid og støttet modige tillitsvalgte. Og "etablissementet" i Legeforeningen fikk kalde føtter etter ganske kort tid, og gjorde det de kunne for å stoppe alle lokale tiltak.

Han understreker likevel at sentrale forhandlere fikk til et godt oppgjør etter de lokale tiltakene i 1996.

– Legeforeningen skal ha honnør for avtalene de fikk i havn på forsommeren, etter å ha forhandlet med en motpart som var under hardt press, skapt av lokale kriser.

Og avtalene var noe helt annet enn de hadde vært de siste 20 årene: Det ble slutt på tilstede-døgnvakter, legene fikk fordypningsdager og 40 % lønnsøkning.

Steen mener Legeforeningen som fagforening har mye å lære av det som hendte i 1996.

– Foreningen må lytte til medlemmene og kjempe kompromissløst for dem, sier han.

Videre tror han foreningen lider under sin dobbeltrolle som faglig forening og fagforening.

– Vi mistenkes for å ha doble agendaer, og det svekker vår påvirkningskraft. Jeg tror vi ville stått sterkere med et klart skille mellom fagforening og faglig forening.

Det er over tjue år siden 1996. Steen tror det er få som nå tenker så mye på alt rabalderet, seirene, resultatene, og de harde kampene. Selv husker han godt prisen man betaler for å rope høyt.

– Det var mange harde tak, med konsekvenser for privatlivet. Men da vi først hadde begynt, var det ingen vei tilbake, slik jeg så det. Fallhøyden var for stor. Jeg ble stemplet som «rabulist» og «vanskelig».

En stund fikk det direkte konsekvenser for karrieren. Steen søkte ny jobb, men fikk avslag. Arbeidsgiver var redd for at den unge rabulisten skulle lage fagforeningsbråk.

– Jeg søkte en gang til, og vedla da en erklæring om at jeg aldri skulle være tillitsvalgt på det sykehuset dersom jeg fikk jobben. Det hjalp.

Steen holdt løftet, men da han noen år senere skiftet jobb tok han igjen ulike verv som tillitsvalgt for Overlegeforeningen. 

Steen angret ikke da, og angrer ikke nå, på at han frontet et historisk opprør.

– Det var verdt det, ja! Det var nødvendig. Mye av det vi oppnådde, anser vi som selvfølgeligheter i dag.

Det skjedde noe med tillitsvalgtrollen, mener Steen. Det nyttet å engasjere seg, det gav status å være tillitsvalgt.

Nå er Steen overlege. Han håper dagens tillitsvalgte i Ylf lar seg inspirere av det som skjedde i 1996.

– Leger er alt for «flinke» til å dekke over uforsvarlighet, ressursknapphet og uhensiktsmessige arbeidsformer. Vi strekker oss alltid litt lengre, og tar på oss ansvar som er arbeidsgivers. Vi kan la det være. Ved 1996-opprøret var det 19 år siden sist sykehuslegene hadde fått en reell forbedring. Det er snart 22 år siden 1996.