POV: LIS1

En vill miks av følelser begynte å boble over i meg – hurra, jeg har endelig fått plass! Men også... å nei, hva har jeg gjort? Tromsø, så langt unna alle venner, familie, trikken, og togene. Tre måneder etter pakket jeg halve livet mitt ned i to kofferter, som jeg slepte med meg på Gardermoen. Litt over halvannen time senere, klam og svett, stod jeg på Langnes flyplass og ante ikke hvordan jeg kom meg til min nye bolig. I meg meldte det seg en ubehagelig følelse av ensomhet som satte seg i mellomgulvet - realiteten møtte meg i ansiktet like hardt som den arktiske vinden.

Men Tromsø overrasket. Mine nye LIS1-kolleger var bare greie, og selv om introdagene var en cocktail av overveldende informasjon og nye fjes, ble det en fin anledning til å oppdage at jeg ikke var den eneste som var livredd. Det hjalp også at jeg traff min framtidige samboer bare to uker etter at jeg ankom Tromsø - en nordlending! Jeg startet på kirurgisk avdeling, nærmere bestemt ortopedisk, og til min store forferdelse oppdaget jeg at knokler og bein var hovedretten på menyen. Fra medisinstudiet i Ungarn hadde jeg allerede en fordom eller to mot ortopeder – hvem hadde trodd at de skulle vise seg å være skikkelig ok folk? Før jeg visste ordet av det, hadde fire måneder passert i et kaos av operasjoner (som etterlot meg med en skuldermyalgi jeg heller ville byttet mot en frihelg). Gipsing ble en uventet del av hverdagen, appendicitter dukket opp fra tid til annen, og lange vakter ble en prøvelse der både mat og dobesøk føltes som en fjern drøm. Kirurgi? Det viste seg faktisk å være ganske gøy, tross alt.

Neste stopp: psykiatrien på Åsgård (nei, jeg har ikke fått vrangforestillinger om at jeg hadde psykiatri på gudeplassen i norrøn mytologi - området der det psykiatriske sykehuset ved UNN ligger, heter faktisk det). Her fikk jeg oppleve alt fra vaffel-onsdager til de mest komplekse sinnslidelser, samtidig som jeg ble kastet ut i en rekke banale og bisarre situasjoner som ingen hadde forberedt meg på. Jeg lærte raskt at frykten for egen sikkerhet ble erstattet med en dyp omsorg for pasientenes ve og vel. Psykiatrien viste seg å være en uventet arena for utvikling, der jeg innså at det faktisk finnes et lys i enden av den evige Åsgård-gangen (500 meter lang!). Hvem hadde trodd at ECT faktisk funker? Det var utrolig givende å se. Jeg ble også snart klar over at ingen bør være fremmed for psykiatrien; faktum er at vi møter på psykiatriske problemstillinger uansett hvilken spesialitet vi ender opp med. Å være komfortabel og uredd for å stå i ubehagelige psykiatriske situasjoner er en styrke – det er en ferdighet vi alle vil ha nytte av i somatikken, der menneskelig kompleksitet ofte møter oss på en annen, men like utfordrende måte.

Så kom den beryktede mørketiden, akkurat i tide til min medisinske rotasjon. Her tilbrakte jeg tid med faglig imponerende leger og sykepleiere, med spennende problemstillinger på vakt, og skrev utallige innkomster, journalnotat og epikriser. Jeg var vitne til livets mest sårbare øyeblikk – både på jobb og privat, og jeg så aldri solen. Hver morgen føltes bena tyngre og tyngre opp den isete bakken til bussen, og den arktiske vinden pisket meg utrettelig i ansiktet - dag etter dag. Men så, helt ut av det blå, kom soldagen. Tiden etter dette ble plutselig litt lysere, ikke bare rent meteorologisk; jeg fikk skryt for et sepsis-mottak, tolket noen EKG-er riktig, og traff alle blodgassene. Etter hvert føltes vaktene håndterbare. Og hvis jeg var heldig, kunne jeg se solen når jeg tok bussen hjem fra jobb.

Siste etappe, kommunetjenesten, var en intens virkelighetsopplevelse – en form for «reality check» på høy hastighet. Seks måneder fløy forbi, men etterlot meg med uvurderlige samtaler og erfaringer, og en dyp respekt for fastleger. Det er lett å undervurdere jobben deres – inntil du står midt i det selv. Fastleger er (noen av) samfunnets usynlige superhelter, de som med lynraske konsultasjoner skal løse alt fra mystiske utslett til eksistensielle kriser. Det er virkelig små mirakler som utføres bak lukkede dører, og jeg innså raskt hvor avgjørende fastlegene er, både for hver enkelt pasient og for hele samfunnet. Etter kommunetjenesten er jeg ikke i tvil: fastlegeordningen er bærebjelken i helsevesenet vårt. Fastlegene håndterer sårbare situasjoner med en profesjonalitet som ville gjort enhver diplomat misunnelig, alt mens de holder hodet kaldt i et system som til tider kan føles mer som en hinderløype enn en arbeidsplass.

Nå, ved slutten av denne epoken, innser jeg at det å være lege handler om mer enn bare å finne den rette diagnosen. Det handler om å være en formidler, et medmenneske, og noen ganger en galgenhumorist. Når det er sagt, er det noen strukturelle forhold som er nødt til å være på plass for at vi skal klare å være leger: et velfungerende sykehusbudsjett, gode arbeidsforhold, forsvarlige vakttider, fordypningsdager og tid til å spise noe godt på jobb bidrar til å holde oss motiverte – selv på de mørkeste dagene.

Tilslutt vil jeg gi en stor takk til alle sykepleiere som ikke himler med øynene når jeg spør om noe dumt, til LIS-kollegaer, overleger, miljøterapeuter, bioingeniører, farmasøyter, ergoterapeuter, sosionomer, avdelingsledere, og alle andre som gjør sykehuset til et trygt sted for en fersk LIS1-er og for pasientene. Til alle dere som begynner i LIS1: husk pasienten, vær høflig med kollegaer, og for all del, neglisjér aldri de basale behovene deres! Sov, gå på do, spis (en slags “Eat pray love”, legestyle).