Tidleg diagnostikk av kolangiokarsinom ved PSC

-Kva slags stilling hadde du før du starta som stipendiat?

-Turnuslege på Sjukehuset Østfold Kalnes og Tune legesenter.

-Gikk du forskerlinja på medisinstudiet?

-Nei.

-Korleis blei du engasjert i dette prosjektet?

-Eg hadde sommarjobb ved avdeling for gastromedisin på Rikshospitalet med studentlisens to somrar på rad, og fikk høyre om prosjektet på grunn av dette. Sjølv med litt statistikkutdanning i bagasjen frå før medisinstudiet hadde eg ikkje eigentleg vurdert å forske etter endt utdanning. Alt i alt var det litt tilfelle og litt interesse som gjorde at eg endte opp med å forske på PSC, men eg har ikkje angra!

-Kva var bakgrunnen for prosjektet?

-Pasientar med primær skleroserande kolangitt (kronisk leversjukdom med inflammasjon og fibrose som gir gallegangsstrikturer, i tilfelle du hadde gløymt det) har 10-20% livstidsrisiko for å utvikle gallegangskreft (kolangiokarsinom). Kolangiokarsinoma oppdagast dessverre ofte seint, og har ein veldig dårleg prognose (medianoverleving på 7-9 månader). Sjølv om PSC i seg sjølv er ein ganske sjeldan sjukdom (prevalens ca. 1 per 10.000 i Europa) er kolangiokarsinom ei viktig årsak til død for denne gruppa, og den høge risikoen for kreftutvikling er ei stor psykisk byrde for pasientane.

-Ein grunn til at kolangiokarsinom ofte oppdagast seint er at både symptoma og dei radiologiske funna ofte liknar på symptoma og funna ved langtkommen PSC. Det er derfor behov for fleire diagnostiske hjelpemiddel. Det finnes også få kurative behandlingsalternativ når kreften først er oppdaga, og ei betre genetisk kartlegging av svulstene vil kunne bidra til å finne fleire typer behandling i framtida.

-Kva er hovudfunna dine?

-I eitt av prosjekta mine har vi brukt galleprøver frå PSC-pasientar med og utan kolangiokarsinom, og testa disse for fire ulike "epigenetiske markører". Resultata viste at disse fire markørane ser ut til å kunne avsløre kolangiokarsinom opp til 12 månader tidlegare enn dei nåværande diagnostiske metodane. Dette må sjølvsagt forskast meir på før det kan overførast til klinikken, men funnet gir håp om at denne typen markører kan brukast vidare i tidleg diagnostikk, saman med dei eksisterande metodane.

-Korleis kan forskinga din overførast til klinikken?

-Fleire diagnostiske tester for kolangiokarsinom, i tillegg til dei eksisterande, vil gjere at kreftdiagnosen kanskje kan stillast tidlegare i forløpet, og dermed betre overlevinga. Ny kunnskap om genetiske mutasjonar i denne typen kreft vil forhåpentlegvis kunne bidra til utvikling av nye, persontilpassa, behandlingsmåter.

-Jobbar du klinisk ved sida av doktorgraden?

-Nei, eg driv 100% med forsking. Men eg hadde eit tre månader langt vikariat som LIS2 ved gastromedisinsk sengepost her på Rikshospitalet omtrent midt i doktorgradsperioden, og hadde da permisjon frå forskinga.

-Kva er du nysgjerrig på å finne ut av nå?

-Akkurat nå er eg nysgjerrig på dei endelege resultata i eitt av prosjekta mine som vi held på å ferdigstille. Dette handlar om å kartlegge genetiske mutasjonar for kolangiokarsinom, og det har vore ein lang prosess å sortere og filtrere alle dei genetiske dataa vi har hatt! Det er spennande når eit prosjekt går mot slutten, og vi endeleg får eit slags overblikk over kva funna våre eigentleg er. Finn vi mutasjonar som kan egne seg for målretta terapi, eller som kan forklare korleis kolangiokarsinoma utviklar seg?

-Kva har du tenkt til å gjere etter doktorgraden?

-Etter doktorgraden er planen å byrje i spesialisering, kanskje i onkologi, men eg håpar å kunne fortsette litt med forsking ved sidan av om det lar seg gjere!

-Kva vil du seie til andre leger som vurderer å ta ein doktorgrad?

-Definitivt ta ein! Men ei velorganisert forskingsgruppe og gode rettleiarar har mykje å seie, så spør gjerne tidlegare stipendiatar om deira efaring. Det kan òg være lurt å ha tenkt gjennom om du vil drive med basalforsking, med t.d. museforsøk, eller meir klinisk retta forsking.

-Kva er det beste med å forske?

-Det beste er å tenke på at resultata kanskje kan gjere ein forskjell for pasiantane i framtida, og eg er heldig på den måten at det er lett å sjå den direkte lenka mellom prosjektet mitt og klinikken. I tillegg sett eg veldig pris på å jobbe saman med folk med ulike bakgrunnar; ingeniørar, kjemikarar og legespesialistar!

-Eg synes også at det er morosamt å få lov til å fordjupe seg i eitt tema, og føle at ein etter kvart får ganske god oversikt over dette, spesielt etter turnustjenesta der ein helst skal kunne litt av alt heile tida!

-Kva er det verste med å forske?

-At ting tar lang tid, ofte lengre tid enn ein trur! Det kan være vanskeleg å disponere tida riktig, og halde eigne frister. Og sjølv om eg openbart synes det er verdt det, må eg innrømme at eg skulle ønske forskarlønna likna meir på klinikarlønna!

-Med det du veit i dag, om du kunne gitt eitt råd til deg sjølv når du byrja å forske, kva ville det vært?

-Ikkje vær så stressa for at du ikkje skjønner nokon ting i byrja, og ikkje vær så redd for å bli "avslørt". Det er faktisk ingen som forventar at ein stipendiat skal ha full oversikt over korkje fagfeltet eller forsking generelt! Det er dette du skal lære i løpet av doktorgradsperioden.