Når læringskurven blir for bratt

«Turnustiden glemmer man aldri», var en setning jeg ble fortalt så mange ganger at den til slutt ble en profeti.

1. september 2019 var jeg plutselig lege. Ikke voksenlege, men babylege som sykepleierne stadig minnet meg på. Jeg følte meg i hvert fall ikke klar for gjøre vurderinger eller ta beslutninger som direkte påvirket mennesker. Heldig var jeg som fikk turnus, og fullføres skulle den. Med ermene brettet opp, gjorde jeg mitt beste. Til alt hell var overlegene tålmodige da jeg stilte spørsmål som var innlysende for dem, men usikre for meg.

Tredelt turnus gav meg seks uker på hver avdeling. Overraskende nok var dette tilstrekkelig for å bli trygg på de vanligste medikamentene og prosedyrene. Man blir raskt vant til skalpell og diatermi, et fancy ord for pinsetten som svir igjen blodårer under et kirurgisk inngrep. Gips og strips, tjo og hei, kirurgisk rotasjon gikk unna i en fei. Når 80% av våken tilstand tilbringes på jobb, er fire måneder over på et blunk. Det hjelper likevel å ha Netflix-abonnement, park og utebasseng i nærområde for de gjenværende 20%. Restitusjon var lettere sagt enn gjort når hjem var en sykehusbolig 60 skritt fra sykehusområdet. Helikopterdur og ambulansesirener ble livets bakgrunnsmusikk. Med crescendomomenter som førte til brå oppvåkninger, var avkobling noe som måtte gjøres med turer til hjembyen.

Nytt år, ny rotasjon. Indremedisin stod for døren med diverse tilstander innen hjerte, lunge, nevrologi, endokrinologi og ikke minst infeksjon. De to første månedene ble tilbrakt på en blandingsavdeling som Dr. House hadde frydet seg over. Alt fra intoksikasjoner til uforklarlige utslett og pustevansker preget pasientene som kom til oss. Arbeidet satte gnist i barndomsdrømmene om å bli detektiv eller ledsage Simen i «Jakten på nyresteinen». Var dehydrering årsaken til hypernatremien? Kunne hypofysesvikt ligge bak magesmertene? Det var utfordrende og spennende!

Etter en ukes ferie i slutten av februar kom jeg tilbake brunere og blidere enn før. Ermene ble nok en gang brettet opp for iherdig innsats på infeksjonsavdelingen. Her fikk jeg godtet meg med antibiotikaveilederen og behandling av både virale og bakterielle infeksjoner fra topp til tå. Bokstavelig talt. Våren var like rundt hjørnet og late solskinnsdager ble tilbrakt med en god bok og kald øl. Men med nye snøstormer kom en kraftig reduksjon av ølsalget, særlig det meksikanske merket Corona.

Jeg var på vakt da det skjedde. B-vakten som vanligvis satt bakoverlent i kontorstolen med en ro kun erfaring kan gi, reiste seg brått opp og satte blikket i meg. Fem sekunder senere var jeg på vei opp trappene. Et virus hadde ankommet med fly, buss, bil og båt. Jeg åpnet glassdørene og var plutselig omringet av en flokk med gule Minions med blå hansker og store briller. Pandemimottaket hadde åpnet.

På litt under en dag var den tidligere blandingsavdelingen omgjort til et impromptu akuttmottak med egen triage for sortering etter alvorlighetsgrad. Rommene var tømt, mens trallene utenfor var fylt med diverse smittevernsutstyr. Sykepleierne klargjorde pakker til blodprøver, koronaprøver, blodgassprøver og andre prøver. EKG-apparater, skap og stoler ble dekket i plast.

Tidligere hygienetiltak var ingenting sammenlignet med dette. Antibac for hender og overflater lå strødd som popcorn på kino. Ikke mer enn fem personer på et pauserom, som vanligvis hadde fire ganger flere gjester. To meters avstand, mat trillet inn fra kantinen og uniformer som måtte skiftes dersom man gikk til annen avdeling. Alt ble delt inn i rent og urent, inkludert heiser, ganger og mennesker. Å bli kalt «skitten» var dagligdags. Å få kink i nakken når man hørte et host, nys eller kremt var å forvente. Å bli svett i smittefrakken, puste inn sin egen karbondioksid og ikke kunne se gjennom duggete briller var den nye normalen. Å be folk holde seg unna, var å vise omsorg.

I starten fungerte pandemimottaket som et damplokomotiv under et pågående jordskjelv. Det gikk fremover, bare ikke så smidig. Det var nytt for alle, og som turnuslege måtte jeg bare ta på kyllingdrakten og gå inn i buret. Læringskurven ble så bratt at den til slutt bare var en berg-og-dalbane med nye rutiner og retningslinjer. Pasientene kom i bølger i stedet for rekker. Ingen på morgenen, etterfulgt av fem samtidig, som alle måtte triageres raskt og effektivt. Kyllingdrakt på, kyllingdrakt av. Håndsprit, munnbind, briller, smittefrakk, hansker, inn på pasientrom. Hansker, smittefrakk, briller, håndsprit, munnbind, håndsprit, ut av pasientrom. Det ble en del alkohol på jobb.

Etterhvert ble damplokomotivet til et lyntog. En erfaren lege fikk informasjon om meldte pasienter, sykepleierne fordelte seg som «rene» og «urene», bioingeniørene kom for å ta prøver, «uren» sykepleier ble med mottakende lege inn på rommet, «ren» sykepleier tok imot prøver utenfor, lege undersøkte, stilte spørsmål, stakk en forlenget Q-tip opp i pasientens nese, stakk en nål i pasientens pulsåre, fikk kjeft for å bomme, stakk igjen, skrev innkomstrapport, konfererte med erfaren lege, sykepleier flyttet pasient ut av triage, vaskehjelp dusjet rommet med desinfeksjonsmiddel og vær så god neste.

Trafikken til mottaket tok til, og snart ble det også opprettet en pre-triage i form av brakker utenfor sykehuset. Ikke nok med det. Enkelte dager var det mulig å bruke «drive-through» for å få Q-tip i nesen. Et tilbud mange ansatte benyttet seg av. Så stod jeg der da, i regnet, som en maskot for McDonald´s og ventet på prøvetakere som kjørte opp, rullet ned vinduet og gapte høyt. Dessverre var ansiktsuttrykket ikke det samme som etter gjennomkjøring i en McDonald´s drive-through, men heller det man får når hornsalt forsvinner opp i nesen. Enkelte ganger kjørte tilfeldig forbipasserende inn i køen, til tross for at man trengte forhåndsavtale. De lurte da på hva vi delte ut, og reagerte som regel ved å rulle opp vinduet og kjøre vekk.

Slik gikk dagene mens viruset herjet på. 80% ble fort 90% av våken tilstand på jobb. Ikke kunne jeg reise hjem til foreldre i risikogruppen, og ikke hadde jeg energi til å finne nye hobbyer. Som koronaen på verket ble restitusjonstiden fylt med pandeminyheter, filmen Pandemic og ikke minst Netflix-serien “Pandemic - How to prevent an outbreak”. Flukten ble nettmøte med venninner utenfor helsevesenet. Praten gikk i hjemmekontor, permitterte partnere, utsatte frister, munnbind på eller munnbind av. Mimring om tiden før kaoset, som om dette hadde vart i flere år og vi ventet på frigjøringsdagen.

Indremedisinsk rotasjon var over på et blunk og pandemierfaring kunne definitivt legges til på CV-en. Neste post var akuttpsykiatri, noe som stod i sterk kontrast til somatikken. Også her sev viruset inn i form av pasienten som gjennomgikk permitteringer, angst, samlivsbrudd, sykdom, dødsfall og andre livskriser. Som turnuslege uten tidligere psykiatrierfaring, var det en tankevekker om pandemiens omfang, og en tid for refleksjon rundt livets usikkerhet. For meg hadde pandemien hovedsakelig vært kyllingdrakter og håndsprit, men for mange andre hadde den ført til stor økonomisk og helsemessig usikkerhet. Påsken ble en påminnelse om dette etter et familiemedlems uventede bortgang etterfulgt av begravelse med kun syv gjester. Uverdig kunne man argumentert, men samtidig heldig som fikk samlet de nærmeste. I psykiatrien så jeg lignende ringvirkninger av viruset, som ikke kunne måles med blodgassprøver eller koronatesting.

Nok en gang kjente jeg sting i siden fra den bratte læringskurven som jeg hadde begitt meg ut på. Sammenlignet med kirurgisk rotasjon, ble erfaringen fra indremedisin og psykiatri malt i pandemiens bakteppe. Motbakkene er vel alltid en del av mestringsfølelsen, spesielt som fersk lege i en tid der panikk og usikkerhet måtte legges til side for å gjøre det som trengtes. Heldigvis ser det ut som samfunnsdugnaden har gitt resultater. Pandemimottaket er snart i sin femte driftsmåned med respektabel innsats fra et dyktig og fleksibelt team av kolleger. Nå som sykehusåret nærmer seg slutten kan jeg bekrefte at profetien var sann; turnustiden glemmer jeg aldri.