Nyliberalismens vaklende skyskraper

Et privilegium og respekt vi har i kraft av vårt fag. Dette fjellet av kunnskap bygget på vår erfaring, utdannelse og våre kolleger, som lar oss skue over horisonten og hjelpe andre mennesker.

En skulle tro at dette kunnskapsfjellet betydde at vi var sentrale også ved styring av sykehus, men utviklingen taler for noe annet. Mens vi brukte tid på visitt og operasjon har de med utdanning innenfor ledelse, jus og økonomi tatt over styringen av spesialisthelsetjenesten. Vårt kunnskapsfjell har blitt fortrengt av en skyskraper basert på akademiserte ledelsesfag som svaier i vinden.

Per tall fra samordnaopptak var det i 2009 planlagt med 4516 studieplasser innen økonomi og ledelse. 10 år senere var det 7510 unge som startet i samme studieretning, en økning på nesten 3000 plasser. Kanskje ikke overraskende fra organisasjoner som søker vekst, ekspansjon og nye markeder.

Disse studiestedene som forvalter styringsnøkklene i det moderne Norge under dogme om profesjonsnøytral ledelse. At erfaring med pasientbehandling ikke veier tyngst, kan sees i styret til RHF sør-øst hvor 6 av 10 kommer fra administrative fag. Samtidig som de 3 av de resterende 4 med arbeidserfaring fra sykehus, er tillitsvalgte.

Dette ledelsesparadigme hvor økonomisk ledelse troner på toppen er også skyldig i at tilliten til leger er erstattet med dokumentasjon, krav til drift og rapportering. Hvor vi får høre at det er lederne som har ansvaret for pasientbehandlingen. Som om det er de som beslutter å gi trombolyse, starte operasjonen eller vedtar HLR-.

En fremdrift som har rot i «new public management» (NPM), en frykt for å bli saksøkt og andre godsaker fra den økonomiske nyliberalismen. En utvikling hvor det er lett å frykte et HR-styrt sykehus med en ledelse som ikke forstår at pasientbehandling er noe annet enn en fabrikk hvor samlebåndet kan stanses ved behov.

Betyr dette at man kan drive norske sykehus uten påvirkning fra HR, jus og økonomi? Mest sannsynlig ikke. God drift krever forskjellige fagmiljøer og impulser, men brorparten av disse bør komme fra de som leder pasientbehandlingen.

Oppgaver som diagnostisering, medisinforskriving, operasjoner og prosedyrer hviler på legene og er sykehuset kjerneoppgaver. Så sentrale er vi, at uten leger har du per definisjon ikke et sykehus. En posisjon som bør vises i ledelse, organisasjon og utvikling.

Hva kan vi gjøre? Hvordan kan vi sørge for at kunnskapsfjellet skal få sin fortjente posisjon i fremtidens sykehus?

Det som er sikkert er at vi må handle. Leger må motiveres til å bli ledere. Om dette er best gjort i løpet av studiet, under spesialisering eller som overlege bør debatteres. Skal vi ta tilbake vår styrende rolle, som rettmessig bør ligge i hendene til de som behandler pasienter, må vi være forberedt på at skyskraperens representanter ikke vil gi seg uten kamp.