Fra LIS til legespesialist

Har spesialiseringsløpet vært slik du så for deg? – Det er litt vanskelig å svare på, ettersom akutt- og mottaksmedisin ble en ny spesialitet i mars 2019.

Har du støtt på noen uforutsette hindringer på veien? – Egentlig ikke, men det er nødvendigvis mange uklarheter når en ny spesialitet opprettes både med tanke på innhold, tjeneste og prosedyrekrav.

Hva har vært mest moro underveis? - Å få lov til å jobbe med engasjerte kolleger i norske akuttmottak, og å endre måten vi tenker om mottaksdrift. Nå går vi mer i retning av et behandlende akuttmottak, og forlater den tidligere oppfatningen om at akuttmottaket kun er et sted der pasienten blir skrevet inn, mens utredning og behandling først startes opp på sengeposten.

Hva har vært mest utfordrende? - Å enes om curriculum for hva en akuttmedisiner bør kunne, slik at vedkommende kan fylle viktige roller både på små og store sykehus. Selv om det tidvis har vært utfordrende, har det også vært utrolig lærerikt, og jeg har vært heldig å få være med i prosessen med å utarbeide en felles nasjonal plattform for spesialiteten gjennom arbeid i den nasjonale etableringskomiteen.

Hvor lang tid har du brukt på å bli spesialist? - Ni år, inkludert turnustjeneste.

Har arbeidshverdagen endret seg etter at du ble legespesialist? - Hovedforskjellen er vel at jeg ikke lenger jobber aktivt på natt (foreløpig iallfall), men ellers er mange arbeidsoppgaver i mottak nokså like. Det har blitt mer supervisjon og veiledning, men det synes jeg er svært engasjerende og jeg trives godt i rollen.

Har du mer ansvar som legespesialist enn du hadde som LIS? – Det forventes at jeg tar beslutninger der jeg nok tidligere ville konferert med andre først, men på St. Olavs har vi godt arbeidsmiljø og man konfererer ved usikkerhet. Det gjør at vi lærer hverandre bedre å kjenne.

Er det mange legespesialister i din avdeling? - Vi er fem spesialister i akutt- og mottaksmedisin, men vi har også spesialister fra andre indremedisinske fagområder ansatt i avdelingen.

Forblir de legespesialister i lang tid? - Foreløpig har vi ingen ferdige legespesialister som ikke innehar overlegestilling.

Hva er planen din videre? – Å videreutvikle akutt- og mottaksmedisin på St. Olavs hospital.

Var spesialiseringsløpet slik du så for deg? - Innholdsmessig var det stort sett det. Sykehusets læringsplan for rotasjoner ved de ulike seksjonene er ganske strukturert, og det var mye erfaringsutveksling mellom LIS-ene. Det gjorde at forventningene til innholdet i utdanningen ble justert underveis. Det var nok noen av delene ved anestesifaget jeg hadde forventet, og håpet på, å fordype meg ytterligere i før jeg ble spesialist, som for eksempel palliasjon og prehospital anestesi. Tidsmessig var jeg nok ikke forberedt på at utdanningsløpet ikke var like strømlinjeformet som jeg hadde trodd. Jeg måtte blant annet vente litt for å komme på intensivavdelingen. I ettertid ser jeg at det ikke alltid er lett for arbeidsgiver å få alle brikkene til å falle på plass til en hver tid. Ellers har jeg opplevelsen av at anestesifaget i stor grad har god lærings- og supervisjonskultur, i tillegg til at simulering også er en integrert del av faget.

Har du støtt på noen uforutsette hindringer på veien? - Jeg var forberedt på at svangerskap og fødselspermisjon ville forsinke meg den tiden jeg faktisk var borte fra jobb, men jeg følte også at det tok lang tid før jeg kom skikkelig i gang igjen faglig etter at jeg kom tilbake. Det var litt demotiverende, noe jeg ikke var forberedt på.

Hva har vært mest moro underveis? - Når mestringsfølelsen kommer, for eksempel opplevelsen av å mestre praktiske prosedyrer eller når teamarbeidet rundt kritisk syke pasienter fungerer godt. I anestesifaget blir man også godt kjent med de aller fleste kolleger på «huset». Det er veldig givende når man møtes klokken tre om natten for å behandle kritisk syke og det fortsatt er god stemning i mottak eller på stua! Da flyter pasientbehandlingen mye bedre.

Hva har vært mest utfordrende? - Overgangene mellom å være innenfor og langt utenfor komfortsonen, for eksempel da jeg begynte å gå intensivvakter.

Hvor lang tid har du brukt? - Drøye åtte år. I løpet av de årene fikk jeg to barn.

Har hverdagen endret seg etter at du ble legespesialist? - Ja, jeg har fått mer ansvar, både for pasientbehandling og for supervisjon av LIS. Jeg går fortsatt i samme vaktsjikt, som er en blanding av erfarne LIS og legespesialister.

Har du mer ansvar som legespesialist enn du hadde som LIS? - Absolutt, men det er heldigvis helt vanlig, akseptert og forventet på vår anestesiavdeling at spesialister også har behov for å konferere med kolleger.

Er det mange andre legespesialister i din avdeling? - Ja, vi var flere LIS som fikk innvilget spesialistsøknad omtrent samtidig, og selv om avdelingen stort sett er avhengige av egenproduserte spesialister, har det ikke vært ledige overlegestillinger til alle som har blitt ferdig spesialister den siste tiden.

Hva er planen din videre? - På lang sikt er det intensivmedisin som engasjerer mest og som jeg ønsker å fordype meg i. Samtidig trekkes jeg mot prehospital akuttmedisin, og håper jeg får anledning til å tjenestegjøre ved luftambulansen eller 330skvadronen. Det er merkelig og fint å på samme tid være ferdig spesialist i et fag og fortsatt stå overfor veivalg om fordypning.