Nyrelege og fagforeningskvinne - møt Ingeborg Henriksen i Ylf

-Husker du hvorfor du ville bli lege?

-Jeg har alltid likt å hjelpe andre, men at jeg skulle bli lege var noe jeg bestemte meg for først tidlig på videregående. Det var nok en kombinasjon av et ønske om å ha en jobb der jeg kunne bidra til å gjøre en forskjell for folk og litt tilfeldigheter.

-Hva er ditt beste minne som student?

-Studentlivet var fint på så mange måter! Det begynner å bli noen år siden da. Bortsett fra alle de fine menneskene jeg møtte, og som fortsatt er noen av mine beste venner, så tror jeg det er verdt å trekke frem den frihetsfølelsen som kom hver vår etter siste eksamensdag da alle møttes i parken og dagen ikke lenger hadde noen ende. Akkurat det kommer aldri tilbake!

-Hva var den første spesialiteten du vurderte som student?

-Jeg skulle bli gastrokirurg. Det kirurgiske arbeidet inspirerte meg skikkelig som student, men nå angrer jeg ikke på at det ikke ble slik.

-Hva er det beste og verste med å være nyrelege?

-Det beste er vel variasjonen i pasientgruppen, både i alder og i spekteret av sykdommer, og den samtidige bredden i indremedisinen. Ingen dag er lik, og ingen pasient er lik, det skjerper hodet. Og så er vel kanskje noe av det fineste å kunne få lov til å sende noen til transplantasjon som har ventet lenge på den muligheten! Å møte pasienter som har alvorlig nyresykdom de ikke kan bli friske fra og som må forberedes på et liv med dialyse eller transplantasjon er selvsagt tunge skjebner å ta innover seg, og mange av de kroniske pasientene har også en krevende hverdag som preger dem. Det kan selvsagt være frustrerende å møte som lege, men det pasientene står i er oftest mye vanskeligere. Da er det viktig å huske på for hvem man gjør jobben sin. Det å få komme helt inn i det mest sårbare hos pasientene våre, og å få bidra til å gjøres dere situasjon så bra den kan bli, er helt unikt, og jeg lærer noe av hvert eneste pasientmøte.

-Hva eller hvem fikk deg til å engasjere deg i Ylf?

-At jeg ble Ylf-tillitsvalgt var vel litt tilfeldig. Jeg hadde vært borte fra jobb et par uker, og da fikk jeg vite at de andre ønsket at jeg ble tillitsvalgt når jeg kom tilbake. Men helt ufrivillig var det ikke. Jeg har alltid vært engasjert i at folk rundt meg skal ha det bra, og liker å organisere ting, og hadde vært tillitsvalgt på studiet og i andre sammenhenger. Det var i 2014 og siden da har jeg vært tillitsvalgt på ulike nivåer, og det er flere grunner til det. Det å kunne samle medlemmene og jobbe for felles interesser og samtidig bidra til at arbeidsgiver får et bredere beslutningsgrunnlag slik at avgjørelser i størst mulig grad også tar hensyn til at vi får en fin arbeidsplass og forsvarlig arbeidshverdag, er givende. Samtidig opplever jeg at det å være tillitsvalgt tilfører arbeidshverdagen variasjon og gir også økt innsikt i hvordan sykehusene fungerer. Det er i seg selv inspirerende.

-Hva liker du å gjøre når du ikke er kliniker eller diskuterer fagforeningspolitikk?

-Familie er viktig for meg! Jeg har to herlige nevøer på 4,5 og 1,5 år som jeg møter så ofte jeg får anledning. Det gir et godt avbrekk fra alle små og store saker å tråkke inn i tanteverdenen og alt av barnlig fantasi som finnes der. Og så er venner viktig for meg, og de bruker jeg gjerne ledig tid på. I perioder strikker jeg en del, jeg er glad i gode matopplevelser og tar gjerne en tur på hytta eller reiser til et nytt sted.

-Du er eneveldig dronning av Norge med særskilt interesse for helsevesenet, hvilke 1-3 ting forandrer du på dagen?

-Det spørs om tre endringer er nok, men et sted må vi starte. Endringene jeg ønsker meg er store, strukturelle endringer, og det meste kan nok ikke løses på en dag. For det første så vil jeg ha større fokus på faglighet som et premiss for arbeidet vi skal gjøre. Da må vi satse på utdanning og kompetanseheving, og det koster penger. Reglene for spesialistutdanningen hadde blitt endret, det måtte ha blitt tilført ressurser til helsetjenesten for å kunne prioritere utdanning. Det samme gjelder for etterutdanning av ferdige spesialister og generell kompetanseheving i helsetjenesten. Det må være ressurser til å kunne prioritere dette, og satsning på faglig utvikling skal lønne seg.

-Så mener jeg det må komme endringer i lederstrukturen i helsetjenesten. Slik det er nå er det for lange lederlinjer mellom ansatte og der beslutninger tas, og det er for lite tillit i systemet. Styringslinja går nedover og rapporteringen går oppover, men verdifull informasjon blir borte på veien. Da gjør vi ukloke valg for helsetjenesten. Stedlig ledelse og ledere med handlingsrom til å utøve ledelse for sine ansatte, der dialog til dels erstatter streng styring og rapportering, vil trolig gi bedre helsetjenester. Videre hadde jeg også tatt grep om fastlegeordningen slik at den ikke falt fra hverandre slik vi ser nå. Den kunne ha vært reddet for lenge siden med nok penger på bordet, mer avklart arbeidsmengde og arbeidsforhold og gode ALIS-løp, blant annet. En velfungerende fastlegeordning er nødvendig for å utjevne sosiale ulikheter i helse og sikre lik tilgang til gode helsetjenester for hele befolkningen. I tillegg vil sykehusenes kapasitet raskt bli brukt opp dersom vi ikke har en velfungerende primærhelsetjeneste.

-Helt ærlig, hva frustrerer deg mest med dagens helsevesen?

-Det som kanskje gjør meg mest frustrert er det som oppleves som hinder for å kunne la faget og kvalitet være førende for tilbudet til pasientene våre. Finansieringsmodellen i helsetjenesten belønner aktivitet fremfor kvalitet. Dersom man vil gjøre kvalitetsforbedringer må det argumenteres med økt aktivitet for å få lov til å gjøre endringer som krever investering. Så er det klart at det er mange økonomiske vurderinger som må gjøres og som har betydning, og det må vi forholde oss til, men det oppleves som om ikke alle deler av helsetjenesten spiller på samme lag for å sette befolkningens behov for helsetjenester, faglighet og kvalitet øverst.

-Samtidig er styringslinjene slik at det for mange ledere blir viktigere å vise til økonomisk måloppnåelse fremfor å løfte frem de man skal lede og å legge til rette for gode arbeidsforhold, for gjennom det å skape verdens beste helsetjenester. Vi må ha det bra på jobb og bli sett som både mennesker og leger for å yte vårt beste. Når fokuset blir grønne regnskapstall så går det utover den langsiktige investeringen det er å satse på ansatte i en kunnskapsvirksomhet, som helsetjenesten tross alt er.

-Hvordan tror du din nærmeste venn ville beskrevet deg som person?

-Å se seg selv utenfra er ikke enkelt, så om det er ønsketenkning eller innsikt fra min side får andre vurdere, men jeg tror jeg ville blitt beskrevet som positiv, omsorgsfull, raus, inkluderende, ærlig og med høy rettferdighetssans. Og så tror jeg at jeg også ville blitt beskrevet som en som er dyptdykkende og ønsker å forstå helheten i ting, både på privaten og i jobbsammenheng. Men jeg vil nok også kunne oppfattes sta, ganske bestemt og litt egenrådig.

-Hva er den siste boken du leste, og anbefaler du den?

-Jeg må vel innrømme at det blir lite tid til å lese bøker og det er en stund siden jeg leste ferdig en skjønnlitterær bok. Kokebøker derimot leser jeg i rett som det er! Men jeg har begynt på Trekkoppfuglen av Haruki Murakami, og det er en flott bok.

-Hvem er ditt største forbilde innen medisinen? Vedkommende kan ligge både over og under torva!

-Å peke på en person som et særlig forbilde tror jeg ikke at jeg klarer. Det handler om at jeg har vært heldig å få møte mange flotte kollegaer i dette "verdens beste helsevesen" som vi er så heldige å få være en del av. Jeg blir stadig imponert over alt vi som kollegium sammen skaper og det er resultatet av samarbeid der alle bidrar som gjør at vi klarer å gi pasientene den behandlingen de fortjener, og å utvikle faget og helsetjenesten til å bli enda bedre. Det samarbeidet og fellesskapet er på mange måter et forbilde, og det er motiverende å få være en del av. Historien har hatt mange helter, det har også fremtiden.