Mitt funn: Høsting av kreftceller, digitale tvillinger og framtidens diagnostikk

Hva slags stilling hadde du før du startet som stipendiat/med forskning?

Før jeg begynte som stipendiat hadde jeg et år som røntgenlege i Ålesund. Jeg var med kona mi som skulle ha turnustjeneste der, og før det hadde jeg et år på Kreftklinikken i Trondheim. Jeg har alltid likt teknologi og medisin, så både røntgenfaget og moderne onkologi var spennende utgangspunkt for forskning.

Gikk du forskerlinjen?

Nei, tilfeldighetene ville det ikke slik. Men jeg tok noen dataemner og sivilingeniørfag under medisinstudiet, og endte opp med å fullføre et sivilingeniørstudium etter turnustjenesten. Jeg følte meg veldig ung da jeg var ferdig på medisinstudiet, og tenkte at jeg jo godt kunne ta et siv.ing-studium. Etter første dag på nytt studium, sammen med nye førsteårsstudenter, innså jeg plutselig at det kun var i egne øyne jeg tenkte på meg selv som veldig ung.

Hvordan ble du engasjert i dette prosjektet?

Som lege i spesialisering i onkologi syntes jeg såkalte ‘målrettede’ medisiner var spennende. Disse kom på markedet utover 2000-tallet og var forskjellige fra gammeldags cellegift på den måten at de var laget for å slå ut bestemte signalspor i en kreftcelle som gir cellevekst, heller enn å slå ut selve vekstapparatet i en celle slik de klassiske cellegiftene virker. Jeg endte opp med en PhD-grad i molekylærbiologi og systemmedisin, hvor jeg lette etter kombinasjoner av kreftmedisiner som virker bedre sammen enn hver for seg, og testet ut disse i celleforsøk og dyreforsøk. I forkant av labforsøkene hadde jeg laget en datamodell for å simulere signalveier i kreftceller, for å prøve å gjette på hva som var gunstige kombinasjoner. En betydelig del av mitt PhD-arbeid gikk med til å lage dataprogrammer i Java som automatiserer simulering av intracellulær signalering. 

Hva var bakgrunnen for prosjektet?

Ja, godt spørsmål. PhD-arbeidet jeg begynte på var ganske ulikt: Det handlet om magehormonet gastrin og hvordan dette stimulerer vekstprosesser i celler, men etter cirka ett år endret det fokus til å bli mer orientert mot signalkjeder i kreftceller generelt. Slik er det ofte med basalforskning - man ender opp et annet sted enn det man hadde sett for seg. Men det er også da man virkelig kan oppdage noe nytt, når man ender opp et sted man ikke engang kunne forestille seg fra der man sto. Kanskje er det litt som å gå tur, man tror man har sett seg ut en fjelltopp man vil gå til, men idet man når fjelltoppen ser man det virkelige turmålet. I dag har vi kart som gjør det litt enklere å forutsi hva som er turmålet, men slik var det ikke for noen hundre år siden, og slik er det ikke i forskningen.

Hva er hovedfunnene dine?

Jeg har i dag en lab med fem PhD-kandidater, én postdoktor og én forsker. Vi jobber langs to hovedspor for å skape morgendagens diagnostikk for å finne riktig behandling til riktig pasient. Vi jobber videre langs datasimuleringssporet for å simulere effekter av medisiner på ‘digitale tvillinger’ av pasienter. Digitale tvillinger er dataprogrammer som er konfigurert til å ligne mest mulig på en pasients kreftsykdom. Det andre hovedsporet vi følger er laboratorieforsøk hvor vi prøver ut medisiner på pasientens egne celler. Vi høster kreftceller fra pasienter gjennom vevsprøver, og tester så ut mulige behandlinger på laboratoriet, hvor vi kan prøve ut flere medisiner parallelt. Siden det vil være begrenset mengde vev vi har fra hver pasient, så er det også et begrenset antall behandlinger vi kan teste på lab. Derfor trenger vi datasimuleringene, så vi kan teste ut bare de mest egnede medisinene på pasientmaterialet vi har.

Hvordan kan forskningen din overføres til klinikken?

Forskningen vi gjør vil bli framtidens diagnostikk. Jeg er med i ledelsen av IMPRESS-Norway, Norges største kreftstudie, hvor vi tilbyr utprøvende kreftbehandling for de pasientene som ikke har åpenbare behandlingsalternativer foran seg. I IMPRESS-studien bruker vi medisiner som er godkjent for en indikasjon med en bestemt biomarkør, og tilbyr medisinene for andre indikasjoner med lik eller lignende biomarkør. For eksempel kan behandling som normalt brukes ved føflekkreft, ved en mutasjon i BRAF-genet, gis til pasienter som har andre sykdommer (for eksempel hjernekreft) hvis man finner samme mutasjon. Dette prinsippet, hvor medisiner brukes for andre indikasjoner enn først godkjent, kalles på engelsk ‘drug repurposing’. Til grunn for diagnostikken i IMPRESS ligger altså mutasjonsanalyser, og dette kalles for presisjonsmedisin. Helt analogt til den diagnostikken kan man tenke seg digitale tvillinger og utprøving på pasienters egne celler, og dette kalles i dag ‘funksjonell presisjonsmedisin’. Vi er tilknyttet MATRIX-senteret som er et nasjonalt senter hvor et av målene er å bygge neste generasjons diagnostikk rundt funksjonell presisjonsmedisin. Jeg er sikker på at vi vil kunne få slik diagnostikk inn i rammer som er kompatible med dagens MDT-møter (multidispiplinære teammøter, red.anm.) for presisjonsmedisin.

Hva er du nysgjerrig på å finne ut av nå?

Ganske mye forskjellig. Kan vi bruke kunstig intelligens til å se noe i mikroskopibilder av celler som utsettes for medisiner, som vi mennesker ikke ser? Er enkelt-celle-RNA-teknikker det neste skrittet innen diagnostisk molekylærbiologi, fordi vi da blant annet kan skille signal fra enkeltcellene og celletypene, heller enn å se på gjennomsnittsverdier for en vevsprøve slik vi gjør i dag? Kan datasimuleringen av signalsporet flyttes fra dataprosessorer og inn i skjermkortprosessorer for å øke hastigheten på simuleringene? Hvordan måles egentlig signalaktivitet? Hvordan kan vi drive klinisk forskning som er forsvarlig og etterprøvbar, og samtidig gjøre dette innenfor et stadig mer omfattende regulatorisk byråkrati?

Hva har du tenkt til å gjøre etter doktorgraden/dette prosjektet?

Dette er mitt kall i livet. Jeg kommer til å fortsette med forskning i grenselandet mellom teknologi og medisin, hvor både den praktiske konsekvensen for pasienter skal være sentral, og den nysgjerrighetsdrevne grunnforskningen skal få boltre seg.

Hva vil du si til andre leger som vurderer å ta en doktorgrad?

Det finnes en vei i livet som bare du kan gå. Hvor fører den hen? Ikke spør, bare gå. Neida, haha, men jo - det er litt sant også. Hvis du har noe du lurer på fra klinikken kan det være ganske givende å gå i dybden på det. Og du trenger ikke starte fra klinikken. Har du noe du lurer på så er det nok. Og om du vil ha noe å lure på så er det mange å diskutere med for å finne det riktige spørsmålet, det er noe av det beste med universitetslivet, å bestemme turmålene sammen med andre. 

Hva er det beste med å forske?

De evige spørsmålene. Å lære noe nytt. Å være oppdatert. Å få delta i menneskehetens største eksperiment: Å utforske naturen.

Hva er det verste med å forske?

De evige spørsmålene. Etter en dag på jobb er det ikke alltid man tenker at ‘i dag kom jeg sannelig et stykke videre’. Men da er det ganske fint å kunne kombinere med klinikk, for på poliklinikken kommer problemene på løpende bånd, og man finner konkrete løsninger på konkrete problemer.

Med det du vet i dag, hvis du kunne gitt ett råd til deg selv da du begynte å forske, hva ville det vært?

Du trenger ikke tvile på om det blir givende, for det kommer det til å bli. Det ville jeg sagt, for jeg lurte en del på det husker jeg.