Min spesialitet: Ortopedisk kirurgi

Først av alt lurer jeg på hva man driver med i denne spesialiteten? - Ortopedisk kirurgi er veldig mye forskjellig, men kort oppsummert tar vi for oss den delen av kirurgien som innebærer både akutte og kroniske tilstander av muskler, sener, skjelettet og ledd hos mennesker i alle aldre. Min erfaring innenfor spesialiteten er fra et lokalsykehus, og her driver vi nok med mer generell ortopedi enn det man gjør på de større seksjonerte sykehusene. Her utreder vi det meste og utfører både elektiv og akutt kirurgi. Elektivt gjør vi en del protesekirurgi i knær, hofter og skuldre, skopisk kirurgi (hovedsakelig i skuldre og knær), samt noe rygg-, fot- og håndkirurgi. Akutt behandler vi brudd, seneskader (både konservativt og operativt),revisjon av infiserte ledd, sårbehandling på ekstremitetene og så videre. Vi utfører også underekstremitetsamputasjoner (typisk hos de karsyke).

Hva fikk deg til å velge dette fagfeltet? – Jeg hadde et ønske om å drive med en eller annen form for kirurgi, og det dukket opp en ledig stilling til riktig tidspunkt. I tillegg visste jeg fra turnusperioden at ortopedisk avdeling i Namsos var en veldig dyktig gjeng, med god stemning i avdelingen. Hvem vil vel ikke jobbe et slikt sted?

Har du alltid visst at det var dette du skulle velge? – Det siste året på studiet sa jeg at jeg skulle bli pediater, men på det tidspunktet hadde jeg nok lite innsikt i hva de ulike spesialitetene går ut på. Turnustjenesten fikk meg til å like det praktiske i kirurgien, noe som førte til at jeg etterhvert peilet meg inn på ortopedi.

Startet du rett etter turnus eller prøvde du noe annet først? - Etter turnustjeneste jobbet jeg som fastlegevikar og legevaktslege i Namsos kommune i et snaut år. Det var en veldig god erfaring å ta med seg videre, og de akutte legevaktsoppdragene med utrykning syntes jeg var utrolig spennende.

Har spesialiseringen vært slik du hadde sett for deg? - Jeg husker at jeg beskrev min første arbeidsuke på ortopeden til bestefar som grotesk (Da hadde jeg assistert på en hofteprotese for røste gang.), men man venner seg heldigvis til det meste...

Er det noe som har overrasket deg? - Noe som kanskje er litt overraskende er at det på papiret er en spesialisering på seks år, mens gjennomsnittstiden før man blir ferdig spesialist er 8,9 år.

Er det noe som er særlig utfordrende som lege i denne spesialiteten? - Mengden tilstander og operasjonsteknikker man må ha kjennskap til kjennes mildt sagt overveldende innimellom, men det er jo veldig fint å stadig være i utvikling. Vaktbelastningen er også ganske stor.

Hva er det aller beste med denne spesialiteten? - Den praktiske tilnærmingen av et problem som ofte gir pasientene bedre funksjon og hverdag kort tid etter behandling. I tillegg liker jeg at man treffer pasienter i alle aldre. Og så må det nevnes at kursene nesten alltid legges til lokalisasjoner hvor man kan bruke pausene i skiløyper og skibakker, noe som er helt fantastisk!

Hvordan er en helt gjennomsnittlig dag? - Arbeidsdagen begynner 7:30. Først snakker jeg med operasjonspasientene før de skal inn på stua, deretter tusler jeg til røntgenmøtet. Etter røntgenmøtet er det møte om dagens operasjonsprogram med anestesilegene. Deretter går vi til avdelingen, inntar altfor mange kopper med deilig sykehuskaffe (gjerne også et wienerbrød) og tar pre-visitten sammen. Pre-visitten er ferdig til kl.8.30. Deretter har jeg enten visitt på inneliggende pasienter og ansvar for «utreise-papirmølla», operasjonsdag eller poliklinikk. Hver fredag har vi internundervisning og påfølgende studiedag for alle LISene. Dagen krydres med utallige telefoner fra fjern og nær – alt fra en pasient som blir direkte satt over fra resepsjonen og som lurer på om jeg har funnet mobilladeren, til en turnuslege som har en pasient de kunne ha trengt litt hjelp med på skadepoliklinikken. På papiret er en vanlig dag ferdig klokken 16.00. Har jeg vakt går jeg aktivt på huset frem til klokken 22.00. Deretter har jeg passiv vakt hjemme frem til neste morgen.

Vil du si at det er en form for stereotypi blant kollegaene dine? - Ortopedisk kirurgi er nok et fagfelt som er ennå er forholdvis mannsdominert, også i Norge, men dette er i endring. Under studiet i Ungarn fikk jeg utallige ganger forkynt at ortopediske kirurger måtte være store og sterke, hvilket tilsa at kvinner ikke hørte hjemme i dette fagfeltet. Dette stemte heldigvis ikke da jeg kom hjem til Norge.