Min spesialitet: Indremedisin

Først av alt lurer jeg på hva du gjør som LIS i indremedisin? - Indremedisin er et ganske bredt fag. Som LIS på indremedisinsk avdeling får du sett et stort spenn av pasienter, alt fra akutte brystsmerter og infeksjoner, til sjeldne blodsykdommer. Ofte har pasientene mange problemer samtidig. Det krever at man lærer seg å tenke på tvers av organsystemer. På Kalnes roterer vi mellom de ulike indremedisinske postene omtrent en gang i halvåret. Da får man mulighet til å fordype seg litt ekstra i de ulike grenspesialitetene.

Hva fikk deg til å velge indremedisin? - Bredden i faget og den akuttmedisinske komponenten var et trekkplaster for min del. Faget gir meg en fin balanse mellom det akutte og den senere oppfølgingen av pasienter. Du lærer alltid noe nytt og læringskurven er bratt, noe som er viktig og motiverende for meg som kliniker.

Har du alltid har visst at det var indremedisin du skulle velge? - Absolutt ikke. Indremedisin var ikke på listen over spesialiteter jeg vurderte. Jeg visste jeg trivdes med det akutte, og jeg tenkte lenge på spesialitetene anestesi, traumekirurgi og gynekologi. Da jeg var i turnus på Ullevål, fikk jeg øynene opp for indremedisin. Der fikk jeg erfare hvordan de dårligste og mest kritiske pasientene ble håndtert av dyktige kollegaer. Med lave skuldre, kaldt hode og hvilepuls i akutte situasjoner hadde de alltid stødig kontroll. Et slikt grunnlag ønsket jeg å ha som kliniker uavhengig av spesialitet, og dermed var det naturlig å starte med indremedisin.

Startet du rett etter turnus eller prøvde du noe annet først? - Jeg startet som LIS i den nye spesialiteten akutt- og mottaksmedisin på Haukeland universitetssjukehus etter turnus. Der var det en god blanding av kirurgi og medisin. Etter et halvt år startet jeg som LIS i indremedisin på Kalnes. Her fikk jeg et større volum av pasienter, mer variasjon og mer ansvar på vakt.

Var det slik du hadde sett for deg? - Jeg hadde regnet med å få et godt og bredt faglig grunnlag, men kanskje ikke at jeg kom til å like meg så godt. På Kalnes er det som sagt et stort volum av pasienter. Som LIS får man jobbe mye med akuttmedisin og det er et høyt tempo, noe som passet meg fint. Indremedisin viste seg å være mye mer ”hands on” enn det jeg hadde sett for meg før jeg startet.

Er det noe som har overrasket deg? - Faget krever at man hele tiden holder seg oppdatert på nye retningslinjer/behandling, tar initiativ til å lære nye prosedyrer og tar ansvar for egen læring i en hverdag med høy arbeidsbelastning. Spesialiseringen er ingen sprint, og motivasjonen går derfor også i bølger. Jeg tror det kan hjelpe å finne temaer som interesserer og engasjerer litt ekstra, slik at man klarer å holde motet oppe i det lange løp.

Er det noe som er særlig utfordrende som LIS i indremedisin? - Etter seks år på skolebenken og halvannet år i turnus, tenkte jeg at jeg var ferdig med loggføring av ferdigheter og at spesialiseringen skulle gå relativt rett frem. Det er nok ikke særegent for indremedisinen, men det kan være vanskelig å forutse når man blir ferdig spesialist. For å bli spesialist må man gjennom lange lister med kompetansemål, kurs og prosedyrer - først innen indremedisinen og senere i en grenspesialitet. Da kreves det mye egeninnsats for å komme i mål. Her mener jeg vi har vi mye å lære av våre naboland, der det er et tidsbegrenset spesialiseringsløp som er godt tilrettelagt og kvalitetsikret for leger i utdanning.

Hva er det aller beste som LIS i indremedisin? - Som kliniker er jeg glad i det akutte og å se hvordan det meste går bra. Jeg liker å kjenne på at jeg lærer noe nytt daglig og hele tiden utvikler meg. Indremedisin er et fag som krever at du holder deg oppdatert og et fag du vanskelig kan bli utlært i.

Hvordan er en helt gjennomsnittlig dag? - En vanlig dag starter ofte med felles morgenmøte der vi får rapport fra avtroppende vaktlag etterfulgt av morgenundervisning. Dersom jeg har "vaktuke", er jeg i mottak. Der har jeg ansvar for å konferere pasienter, tilse pasientene når de kommer inn, delta i det medisinske akutt-teamet når det kommer kritisk syke pasienter og jeg er team-leder ved hjertestans. Dersom jeg har "postuke" har avdelingene ofte egne morgenmøter, i tillegg til det første felles morgenmøtet. Dagen begynner vanligvis med previsitt, der vi går igjennom pasientene med den ansvarlige sykepleieren på post. Deretter går vi visitt til pasientene. I lunsjen er det ofte internundervisning, etterfulgt av skriving av epikriser og andre notater. Avhengig av hvilken avdeling man er på, er det ulik grad av prosedyrer, for eksempel benmargsbiopsier, arbeids-EKG eller el-konverteringer.

Finnes det en form for stereotypi blant kollegaene dine? - Hardtarbeidende, grundige og pliktoppfyllende. Indremedisineren er den trygge og rolige selv i akutte situasjoner.