Min spesialitet: Gastrokirurgi

Vi diagnostiserer sykdommer i GI-traktus og bukvegg, både akutt og elektivt, gjør vurderinger av operasjonsindikasjon og eventuelle kontraindikasjoner og, selvfølgelig, opererer. Vi samarbeider tett med anestesileger, radiologer, gastromedisinere og onkologer.

Kombinasjonen av medisinsk og kirurgisk tankegang, der vi prøver så godt vi kan å ivareta hele pasienten samtidig som vi får den praktiske utfordringen med teknisk krevende operasjoner.

Nei. Jeg tror det er litt tilfeldig hva du ender opp med, men jeg visste at jeg kunne tenke meg et operativt fag. Jeg har revurdert valget noen ganger, men variasjonen i oppgaver og pasienter er det ingen andre spesialiteter som slår. Samtidig er det fortsatt (så vidt) forenlig med et hyggelig familieliv.

Jeg var heldig og fikk jobb på kirurgisk avdeling på Lillehammer rett etter turnus og ble hekta.

Stort sett. Jeg hadde inntrykk av både arbeidsmengde og vanskelighetsgrad som stemte ganske godt. Og operasjon er akkurat så morsomt som jeg trodde.

Hvor vanskelig det er å stå i situasjoner der du ikke lengre kan gjøre noe. Der du ikke helt vet hva som er den beste løsningen for pasienten, eller der det beste for pasienten faktisk vil være ikke å operere. Jeg var naiv nok til å tro at verden er litt mer svart-hvitt enn den er.

Her kan jeg ikke komme utenom å nevne arbeidsbelastningen med hyppige og ofte hektiske nattevakter.

Man ser pasienter i alle aldre og alle tilstander, fra marisker til blødningssjokk. Det er stor variasjon i arbeidsoppgaver, og fordi det er et operativt fag vil du hele tiden kunne merke fremgang og bli løftet frem av det.

Først haster familien rundt på morgenen, og jeg prøver å rekke vaktrapport og morgenmøte 07.30. Deretter er det visittgang, poliklinikk, vakt eller operasjon fra kl 08.30. Som regel er det lunsj en gang mellom klokken 11-14. Så drar jeg hjem klokken 16. Jeg prøver å holde meg ajour med papirarbeid i alle "friminutter" i mellom dette.

Stereotypien er vel at kirurger er individualister med sterke meninger, og at de ikke er redde for å si i fra. Jeg opplever det som et fagmiljø som er basert på felles diskusjoner og vurderinger, der alle bidrar til best resultat. Man får god støtte fra kollegaer i alle situasjoner. At man må være tydelig og kanskje kan bli litt kommanderende, er nok en form for yrkesskade…