Min spesialitet: Barne- og ungdomspsykiatri

– Hva fikk deg til å velge BUP?

– Under studiet likte jeg best psykiatri, allmennmedisin og pediatri. BUP ble en naturlig blanding mellom de tre områdene, og i tillegg ville jeg prøve noe annet enn det vi hadde i turnustjeneste.

- Jeg holdt faktisk på å bytte til psykologi i løpet av tredje året på medisinstudiet, men fant ut etterhvert at jeg heller ville bli psykiater. Da kan man jobbe med ting som samtaleterapi men også det somatiske. Men jeg tenkte aldri på å begynne i BUP i løpet av studiet. Det vokste frem under turnustjenesten - da sto det etter hvert mellom allmennmedisin og BUP. Jeg begynte med spesialiseringen rett etter turnusen.

– Du nevnte leketerapi, hva er egentlig det?

– Det er å bruke leken som terapiform istedenfor språket. Det brukes med små barn som ikke har så godt språk for å beskrive hva de sliter med, men kan også brukes med barn som prater - helt opp til 10-12-årsalderen. Man leker ut det som er vanskelig og terapeuten må delta i leken. Typisk kan det dreie seg om skjevutvikling hos barn, f.eks. engstelse eller utagering.

– For å spole litt tilbake. Hva fikk deg til å velge medisin?

– Jeg, som mange andre som begynner på medisin, hadde nok litt tanker om at jeg ville redde verden, og så for meg å jobbe i Leger uten grenser. Jeg syntes også naturvitenskapelige fag var gøy. Jeg studerte også sykepleie et halvt år før jeg begynte på medisin.

– Hvordan er en vanlig dag for en LIS i BUP?

– De fleste jobber på poliklinikk. Vi har ofte tid til en kaffe på morgenen, men vi har ikke morgenmøter. Jeg har fire pasientmøter hver dag, og det er stor variasjon mellom pasientene - noe jeg liker. For eksempel ungdomsterapi med angst og depresjon, og deretter leketerapi med yngre barn.

– Som lege i BUP jobber du mye med psykologer. Det kan for eksempel være en psykolog som har gjort en evnetest som kan forklare vanskelighetene. Også pedagoger, sosionomer og familieterapeuter jobber vi tett sammen med.

– Utredning av ADHD er en vanlig problematikk (anamnese, komparent), og eventuelt samarbeidsmøte med skole, helsesøster, foreldre og kommune. Det er viktig med en helhetlig tilnærming, og at man involverer det som er rundt barna.

– Hva er din rolle som lege i samarbeidsmøter?

– Noen ganger er det en ren legerolle med eksempelvis genetisk utredning, eller å se på hva man har vurdert somatisk, samt somatisk tilleggsproblematikk. Andre ganger er jeg mer med som en generell terapeut som orienterer om hva vi jobber med og legger frem våre vurderinger og råd.

– Hvordan er spesialiseringen lagt opp, og er det mye somatikk i jobben?

– Du blir kastet ganske rett ut i det, med veiledning. Du starter på BUP og har to-tre år der. Deretter, i varierende rekkefølge, har du ett år i voksenpsykiatri, et halvt år i pediatri og ett år på døgninstitusjon.

- Det er faktisk overraskende mye somatikk i forhold til hva jeg trodde det skulle være. Det er heller ikke så mange leger i BUP, så man blir spurt mye. Det somatiske kan dreie seg om genetikk og utredning eller nevrologi. Vi har mye EEG-henvisninger knyttet til epilepsidiagnostikk for eksempel. Spiseforstyrrelser er også et eksempel på et område med mye somatikk. Ofte er du eneste legen i et team, så du må ha oversikt.

– Er spesialiseringen i BUP slik du hadde sett for deg?

– Jeg hadde hørt at på BUP var det nesten ingenting å gjøre og masse tid. Men jeg har aldri jobbet så mye overtid som nå. Man rekker aldri over og det er alltid noe du kunne sjekket ut. Noe jeg virkelig har lært er å sette grenser og å si at "dette er nok". Det er også mye teamarbeid. En del har jeg alene, men mye drøftes sammen.

– Hva gjør størst inntrykk på deg i jobben?

– De gangene jeg har møtt familier i skikkelig krise. Man ser at de er helt på randen. For eksempel når barnet har forsøkt å ta livet av seg for ørtende gang. Da er det fint når man får tilbakemeldinger fra pasienter på at behandlingen har hjulpet dem.

– Hva er det beste med BUP?

– At man får jobbe kreativt og variert. Man kan plutselig drive med eksponeringsterapi som kan være litt sprøtt og som kan generere latter. Siden det er et såpass ungt fagfelt, så har man også stor mulighet til å forme faget. Og så er det mye hyggelige kollegaer som brenner for barn og ungdom. Det er viktig å ha oversikt over sine svake og sterke sider og vite hvem man er, så jeg opplever at man får utviklet seg selv som menneske.

– Hvordan vil du beskrive den klassiske barne- og ungdomspsykiateren? Finnes det noen stereotypier?

– Én stereotypi er kanskje at vi er litt rare. En annen at faget er lett og det er lite å gjøre. Det stemmer ikke. Jeg møter så mye engasjerte folk som vil at barn og ungdom skal ha det bedre.