Min spesialitet: Anestesiologi

Som anestesileger har vi ansvaret for narkose og bedøvelse i forbindelse med kirurgiske inngrep, vi er intensivleger og har et ekstra akuttmedisinsk ansvar, blant annet gjennom bemanning av ambulansehelikoptre og deltakelse i traumeteam, stansteam og så videre, og vi følger opp pasienter med både akutt og kronisk smerte i poliklinikk og smerteteam. Kort sagt er anestesiavdelingen en serviceavdeling som samarbeider tett med de fleste avdelinger, og vi er med når andre spesialiteter trenger hjelp for å få gjort sitt arbeid.

Jeg valgte anestesi fordi anestesilegene er med der det skjer, både på sykehuset og prehospitalt. Vi er med når kirurgene opererer og når barn blir født, vi behandler de sykeste intensivpasientene og er sentrale i stans- og traumeteam. Jeg tror neppe noen andre legespesialister får like god oversikt over sykehusdriften. Dessuten handler hverdagen ofte om konkret problemløsning, og det er veldig tilfredsstillende.

Nei, men på slutten av studiet fant jeg ut at anestesifaget virket å passe meg bra.

Etter turnus startet jeg på indremedisinsk avdeling og arbeidet der et år. Det vil jeg virkelig anbefale, for det er en svært nyttig erfaring å ha med seg inn i anestesifaget, og det er uansett et krav for å bli ferdig anestesispesialist.

Ja, det vil jeg si. Jeg tror mange forbinder anestesileger med det akutte, men dersom du vurderer anestesifaget bør du vite at en stor del av det daglige arbeidet dreier seg om å forberede og å gjennomføre anestesier for elektive og relativt friske pasienter til rutineoperasjoner.

Jeg ble gledelig overrasket over hvor mye tid jeg bruker i samtale med pasientene. Da jeg startet var jeg redd for å savne oppfølgingsansvaret og pasientkontakten som jeg hadde da jeg var indremedisiner, men jeg har erfart at som anestesilege bruker jeg mer tid med pasientene og mindre tid foran datamaskinen enn det jeg gjorde før.

Temposkiftene og at ting kan gå galt fryktelig fort. Å miste full kontroll over en luftvei, er ikke bærekraftig i mange minutter. En kollega beskrev faget som 95% rutine og 5% panikk. Jeg håper og tror at de fleste anestesileger har mye mindre panikk enn det.

Å være problemløseren som tilkalles når noen trenger akutt hjelp. Det er både utfordrende og veldig trivelig.

En dag på anestesi starter med morgenmøte kl. 07:30, der vi har en kjapp gjennomgang av dagens operasjonsprogram med fokus på spesielt utfordrende pasienter eller prosedyrer. Fra kl. 08:00 samarbeider jeg tett med anestesisykepleierne om planlegging, oppstart og gjennomføring av anestesiene på operasjonsstuene jeg har ansvaret for. Dersom det er mulig, tilser jeg alle pasientene før de kommer på operasjonsstuen. Slik kan jeg identifisere risikofaktorer, i tillegg til at jeg får informert dem om dagen og anestesiplanen. Dersom det går alarmer, stiller jeg i traume- og stansteam. Mellom oppgavene på operasjonsstuene utfører jeg serviceoppdrag, som for eksempel å legge epidural hos fødende eller sentralvenøse tilganger. Når jeg får et ledig øyeblikk, spiser jeg lunsj. Vi går sjeldent overtid, ettersom de fleste oppgavene kan overlates til nestemann i vaktteamet.

Stereotypien er vel at anestesilegen er den som enten står henslengt og drikker kaffe eller løper til neste alarm. Jeg vil trekke frem anestesileger som handlingsorienterte og beslutningsdyktige.