Min spesialitet: Allmennmedisin

Jeg hadde en kjempegod erfaring som LIS1 ved et veldrevet legesenter og legevakt i Valdres. Der fikk jeg virkelig prøve meg som "doktor", med støtte fra min fantastiske veileder. At jeg hadde en veileder som sørget for god trivsel og læring utgjorde en stor forskjell for meg. Distriktstjenesten sådde et allmennmedisinsk frø i LIS-legen. Da gikk det opp for meg at jeg ønsket å være en lege som behersket det å kombinere bredden av medisinsk kunnskap med en dyp forståelse for hele mennesket, men også samfunnet. Denne kompetansen viste seg å være allmennmedisin.

Det er mange ting å jobbe med, men det er også mange måter å jobbe på. Hovedsakelig jobber man i primærhelsetjenesten som sykehjemslege, skolelege, legevaktslege eller fastlege. Selv jobber jeg som fastlege, som de aller fleste legene innen allmennmedisin. I allmennmedisin, og spesielt som fastlege, jobber man med å diagnostisere og behandle et bredt spekter av sykdommer og plager. Vi møter alt fra akutte problemer til kroniske tilstander innen de aller fleste medisinske fagfelt. Vi jobber også mye med forebyggende helsearbeid og livsstilsveiledning, i tillegg til å være en viktig støttespiller og behandler for pasientene når det gjelder psykisk helse og sykefraværsoppfølging.

I disse tider hvor vi har vært igjennom en fastlegekrise, men nå er i en sykehuskrise, så har vår viktige rolle i å koordinere behandling og oppfølging blitt enda viktigere for å kunne beholde et godt og bærekraftig helsevesen for alle. Derfor er det avgjørende med et tett og godt samarbeid med spesialisthelsetjenesten.

Helt siden ungdomsskolen visste jeg at jeg skulle bli lege, for jeg hadde et ønske om å hjelpe mennesker i nød ved å lappe dem sammen og sette sprøyter. Jeg visste selvfølgelig ikke hva medisinstudiet krevde av meg, men så ble det lege av meg til slutt. Noe ideelt som Leger uten grenser var og er fortsatt drømmen. Skulle jeg bli fastlege? Tja, nei. Faktisk var maxillofacial kirurgi høyere på listen.

Det ble litt over ett år som LIS i nevrologi ved Sykehuset Østfold etter LIS1. Jeg har hatt kjempestor nytte av nevrologien, spesielt hos pasientene med hodepine på fastlegekontoret.

Nesten. I dag er det slik at man selv skal legge opp til hvordan man spesialiserer seg i allmennmedisin, altså er det mange veier som fører til Rom. Det betyr at du selv må finne ut av hvordan ditt spesialiseringsløp skal se ut. Det kan man se på som veldig positivt, fordi da er det opp til selve kandidaten hvor godt man ønsker å utvikle seg faglig gjennom løpet. Skulle det vise seg å være vanskelig, så har vi heldigvis nå fått institusjoner som hjelper oss med å koordinere en god progresjon i ALIS-løpet.

For å bli spesialist i allmennmedisin, så er det krav om minst seks måneder institusjonstjeneste. Det er kanskje en upopulær mening, men jeg synes det er altfor lite med grønt lys etter seks måneder. Våre allmennmedisinske kollegaer i Danmark har innbakt 30 måneder ved sykehus hvor man er ansatt på kirurgisk, indremedisinsk, gyn/obs, pediatrisk og psykiatrisk avdeling. Jeg tror det ville vært en god investering for både primær- og spesialisthelsetjenesten om allmennlegene hadde hatt dypere røtter fra sykehusene enn i dag.

I vår spesialitet er vi veldig utsatte for tidstyver som ikke har noe med god klinisk virksomhet å gjøre. Her snakker jeg om forskjellige legeattester og erklæringer, samt unødvendige undersøkelser som pasienten begjærer, men som ikke har noen god indikasjon for å bli utført. Av disse oppgavene er det mange av dem som heldigvis ikke er lovpålagt, så de fleste fastlegene klarer å moderere mengden av unødvendige henvendelser. Det gjelder bare å ha riktig kunnskap, da er det ikke så vanskelig å gjøre kloke valg.

Det beste med allmennmedisin og jobben som fastlege, er muligheten til å være en konstant støttespiller i folks liv. Jeg setter stor pris på variasjonen i arbeidsdagen, og det å få være en del av et lokalsamfunn. Det er svært givende å kunne bidra til å forbedre folks livskvalitet og helse over tid, og å få følge pasienter gjennom ulike faser av livet.

Jeg er svært fornøyd med å jobbe som selvstendig næringsdrivende. Ja, det stemmer at det krever litt tid med administrasjon, men man får veldig mye tilbake. Autonomi, økonomi og utvikling på legekontoret etter legens smak. Jeg vet at jeg ikke ville kunne klare å gi like god pasientbehandling eller drive like god klinisk virksomhet dersom jeg ikke var selvstendig næringsdrivende fastlege.

Starter dagen med å skravle med sekretæren. Hun ordner meg en kopp kaffe, og den er alltid god.

Hvis ikke det kommer en Ø-hjelpspasient, ser jeg ikke første pasient før kl. 08:40. Jeg har konsultasjoner med varighet på gjennomsnittlig ca. 22 minutter. Vi har et system der pasienten kan booke timer selv. Vi har alltid sperret av timer, i tilfelle akutte pasienter skulle dukke opp.

Dette er en typisk dagkalender for meg på legekontoret: Blodtrykkskontroll, hjertesvikt, KOLS, svangerskapskontroll, sykemeldingsoppfølging, depresjon, celleprøve og spiral, vurdere føflekk, fjerne lipom, kul i brystet, urinveisinfeksjon, luftveisinfeksjon, diarre, kontroll av cyste i hjernen. Akutte problemstillinger som kan dukke opp er for eksempel: brystsmerter, tungpust, brudd, urinretensjon, kutt, selvmordsforsøk og mye mer.

Jeg forlater legekontoret rundt kl. 17, etter at alle resepter er signert, meldinger besvart til hjemmesykepleien, epikriser er lest, og jeg har fått svart på noen e-poster. Da kan det hende at jeg er på vei til et sykebesøk hos en kronisk syk pasient. Så er det hjem eller rett på trening, og noen ganger fortsetter arbeidsdagen på legevakten.

Jeg vil anbefale allmennmedisin til leger som liker variasjon, som ønsker å jobbe bredt med alle typer pasienter, og som verdsetter kontinuitet i pasientbehandlingen. Det er også en spesialitet for dem som vil ha en sentral rolle i lokalsamfunnet, og som motiveres av å jobbe med både akutte og langvarige helseutfordringer.