Det var med puls på godt over 100 og et krampaktig grep om vakttelefonen at jeg tok fatt på nattens arbeid som eneste lege med tilstedevakt, med bakvakt en times kjøretur unna.
Nyheter > Debatt og perspektiver
Jeg hadde hatt legeautorisasjon i under en uke første gang jeg gikk selvstendig vakt i et LIS3-vaktsjikt.
Det gikk bra, både på den første vakten og alle de påfølgende nattevaktene. Hjertefrekvensen sank etter hvert, om ikke helt ned på 50-tallet, så i det minste til et sted under 90. For å si det med Max Manus: Det vil helst gå godt. Med litt flaks og noen lettere paniske telefoner til bakvakt midt på natten, vil det helst gå godt.
Og riktignok var jeg, i fravær av fullført LIS1, ikke formelt kvalifisert til å gå LIS3-vakter, men jeg var i det minste autorisert lege med full forskrivningsrett for A-preparater, i motsetning til enkelte medisinstudenter med lisens som gikk i samme vaktsjikt. Det kunne ha vært verre.
Med litt flaks og noen lettere paniske telefoner til bakvakt midt på natten, vil det helst gå godt
Men det kunne helt klart også ha vært bedre. En situasjon er ikke uten videre medisinsk forsvarlig bare fordi det så langt har gått bra. Det er vesentlig forskjell på en LIS2/3 og en nyautorisert lege eller medisinstudent med lisens. Helsedirektoratet har omtalt LIS1 som «den grunnkunnskapen vi ønsker at alle leger skal ha". Realiteten i dag er at svært mange leger jobber i stillinger med mye selvstendig ansvar før de har fått mulighet til å tilegne seg denne grunnkunnskapen.
Som LIS-vikar hadde jeg ingen veileder. Når LIS-ene hadde fordypningstid og internundervisning, var det jeg som hadde ansvar for avdelingen. Bortsett fra dette gjorde jeg akkurat samme jobb som en LIS3. Retrospektivt fremstår dette lettere absurd, at legene med minst erfaring og størst behov for veiledning også i størst grad ble overlatt til seg selv og hadde færrest muligheter til faglig fordypning. I beste fall tærer det kun på den enkelte lege. I verste fall kan det gå ut over pasientsikkerheten.
Retrospektivt fremstår dette lettere absurd, at legene med minst erfaring og størst behov for veiledning også i størst grad ble overlatt til seg selv
Min erfaring er langt ifra unik. Mange spesialiteter sliter med å rekruttere og beholde LIS, som det tidligere har vært skrevet om på Yngreleger.no. Samtidig har arbeidsmarkedet et betydelig tilbud av leger uten fullført LIS1 som trenger legeerfaring for å komme gjennom nåløyet og bli ansatt i LIS1-stillinger, i tillegg til medisinstudenter som også trenger arbeidserfaring for å posisjonere seg best mulig i søknadsprosessen.
Resultatet er at det fires på kvalifikasjonskravene i LIS-vaktsjikt mange steder. Det blir viktigere å få dekket vaktene enn å sikre at de som dekker vaktene har tilstrekkelig kompetanse. «LIS1-ventere oppfordres til å søke» er en ikke uvanlig formulering i stillingsutlysninger for LIS-vikariater, stillinger som innebærer selvstendig vaktarbeid og i utgangspunktet krever fullført LIS1.
Man er sårbar når man som nyutdannet går i en stilling man formelt sett ikke er kvalifisert til. Det er vanskelig å si rett ut at man ikke føler seg erfaren nok til det ansvaret man har i jobben, når man aller helst vil bevise at man er dyktig nok til å være lege. Det er vanskelig å si nei til arbeidsgiver når man trenger referanser til LIS1-søknaden.
Det er vanskelig, som nyutdannet, å vite om man har gjort en riktig vurdering av grensene for sin egen kompetanse når man ikke får noen veiledning eller tilbakemeldinger. Og det er enda vanskeligere, både juridisk og emosjonelt, dersom noe skulle gå galt mens man er på vakt.
Det må være rom for å si ifra dersom man opplever at man får mer selvstendig ansvar enn man egentlig bør ha
Jeg tror ikke at sykehusenes utfordringer med rekruttering til LIS-stillinger blir løst over natten. Til det trengs antakelig en storstilt innsats for å gjøre det mer attraktivt for unge leger å forbli i det offentlige helsevesenet. Det vil nok i overskuelig fremtid fortsatt mangle LIS i en god del vaktsjikt og det vil fortsatt være nyutdannede leger til å fylle disse stillingene i påvente av LIS1. Men det jeg ønsker meg er at arbeidsgivere tar grep for å sikre at dette gjøres så forsvarlig som mulig.
Det trengs god nok opplæring i jobben som skal gjøres. Det trengs fortløpende veiledning og tilbakemeldinger. Det må være rom for å si ifra dersom man opplever at man får mer selvstendig ansvar enn man egentlig bør ha. Og nyutdannede leger som går med hjertet i halsen på sine første LIS3-vakter, må få vite at de ikke står alene mens de venter på LIS1.
Kommentarer