Lættislegen

Onsdag kveld. Det er tidlig vår i Oslo og et forventningsfullt publikum har rigget seg til i salen på Stand-up teateret Latter for å se forestillingen Dr. Bergland bryter taushetsplikten. Alles øyne er rettet mot den nakne scenen, og der står han: Dr. Bergland. En mann i sin beste alder, kledd i stram, svart skjorte som ikke hemmeligholder at det er snakk om en treningsglad type. Sjarmerende selvsikker fra første replikk. De som er kommet for å se en klassisk stand-up-komiker med ølmage eller andre skavanker harselere med seg selv og sin egen synlige ufullkommenhet, vil bli skuffet. I løpet av de første minuttene av showet slår komikerlegen fast at leger stort sett vet bedre enn alle andre, de har lenger utdannelse og er, kort sagt, smartere. Joda, doktoren går rett i strupen på alle fordommer man kan ha om leger. Og alle forestillinger leger kanskje har om seg selv.

Gjennom den neste timen styrer Dr. Bergland publikums lattermuskler med stålkontroll. Det er proft, det er oppriktig, det er gøy, det er seriøst håndverk. Publikum rekker aldri å kjede seg før det er over. Det er ikke uten grunn at Aftenpostens anmelder rullet terningkast seks for forestillingen.

– I komikermiljøet er jeg han rare legen, og i legemiljøet er jeg han rare som driver med stand-up. Så jeg passer aldri helt inn. Jeg har rodd meg inn i et veldig rart hjørne, forteller Jonas meg etter forestillingen.

Jeg har fått audiens backstage etter kveldens første show. «All tid utenom er jeg på legekontoret eller på trening» var beskjeden da vi avtalte tid for intervju. Av en vakt blir jeg geleidet inn en dør og opp noen trapper, til der Jonas sitter henslengt i en sofa og spiser noe som ser ut som en blodig kjøttkake. Har ikke tid til å spørre hva han egentlig inntar, må prioritere å komme gjennom spørsmålene. Tiden er knapp. Jonas skal på igjen om en halv time.

Hvordan ble du stand-up-komiker?

– Jeg gikk på folkehøyskole hvor det var sånne morgensamlinger hvor man måtte presentere ett eller annet tema. Og det var så mange dårlige presentasjoner! Så jeg bestemte meg for å lage en skikkelig dårlig en selv - som en parodi på de andre. Og det gikk faktisk veldig bra, og det var rart å plutselig få folk til å le. Jeg hadde alltid vært en litt stille og innadvendt type. Jeg endte med å ha syv sånne morgensamlinger - tryllet og gjorde mange rare ting. Etter folkehøyskolen begynte jeg å studere og hadde ikke lenger noe rom for å gjøre den type ting. Så var jeg med en kompis på en stand-up-nybegynnerkveld og tenkte at dette ikke var så langt fra det jeg gjorde. Så da prøvde jeg det, og det gikk heldigvis bra i starten. Det ble en hobby som jeg gjorde ved siden av medisinstudiet, og etterhvert begynte å få betalt for. Det var veldig rart – to veldig forskjellige verdener. Det var jo nesten ingen standup’ere som studerte, og hvert fall ingen medisinstudenter som drev med standup, de sang i kor liksom. Jeg syntes det var gøy med en sånn kombinasjon.

Og lege da – hvordan ble det til at du studerte medisin?

– Det var også litt tilfeldig. Jeg søkte ernæringsfysiologi, tannlege, sosialantropologi og medisin. Jeg hadde egentlig ingen plan om noen ting, men jeg satt medisin øverst, siden det var vanskeligst å komme inn på og det ville være meningsløst å sette det nederst. Og så kom jeg inn, og så var det sånn: «Åja». Jeg hadde jo ikke noen ide om hva slags type lege jeg skulle bli, så jeg tenkte at det finner jeg ut etter hvert, men så fant jeg vel egentlig aldri ut av det.

Syv år er gått siden Jonas tok embetseksamen på medisinsk fakultet ved UiO. For tiden jobber han 50% som allmennlegevikar på et legekontor i Oslo. Praktisk sett fungerer dette godt sammen med jobben som komiker, som krever en del fleksibilitet i forbindelse med turneer og reising, forteller Jonas.

– Nå har jeg gjort det i 4 år, og jeg har jo ikke akkurat en sånn karriereplan gående. Jeg driver og tar spesialitetskurs, men over veldig lang tid. Så jeg er ikke sånn veldig ambisiøs.

Er det allmennmedisin du føler du hører hjemme i som lege?

– Nei, det er mest det praktiske som gjør at jeg jobber som det nå. Jeg tror det morsomste hadde vært å jobbe på et sykehus og drive med kirurgi eller anestesi, noe som er litt hands-on. Men det går ikke an å kombinere komikerjobben med en sykehusturnus, så da blir det allmennmedisin.

Hva er identiteten din mest knyttet til – det å være lege eller det å være komiker?

– Ouff, det veit jeg rett og slett ikke, altså. Det veksler veldig. Akkurat nå er jeg midt i en spilleperiode, og da blir man veldig oppslukt av at man skal samle energi til å gjøre den jobben, så da føler jeg nesten at legejobben er mer et vedheng for at jeg skal ha litt normalitet i hverdagen. Men så plutselig møter man på situasjoner på legekontoret som er veldig mye større enn det å være komiker på si, og da føler jeg at legejobben allikevel er en veldig stor brikke; når du skjønner hvilken rolle du har i livet til folk. Så det veksler veldig.

Hva pleier du å presentere deg som da?

– Når jeg møter nye folk? Jonas trekker litt på det.

– Nei, jeg pleier nok å si lege, gjør det. Lege først.

Som om det ikke var nok med å være både lege og komiker; Jonas har flere talenter. På Wikipedia presenteres han som «norsk lege, langrennsløper og komiker», i den rekkefølgen. Han har allerede fortalt at dagens timeplan har inneholdt «intervalltrening i Kollen» inneklemt mellom halv dag på legekontoret, et intervju på NRK P3 og kveldens forestillinger, men avkrefter at han fortsatt har noen aktive ambisjoner i skisporet. Han smiler litt av at Wikipedia fortsatt regner ham som langrennsløper.

– Nei, den karrieren er ikke veldig seriøs lenger. Jeg var veldig seriøs og skulle bli god – hadde veldig lyst til det. Men så viste det seg å være veldig vanskelig, og jeg kuttet det ut etter hvert. Jeg fikk liksom ikke noe glede ut av å ende midt på resultatlista og samtidig bruke hver eneste helg på reise rundt i Norge og bli skuffa over egen innsats. Og så tok stand-up og studier mere plass etter hvert.

I showet ditt tegner du et bilde av leger som ganske arrogante mennesker. Er det riktig?

– Ja, ja. Det er det som er klisjeen, og da bruker jeg jo det på scenen. Men alle klisjeer har et utgangspunkt. Jeg merker feks ekstremt stor forskjell på et publikum bare bestående av leger – kjempemerkelig gjeng! Hvis du underholder bare sykepleiere, er det helt superstemning, mens leger er sånn tilbakeholdne «ja, vi får se hva du har da». Det er en helt annen holdning. Jeg har ikke helt klart å analysere hvorfor det er sånn, men jeg er nok litt sånn jeg også. Jeg er skeptisk til veldig mye og er ikke en sånn «glad fyr» sjøl. Jeg kan tenke meg at mange leger er litt mer reserverte og analytiske, kanskje – og det kan jo fort mistolkes som arroganse.

Har du noen formening om hva slags mennesker som utgjør publikummet ditt?

– På disse forestillingene med «Dr. Bergland» i tittelen har det jo blitt veldig mye helsepersonell, både leger og sykepleiere, og i alle aldre. På den forrige forestillingen kunne jeg pin-pointe om det var mange akademikere i salen på intro-vignetten. Da hadde jeg en greie som stilte spørsmål ved om det var så veldig nøye å finne ut av dette med alternativ medisin, og når det var høy andel av akademikere i salen, så humret de fælt av det, mens andre kanskje aldri har tenkt at det var et viktig spørsmål. Så det er nok ikke det klassiske stand-up publikummet med tilfeldig tilreisende turister til Oslo som bare har lyst til å se litt stand-up. Det er folk som har hørt om showet og som har lyst til å se det nettopp fordi jeg er både komiker og lege.

Hvilke refleksjoner har du gjort deg rundt det å bruke legetittelen kommersielt i navnet på showene dine?

– Det er rein kynisme, sier Jonas og ler fornøyd.

– Det begynte med at jeg ville lage en slags filmtittel på det første showet; «Dr Bergland og den alternative medisinen», som er en slags blanding av Indiana Jones og Georg og den magiske medisin. Det ble en så stor suksess at jeg tror at «Dr Bergland»-headingen nok er mer kjent enn mitt fulle navn. Dr Bergland er mer kjent som komiker enn Jonas Kinge Bergland, liksom. Det er egentlig helt greit, og da funker det bedre som en salgsplakat.

Jonas er heller ikke fremmed for å bringe opp tematikk fra pågående helsedebatter i showene sine. I forrige show var det i særdeleshet alternativ medisin som fikk gjennomgå, og i den siste forestillingen må både vaksinemotstandere og sykmeldingsglade pasienter være forberedt på å få passet sitt påskrevet.

Ser du på stand-up scenen som en arena for folkeopplysning og debatt?

– Ja, absolutt! Jeg syns det er kjempegøy når man får til det, men det er egentlig litt vanskelig. Jeg er ikke en sånn komiker som Dag Sørås for eksempel, hvor alt i grunnen er hardtslående, meningsbærende innhold, men jeg prøver å få til noe av det. Det forrige showet mitt var om alternativ medisin, som på det tidspunktet var veldig oppe i den offentlige debatten. Og nå hadde jeg lyst til å prate både om Snåsamannen og vaksinedebatten, som er stadig aktuelle temaer. Så er det dette med sykemeldinger som er et evig aktuelt tema, men som ingen andre enn Jørgen Skavlan tør å snakke om.

Kunne du tenke deg en mer synlig rolle som legedebattant?

– Ja, egentlig. Jeg har jo skrevet litt i aviser og forsøkt å være litt aktiv på det området. Og jeg kunne nok vært mer aktiv, men man må jo gjøre så forbanna mye research – det trengs veldig mye lesing for å skrive en god kronikk – og jeg har jo dårlig med tid i utgangspunktet. Så det må være noe jeg plutselig blir veldig opptatt av og vil snakke om. Det er et par av temaene jeg gjør på scenen nå som jeg i utgangspunktet tenkte skulle være en kronikk og delta i debatten med, for eksempel omskjæring. Men så gikk det for lang tid og jeg mistet momentum, så da tok jeg det inn i showet i stedet.

Jonas har stor suksess som stand-up-komiker. For det siste showet er han nominert til to komipriser. Han var nylig gjest på Lindmo og fikk diskutere promp i beste sendetid  med andre gjester. Han er med andre ord, per definisjon, kjendis.

Blir du gjenkjent på legekontoret?

– Ja, det skjer jo det, men det er stort sett pasienter som har hatt meg som lege en stund og kjent meg som lege før de har lest eller blitt klar over at jeg gjør show, sier Jonas beskjedent.

«Dr Bergland bryter taushetsplikten» er tittelen på forestillingen han spiller nå, og det dukker opp rikelig med opplevelser fra legepraksisen hans gjennom forestillingen – uten at Helsetilsynet trenger å bekymre seg for mye av den grunn.

Spør du pasienter om å få bruke historiene?

– Ja, hvis det er noe som er helt åpenbart at er veldig, veldig gøy. Men som regel generaliserer jeg litt og sørger for at det ikke er mulig å spore historier tilbake til pasientene.

Bruker du standupteknikker inne på legekontoret?

– Nei, veldig lite. Det er heller motsatt. Når man prater med publikum fra scenen, så er det forventet at man skal komme på noe veldig gøy med en gang man begynner å snakke. Hvis man i stedet åpner med å stille noen hyggelige spørsmål heller enn å spisse det veldig i en eller annen retning, så slapper folk mye mer av. Og på legekontoret er jo det veldig viktig i starten: Å få pasientene til å slappe av og føle at nå er det jeg som er i fokus her. Altså pasienten da, ikke jeg, sier Jonas og smiler.

– Det er veldig lite humor på legekontoret. Jeg er på ingen måte en sånn gøyal klovnelege. Jeg kan ikke ta sjansen på det, jeg vet jo ikke hva slags humor de folka har, og jeg vil jo helst ikke at det å dra til legen skal være et minneverdig øyeblikk. Det viktigste er at de har fått det de kom for og nesten har glemt at de var der.

Men det er ikke bare livet på legekontoret Jonas inviterer publikum inn i. «Jeg har aldri hørt en kvinne si Jeg elsker deg», forteller Jonas på scenen og lar tilhørerne få et innblikk i hans, visst nok, ganske selvvalgte singelliv hvor romantiske bekjentskaper stort sett representerer plagsomme brudd på innarbeidede rutiner.

Hva er dette? Er det en slags kontaktannonse?

– Ja, det er mange som har lurt på det om det er et omvendt psykologi triks. Men, nei, det er egentlig ikke det. Det er veldig mange komikere som snakker om det å være singel, sånn «jeg er så singel, billig og up for grabs». Så jeg synes det er morsomt å ta et motsatt standpunkt: At jeg synes det er veldig fint å være singel. Det er et mye mer merkelig synspunkt å ville være alene. Så da er det morsommere å forsterke de delene av ensomhet som er bra og tviholde på dem, i stedet for å lengte etter en partner.

I showet konkluderer Jonas med at han egentlig ikke er en bra fyr og at det er grunnen til at han er singel. Mener du virkelig det?

– Ja, det har jeg jo tenkt på at jeg mener litt, da. For jeg syns jo egentlig ikke det selv. Jeg holder meg for meg selv, og det er jo en grunn til at jeg er singel. Jeg synes fort at det blir veldig kjedelig og monotont å være sammen med folk.

Jonas stopper opp og ler litt når han ser mitt lett bekymrede uttrykk.

– Misforstå meg rett, jeg syns jo det er fint å være blant folk, men det er liksom sånn at jeg kjeder meg veldig lett, uten at det betyr at jeg syns jeg er bedre enn folk. Jeg syns bare trivia er ganske kjedelig.

Vel. Vekk fra trivia: Hvor ser du deg selv om ti år?

– Jeg tuller jo litt i showet med at jeg har lyst til å reise ut med Leger uten grenser, men det er ikke helt tull. Jeg tok jo tropemedisinkurset i fjor, og har søkt Leger uten grenser og vært på infomøter. Men de rekrutterer veldig få akkurat nå, og så vil de at jeg skal lære meg fransk - og det tar litt tid. Men hvis livet ikke er helt annerledes enn det det er nå, så drar jeg antakeligvis om ikke så veldig lenge utenlands og prøver det.

Etter å ha sett Jonas på scenen, er det vanskelig å ikke la seg imponere av den selvsikkerheten han utstråler, og som også kreves for å stå alene med ansvaret for at et helt publikum skal humre og le i en hel time.

Hvor kommer denne selvtilliten fra?

– Jeg tror det kommer mye fra øving på akkurat hva du skal si, så du vet at det funker. Jeg har jo hatt helt forferdelige opplevelser på scenen hvor det ikke har funket, og da tenker du bare: «Hva i hælvete? Hvorfor gjør jeg det tullet her?». En annen ting er at jeg ikke tar det så veldig høytidelig. Etter hvert så blir man nesten usårbar, så hvis det går til helvete, er det ikke så farlig. Det er jo bare et show.

Er det en tilnærming du bruker som lege også?

– Nei, på ingen måte! Der er jeg livredd. Jeg skulle gjerne vært dr. House, liksom. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre alt perfekt hele tiden. Jeg husker en episode fra da jeg var turnuslege. Jeg gikk visitt sammen med en helt fersk assistentlege, og vi var inne hos en pasient som hadde masse vondt. Men alle prøvene var negative og vi hadde ingen forklaring på smertene. Da vi kom ut fra rommet, sa assistentlegen: «Er ikke dette spennende?». Og da tenkte jeg «Er du gæren i huet ditt? Dette er jo helt forferdelig – vi vet jo ikke hva som feiler henne! Og hun har det kjempevondt!» Og så tenker jeg at begge tilnærmingene kan jo være konstruktive for pasientens del, men assistentlegen har det mye gøyere enn meg. Hun syntes det var kjempespennende og ville finne ut av det, jeg hadde veldig vondt av pasienten og var kjempefrustrert av at vi ikke fant ut av det, forteller Jonas med innlevelse.

– Jeg blir fortsatt kjempestressa hvis det er noe som er feil eller det er noe jeg ikke finner ut av. Potensialet for å si eller gjøre noe feil, det plager meg. Sånn sett er det fortsatt mer stressmomentet enn det er utforskertrang og at ting er veldig spennende, som driver meg. Som lege føler jeg at man i høyden kan komme i null, og så har man et evig gap på minussiden.

Et nytt publikum sitter klare og venter på Dr. Bergland. Vi må runde av, prøve å snu avslutningen til noe mer muntert:

Har du noen tips til andre leger som har lyst på en stand-up karriere?

– Ja, tipset er veldig konkret. Dra på Dattera til Hagen (scene/utested i Oslo red.anm) på onsdager. Prøverøret, heter det, og si fra til konfransieren at du har lyst til å prøve deg, sier Jonas, og virker helt seriøs.

Så du vil anbefale stand-up for andre leger?

– Absolutt! Det er en kjempeventil og en mulighet for å gjøre noe helt annet. Og hvis man får det til, så er det en enormt kul følelse. Alt er bare helt snudd på hodet fra legehverdagen, og det tror jeg kan være litt sunt. Men først og fremst er det jo gøy da!