LIS1 i en tid med covid-19

Da Fredrik Reitan Udnæs var ferdig med medisinstudiene i Trondheim, jobbet han først en sommer på avdeling for endokrinologi på St. Olavs Hospital. Deretter et halvt år som lege ved Sykehuset Østfold Kalnes, både på endokrinologisk poliklinikk og overvektspoliklinikken i Moss. 1. mars startet han som LIS1 på ortopedisk avdeling ved samme sykehus, og selv om sykehuset var kjent fra før, var både avdelingen og arbeidsoppgavene nye. - De to første ukene på ortopeden var travle og bød på mye læring. Min aller første dag som LIS1 var visst nok en usedvanlig travel dag, og i tillegg var alle LIS1-legene nye og uvitende. Jeg vandret uskyldig inn i løvens hule; det var fullt venterom på skadepoliklinikken og bakvakten var opptatt på operasjon. Den kvelden husker jeg godt!

Etter at de første covid-19-tilfellene ble bekreftet i Norge, skjedde det mye på kort tid. På sykehusene ble det etablert egne koronamottak og koronaposter i rekordfart. For mange ansatte bar hverdagen preg av usikkerhet og spørsmålene var mange. Hvilke retningslinjer gjelder i dag? Er det nok smitteutstyr? Er det i dag den første covid-19-smittede kommer til vårt sykehus? - Da koronatiltakene ble iverksatt, gikk arbeidsdagen fra å være travel til å bli svært rolig. Plutselig skulle bare den vakthavende LIS1-legen delta på morgenmøtene, noe som frigjorde en times tid til annet arbeid for resten av oss. Elektive operasjoner ble kraftig redusert, og dermed alle forundersøkelser/innkomstarbeid som LIS1-leger ofte gjør. Befolkningen holdt seg hjemme og i ro, og pauserommet på skadepoliklinikken var plutselig fullere enn venterommet. Enkelte dager i løpet av de første ukene etter at landet stengte ned, kunne det gå flere timer mellom hver pasient!

Som følge av koronautbruddet, ble både infrastrukturen på sykehusene og pasientstrømmen endret. Flere steder ble leger satt til å gjøre nye oppgaver. Ortopeder og øyeleger gikk visitt på medisinsk sengepost, mens medisinere driftet koronamottaket og -posten. På spørsmålet om hva han har gjort som LIS1-lege siden koronautbruddet satte inn, svarer Fredrik: - Jeg har stort sett hatt de samme arbeidsoppgavene som før koronapandemien. Ettersom det har vært roligere, har jeg kunnet gjøre en grundigere jobb med hver pasient enn det jeg vanligvis har tid til.

Han legger til at han en periode var bekymret for ikke å få et godt læringsutbytte som LISI1, men at hvordan er mer normal nå. - Alt i alt har nok læringsutbyttet som LIS1-lege vært redusert sammenliknet med en tid uten korona. Men med koronapandemien har det og så kommet ekstra læring på kjøpet, og jeg har fått banket inn rutiner for bruk av smittevernutstyr!

Mange har opplevd frykt og bekymring under koronapandemien. Den ferske LIS1-legen har imidlertid ikke opplevd perioden som skremmende. - Det har vært interessant. Hverdagen har båret preget av at det stadig kommer nye rutiner og retningslinjer vi skal forholde oss til. Tidvis har det også vært en del usikkerhet, som da vi fikk beskjed om at vi kunne regne med når som helst å bli omplassert til medisinske sengeposter, forteller Fredrik.

De siste ukene har landet gradvis gjenåpnet, og hverdagen normaliseres litt etter litt. Hvordan er arbeidshverdagen din nå? – Den er i stor grad tilbake til normalen. De elektive operasjonene er i gang og alle sengetunene er åpne. Kombinasjonen av mindre strenge koronatiltak og et stadig finere vær, gjør også at befolkningen nok en gang er ute og slår seg. Så de siste ukene har jeg igjen følt at jeg er til nytte på skadepoliklinikken!

1. mars byttet Ane Berg Lode fra medisinsk til kirurgisk/ortopedisk avdeling. Hvordan var det å være LIS1 da koronapandemien kom til Norge? - Det var en spesiell tid, noe det fortsatt er! I begynnelsen var det mye usikkerhet og forvirring. Det var vanskelig å ha alle de nye retningslinjene klart for seg, og det oppstod en del kaotiske situasjoner med mange telefoner til smittesjefen på sykehuset og kommuneoverlegen i Kristiansand. Ettersom det var mange ansatte i karantene, ble det mye ekstra jobb for mange av oss, forteller Ane.

Parallelt med at sykehusene etablerte egne «koronamottak» og «koronaposter», ble store deler av den elektive driften redusert eller stanset midlertidig. - Da den elektive driften ble redusert, kom det færre pasienter til poliklinikkene. I tillegg sank antall akutte innleggelser betydelig, så alt i alt var det en roligere arbeidshverdag enn vanlig, paradoksalt nok.

For LIS1-legene i Kristiansand, har arbeidsoppgavene etter at covid-19-viruset kom til Norge stort sett vært som før. De arbeider på skade- og kontrollpoliklinikken, gjør forundersøkelser før elektive operasjoner, er på post og har vakt i akuttmottaket. Ane forteller likevel at noe har endret seg: - Vi måtte alltid være overvåkne for å fange opp pasienter med symptomer på korona, slik at de ble smitteisolert inntil mistanken ble bekreftet eller avkreftet. Målet var (noe det fortsatt er) at alle skulle fanges opp. I starten skulle alle med luftveissymptomer, traumepasienter og de med magesmerter håndteres som «smitte». Dermed fikk vi veldig mange flere smittepasienter enn vanlig, og det gikk med mye tid til å kle av og på smittevernutstyr!

Parallelt med at de første tilfellene av covid-19-smitte ble påvist i Norge, kom rapportene om overfylte sykehus og mangel på både respiratorer og smittevernutstyr i andre europeiske land. Ingen visste om eller når de «italienske tilstandene» ville komme til Norge. Ane beskriver uvissheten som noe av det mest utfordrende – var det denne uken det kom til å «smelle» også her? - I starten var jeg redd for å måtte stå overfor vanskelige etiske valg, uendelig lange arbeidsdager og at vi skulle gå tomme for smittevernutstyr, sier hun.

Som helsepersonell har man økt risiko for å bli smittet av koronaviruset. For å unngå å smitte andre, har flere derfor unngått mer fysisk kontakt enn nødvendig. Den unge LIS1-legen forteller at hun har familie i Stavanger, og at hun har lurt på når hun ville få besøke dem. - Ikke minst har jeg har vært redd for ikke å få se mormor som er over 100 år gammel igjen.

De siste månedene har helsevesenet stått i en helt ny situasjon, som stadig har vært i endring. - Det har vært spennende å være fersk lege under koronapandemien. Dag etter dag er rutinene for mottak av smittepasienter, pasientflyt, koordinering og håndtering av pasientene forbedret. Flere avdelinger er endret, og sykehuset har tilrettelagt der det kan og trengs. Det er spennende å se hvor innovativ og løsningsorientert man kan være når man må! Min opplevelse er at hele sykehuset har vært på lag og spilt hverandre gode.

Som følge av koronapandemien har Ane hatt en annerledes tid på kirurgisk/ortopedisk, og erfaringene hun tar med seg videre er unike: - Det er ingen tvil om at på- og avkledning av smitteutstyr er noe jeg har fått perfeksjonert nå! I tillegg har pandemien gitt meg flere aha-opplevelser. Jeg har innsett betydningen av et fast håndtrykk når jeg skal hilse på pasienter, for alle forsøk på erstatninger er overraskende kleint og keitete. Jeg lært hvor få av dem som plages av forkjølelsessymptomer om våren som faktisk har covid-19-infeksjon. Sist, men ikke minst, vil jeg tro at alle har fått understreket viktigheten av nærhet og kontakt for syke og eldre. Både for pasienten og for de pårørende. Det har ofte vært vanskelig å gi en fornuftig forklaring på besøksforbudet.

Nå vender landet gradvis tilbake mot normale tilstander. Og også på sykehusene er hverdagen mer normal enn på lenge. – Pasientstrømmen begynner å øke på, i tillegg til at alt det elektive arbeidet er tilbake i normal drift, så vi har nok å gjøre på jobb!

Da at Emilie hadde fullført medisinstudiene ved Pomeranian Medical University i Szczecin i 2018, jobbet hun først som sykehjemslege i Stavanger, deretter som fastlegevikar i Egersund. Hun var med andre ord ikke helt fersk i rollen som lege da hun startet som LIS1 på medisinsk avdeling i Haugesund 1. mars i år.

Tolv dager senere, stengte Norge ned. Du rakk vel bare så vidt å bli kjent på sykehuset før koronautbruddet virkelig satte inn for alvor? - Det var en spesiell opplevelse, som ingen av oss egentlig hadde noe erfaring med. Vi fikk jo bare to «normale» uker før utbruddet kom til Norge, og før det var det også mye snakk om koronaviruset.

Emilie forteller om en arbeidshverdag med mye nytt og som endret seg fra dag til dag: - I begynnelsen var det nye rutiner og prosedyrer å forholde seg til nesten hver dag. Etter hvert kom det tiltak som gjorde situasjonen mye lettere, for eksempel et eget «koronamottak» med dyktige LIS-leger og overleger.

Har du vært redd? - Ja, i begynnelsen var det skremmende, kanskje mest fordi jeg så bilder fra Italia og Spania der infrastrukturen nærmest kollapset. Jeg var redd for at sykehuset skulle bli overfylt, og at vi ville få problemer med å håndtere alle pasientene – både koronapasientene og pasientene med alle de andre diagnosene.

Den ferske LIS1-legen opplevde de første to-tre ukene etter at koronaviruset ble påvist i Norge som mest utfordrende: - Fremtiden var så uklar, og vi ikke visste noe om hverken hvordan utbruddet ville utvikle seg eller hvordan det ville påvirke oss. Nå er arbeidshverdagen fin, lærerik og utfordrende. For å være ærlig tenker jeg ikke så mye på korona lenger. Det var altoppslukende i begynnelsen, nå prøver jeg ikke å tenke på det mer enn nødvendig.

Covid-19 har endret samfunnet på en måte få hadde sett for seg ved årsskiftet, og ikke bare ansatte i helsevesenet har fått kjenne det på kroppen. Emilie berømmer resten av samfunnets bidrag under pandemien: - Jeg synes folk har vært veldig flinke å holde avstand og ha god håndhygiene, i tillegg til alle tiltakene som er iverksatt i butikker og på offentlige steder. Vi har sett hvor viktig det er at hver enkelt er med på dugnaden!

De siste ukene har samfunnet gradvis vendt tilbake mot normalen, men ikke alt er som før og ingen vet sikkert hva som vi skje de neste månedene. Hva tenker du om tiden som kommer? - Jeg gleder meg til covid-19 er over. Jeg gleder meg til å klemme familie, venner og gode kollegaer. Så håper jeg at folk fortsetter med god håndhygiene slik at vi kan holde infeksjonstallene nede, avslutter hun.