Tett på covid-19

.

YL: Hvordan opplevde du tiden (på jobb) like etter at de første tilfellene av covid-19 ble diagnostisert i Norge? T.H: - Alle var selvfølgelig spente på hvor mange pasienter som kom til å bli innlagt, og om man kom til å overskride kapasiteten, men det var egentlig rolige tilstander. Vi hadde imidlertid en del interessante diskusjoner om viruset og dets egenskaper, både i starten og underveis.

YL: Hvordan forberedte din avdeling seg på pandemien? T.H: - På den ene siden ønsket man å ruste opp intensivkapasiteten, slik at bemanningen av anestesileger (og annet omdisponert pleiepersonell) ble økt. På den andre siden ble planlagt kirurgi som ikke var kreftkirurgi utsatt, slik at en del anestesipersonell ble frigjort. For oss gjorde det at vi ble veldig godt bemannet, og vi kunne bruke tid på ekstra fordypning og forberedelse.

YL: Endret vaktplanen seg? T.H: - For LIS-legene endret ikke vaktplanen seg, men det ble satt inn ekstra vaktsjikt på overlegesiden for å styrke intensivbemanningen. Innholdet i arbeidshverdagen ble imidlertid ganske annerledes, ettersom det var færre operasjoner og antallet innlagte pasienter sank betydelig. I tillegg tok alle smittevernrutinene mye tid...

YL: Hvordan var bemanningen? T.H: - Vi opplevde at det var tilstrekkelig med ressurser til oppgavene som skulle gjøres.

YL: Opplevde du situasjonen som trygg? T.H: - Jeg opplevde situasjonen som trygg. I en periode var informasjonsbehovet blant ansatte stort, men sykehuset brukte flere ulike fora for å forsøke å få ut informasjon. Utfordringen var selvsagt at ting endret seg raskt. Med tanke på smittevernutstyr opplevde vi at det var tilstrekkelig med utstyr.

YL: Har dere behandlet pasienter med covid-19? T.H: - Ja, vi behandlet noen pasienter på intensivavdelingen hos oss, og opplevde at det fungerte bra. Det var selvsagt utfordrende med en ny tilstand, men en god del informasjon forelå allerede. Spesifikke smittevernrutiner for covid-19 var på plass allerede før første pasient ble lagt inn, selv om de ble noe modifisert underveis. Gledelig nok har Nordlandssykehuset ikke hatt noen dødsfall som følge av covid-19.

YL: Hva har du opplevd som mest utfordrende under pandemien? T.H: - Den største utfordringen har egentlig vært de pasientene som ikke har vært smittet, men der man har måttet ta alle smittevernhensyn inntil testresultatene bekreftet at de ikke var smittet. I nord er det som kjent mye pasienttransport mellom sykehusene som foregår med ambulansefly. Ved akutte tilstander som ikke kunne behandles i Bodø, var uavklart covid-19-smitte en ekstra problemstilling man måtte ta stilling til før transport. Smitte eller ei - alle akutte pasienter har rett på fullgod behandling uten vesentlig forsinkelse, men det kunne være utfordrende å gjennomføre i praksis.

YL: Har pandemien påvirket ditt spesialiseringsløp? T.H: - Det er to kurs jeg skulle deltatt på som har blitt avlyst. Videre har arbeidshverdagen vært noe annerledes i en periode, men overordnet har nok dette ikke påvirket spesialiseringsløpet noe særlig.

YL: Er hverdagen tilbake til det normale nå? T.H: - Stort sett er tingenes tilstand tilbake til det normale for oss, men det foregår fremdeles opplæring av omdisponert pleiepersonell på intensivavdelingen med tanke på en eventuell neste smittetopp.

YL: Hva kan vi lære av pandemien? T.H: - Alle hadde vel hørt om beredskapsplaner tidligere, men nå ble det tydelig at disse er viktige, og at det ikke minst er viktig å involvere klinisk personell i utarbeidelsen av dem. Videre var det interessant å se at det faktisk kan fattes raske beslutninger og gjøres endringer, til tross for at sykehus tradisjonelt er oppfattet som byråkratiske og tungrodde. Og sist, men ikke minst - veldig mange møter kan gjøres digitalt eller droppes!

-

YL: Hvordan du opplevde tiden (på jobb) like etter at de første tilfellene av covid 19 ble diagnostisert i Norge? H.V: - I begynnelsen var det ikke så mange endringer, og vaktplanene og arbeidstiden var som før. Det var selvfølgelig en del snakk om covid-19 på jobb, men selve arbeidsdagen var på mange måter som vanlig.

YL: Hvordan forberedte din avdeling seg på pandemien? H.V: - Vaktlagene i mottaksklinikken ble styrket, og de mest erfarne LIS-legene ble tatt ut av postarbeid for å simulere og øve på å ta i mot kritisk syke pasienter med covid-19. I tillegg ble det ansatt medisinstudenter for å arbeide på de ulike postene, det ble laget en mobil-app for å spre ny og viktig informasjon og det ble holdt daglige morgenmøter på skype for å informere.

YL: Endret vaktplanen seg? H.V: - Vaktlagene i mottaksklinikken ble styrket, spesielt på natt der vi gikk fra å være tre LIS2/3-leger og en LIS1-lege, til å være fem LIS2/3-leger og to LIS1-leger. I tillegg ble det opprettet et eget smittemottak som ble bemannet av LIS-leger, samt overleger på dagtid.

YL: Hva med bemanningen? - Det ble ansatt flere medisinstudenter som hjalp til på postene, i tillegg til at vi fikk låne LIS-leger fra andre avdelinger for å hjelpe til både med post- og vaktarbeid.

YL: Opplevde du situasjonen som trygg? H.V: - I utgangspunktet opplevde jeg situasjonen som trygg. Det har alltid vært tilgjengelig smittevernutstyr når jeg har hatt behov, og jeg fikk kontinuerlig informasjon fra ledelsen angående nye retningslinjer, vaktendringer, tilgang på smittevernutstyr og så videre. Det ble opprettet en app, det ble holdt daglige morgenmøter, det ble sendt ut flere mailer og laget en metodebok hvor all informasjonen var samlet.

YL: Har dere behandlet pasienter med covid-19? H.V: - Ja, vi har hatt flere pasienter innlagt med covid-19. I begynnelsen var det ganske skummelt, for vi visste ikke hvordan forløpet ville bli. Som leder av "Kritisk Syk Voksen"-team så jeg mange unge og dårlige pasienter, og det var ubehagelig å tenke på at dette virkelig kunne ramme hvem som helst. Jeg opplevde stor arbeidsvilje blant alle kollegaene, og alle var innstilt på å stille opp hvis situasjonen skulle utvikle seg til å bli som i Italia. Heldigvis skjedde det ikke.

YL: Hva har du opplevd som mest utfordrende under pandemien? H.V: - Å ikke vite hvordan situasjonen kom til å utfolde seg, var ganske stressende. Spørsmål som stadig dukket opp var: Kom det til å bli kritiske tilstander i Stavanger? Kom vi til å ha nok respiratorer til alle pasientene? Kom vi til å ha nok folk til å dekke alle vaktene? Kom jeg til å bli smittet selv?

YL: Har pandemien påvirket ditt spesialiseringsløp? H.V: - Ja, det vil jeg absolutt si at det har. Jeg skulle opprinnelig på lungekurs i Oslo i mars, men det ble dessverre avlyst. I februar roterte jeg til gastromedisinsk avdeling, men jeg har fått lite tid på post og velger derfor å fortsette rotasjonen min der til høsten for å kunne oppfylle alle læringsmålene. Ellers har ledelsen vært flinke til å gi oss fordypningsdager og kursdager der vi har kunnet ta aktuelle nettkurs.

YL: Er hverdagen tilbake til det normale nå? H.V: - Nesten. Vi har fortsatt et luftveismottak som skal driftes over sommeren og noen poster som ennå ikke har kommet tilbake til sin opprinnelige avdeling. Planen er at driften skal være tilbake til det normale i uke 34.

YL: Hva kan vi lære av pandemien? H.V: - Står vi sammen og jobber i team, klarer vi å løse de fleste problemstillingene som møter oss.

-

YL: Hvordan opplevde du tiden (på jobb) like etter at de første tilfellene av covid-19 ble diagnostisert i Norge? S.H: - Alle var veldig spente på hvor alvorlig utbruddet kunne bli her. Det var uhyggelig å høre om manglende kontroll i andre land, knapphet på ressurser og alvorlige forløp, også hos yngre pasienter. Usikkerheten var størst i starten. Samtidig var det godt å være på jobb. Jeg følte vi ble godt oppdatert og hadde kontroll, i alle fall ganske raskt.

YL: Hvordan forberedte din avdeling seg? S.H: - Det ble iverksatt mange nye tiltak. Vi øvde på smittevernrutiner med av- og påkledning, teamtrening og fikk faglig påfyll basert på andre lands erfaringer. Det kom også flere kollegaer fra andre spesialiteter til akuttmottaket for å se på våre rutiner, slik at de kunne hjelpe oss om omfanget skulle bli for stort. I tillegg ble triage-området omorganisert, og det ble delt mellom «urene» og «rene» pasienter. Noen ble også omdisponert til egne «COVID-poster».

YL: Endret vaktplanen seg? S.H: - Vaktplanen min endret seg ikke, foruten at jeg frivillig ble fritatt fra postarbeid og omdisponert til nattevakter ved noen tilfeller. Det ble opprettet ekstra vaktlinjer og vi fikk forespørsel om ekstravakter. Det viste seg å være stor dugnadsvilje innad i den faste troppen.

YL: Hva med bemanningen? S.H: - Etter hvert ble avdelingen oppbemannet og vaktlagene styrket med flere leger på fast basis. I tillegg fikk vi en egen «triagelege» for å sikre riktig sortering av pasienter hele døgnet. Senere ble det ansatt nye leger, og jeg opplevde at vi var nok folk på jobb. Noen dager opplevde jeg til og med at vi kanskje til hadde bedre bemanning enn til vanlig.

YL: Opplevde du situasjonen som trygg? S.H: - Jeg tenkte noe på ekstra risiko for smitte. Ikke for min egen del, men jeg følte på ansvaret for ikke å spre smitten til andre sårbare grupper og utsette kollegaer for karantene. Jeg følte meg likevel trygg på jobb, der det var veldig klare smittevernrutiner. Vi fikk også løpende oppdateringer og informasjon, noe som hjalp godt for å føle på kontroll og trygghet.

YL: Har dere behandlet pasienter med covid-19? S.H: - Ja. Symptombildet var svært varierende, og det var vanskelig å forutse hvem som kom til å få alvorlige forløp. Vi la heller inn en pasient for mye enn en for lite til observasjon, selv om de kanskje ikke trengte støttende behandling ennå. Nå når vi har fått «toppen» litt på avstand, gjør det inntrykk å se hvor svekket pasientene er etter langvarig intensivbehandling og hvor viktig arbeid som gjenstår for at de skal komme seg.

YL: Hva har du opplevd som mest utfordrende under pandemien? S.H: - Unntakstilstanden i samfunnet og at alt «stoppet opp» over natten var utfordrende. Det var ingen mulighet for vår del, snarere tvert imot. Mens hele Norge stengte seg inne, fortsatte vi å dra på jobb. De første dagene følte jeg at jeg dro gjennom en spøkelsesby på vei til vakt. Ellers var all medieomtalen uvant. Antall dødsfall ble omtalt i nyhetssendinger daglig, og jeg kom ikke unna å tenkte gjennom om jeg selv hadde vært involvert. Samtidig har vel helsevesnet aldri fått så mye positiv oppmerksomhet og ros som nå, og det har selvfølgelig vært veldig motiverende.

YL: Har pandemien påvirket ditt spesialiseringsløp? S.H: - Jeg rakk akkurat å komme meg på kurs i Tromsø før pandemien brøt ut, og har ikke mistet noen kurs ennå. Kurset jeg er påmeldt i august ser ut til å gå som planlagt, men det er mulig gruppe 1-tjenesten i forbindelse med spesialisering i geriatri blir utsatt, selv om jeg vet at ledelsen prøver å planlegge som normalt.

YL: Er hverdagen tilbake til det normale? S.H: - Den siste måneden har hverdagen i stor grad normalisert seg. Vi er fortsatt årvåkne for nye tilfeller og tester liberalt. Sykehusbelegget er som normalt, og vi ser heldigvis flere typer pasienter igjen. Vi har også stengt ned igjen COVID-postene som ble opprettet tidligere i vår.

YL: Hva kan vi lære av pandemien? S.H: - At det faktisk kan ramme oss. Ved årsskiftet var det vel få som hadde spådd omfanget vi har vært, og fortsatt er, vitne til. Nå har vi vært gjennom en «generalprøve», og vi vet mye om hvordan vi skal møte lignende utfordringer i fremtiden. Vi har planer for omstilling og omorganisering som kan brukes igjen. Ellers tror jeg alle i samfunnet har skjønt viktigheten av god håndhygiene og «meteren» mellom oss.