Likestilling - nå igjen?

Artikkelen ble publisert i Forum 2/2015.

Norge er ett av de landene som har kommet lengst i arbeidet for likestilling mellom kjønnene. Da skulle man tro at det meste av formelle hindre for reell likestilling var ryddet av veien og at det kun var de kulturelle barrierene som var igjen.

Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) har nettopp fått gjennomført en stor undersøkelse av TNS Gallup om omfanget av diskriminering knyttet til graviditet og foreldrepermisjoner. Resultatene fra undersøkelsen ble presentert på et frokostseminar i regi av Akademikerne 11. mars av fagdirektør Claus Jervell og jurist Iselin Huuse fra LDO. Undersøkelsen viser at så mye som 55 prosent av kvinnelige og 22 prosent av mannlige arbeidstakere har opplevd én eller flere former for diskriminering knyttet til graviditet eller foreldrepermisjon.

Tallene er overraskende selv for et søttitallsbarn oppvokst i kvinnebevegelsen. Våkne artikkellesere vil med en gang vite mer om bakgrunnen for tallene: Undersøkelsen ble gjennomført i perioden 2. – 10. oktober 2014, med totalt 2 014 respondenter. Målgruppen ble avgrenset til kvinner og menn som har blitt foreldre i perioden 2008-2014. I undersøkelsen ble ulike situasjoner som defineres som diskriminering i lovverket beskrevet, og respondentene skulle svare på om de hadde opplevd dette - det var således ikke noen tolkning av om de følte seg diskriminert med i undersøkelsen. Det er altså ikke åpenbar bias bak tallene. Men er det virkelig mulig?

Fagdirektør Jervell fortalte at det var jevn fordeling av erfart diskriminering blant bransjer og utdanningsnivåer, og reflekterte litt spesielt rundt akademikere. Som gruppe har vi høy utdanning, og det er en utbredt bruk av midlertidige ansettelser i den første delen av karrieren. Karriere og familie skal bygges samtidig. Det er ikke vanskelig å se at dette byr på utfordringer, men som LDO fremholder: Systemene må tilpasses det livet folk faktisk lever, det er ikke et privat ansvar å unngå diskriminering.

Likestillingslovens §5 verner oss mot diskriminering som følge av graviditet og foreldrepermisjon. Spørsmålet: ”Hvis graviditeten/permisjonen tenkes bort - ville arbeidstakeren blitt behandlet annerledes?” kan benyttes som test. Rettsvernet har blitt bedre med årene, det har blitt en strengere tolkning av at man skal vernes selv om det er til ulempe for arbeidsgiver. Det er viktig å presisere at midlertidig og fast ansatte har samme vern mot diskriminering.

1. Har det skjedd en forskjellsbehandling? (Ville vikariatet blitt forlenget hvis legen ikke var gravid/skulle i permisjon?)
2. Er det sammenheng mellom forskjellsbehandlingen og diskrimineringsgrunnlaget? (Arbeidsgiver har bevisbyrden.)
3. Er det adgang til å gjøre unntak? (Dette har blitt strammet inn.)                                             

Det er ikke krav om diskriminerende hensikt.

En typisk sak er ansettelse i vikariat, feks med ett års varighet der søkeren er gravid og således ikke kan jobbe hele vikariatet - er det da saklig grunn til forbigåelse ved ansettelse? Ikke nå lenger, det anses ikke som tilstrekkelig grunn til å gjøre unntak. Krevende for arbeidsgiver, men LDO holder fast i prinsippet om at det ikke er en privatsak å unngå diskriminering. 

Et av funnene i undersøkelsen var også at mange hadde unnlatt å søke på stillinger de var kvalifiserte til, fordi de ventet barn. Ansatte tar altså i dag et privat ansvar for å ”skåne” arbeidsgiver, og antallet som har opplevd diskriminering kunne kanskje vært enda høyere. Et av innspillene på frokostseminaret var at det bare er de beste i business som takler alle krav - miljøkrav, likebehandlingskrav osv... Og det er en god tanke: Det er et kompetanse- og kvalitetsmål om man holder seg innenfor lover og regler som bedrift.

Et tiltak som ville gjøre det lettere for den enkelte sykehusavdeling, ville være om noe av midlene som skal brukes på tilrettelegging og permisjon kunne komme fra sentralt hold. Da ville ikke svingninger i antall gravide og småbarnsforeldre merkes så godt i økonomien til den enkelte enhet.

LDO har flere forslag til hvordan et samarbeid med partene i arbeidslivet kan bedre situasjonen. Gode tiltak kan være:

• Rekruttere ut fra kvalifikasjoner – kun kvalifikasjoner
• Legge inn gjennomsnittlig foreldrefravær i bemanningsplanleggingen
• Bruke positive virkemidler til å få begge kjønn til å delta i omsorg og permisjon
• Aktiv personalpolitikk fra unnfangelse til småbarnsperioden er over, planlegge tilbakekomst fra permisjon
• Karriere- og lønnsutvikling skal være mulig i kombinasjon med omsorgsforpliktelser
• Arbeidstidsplanlegging og fleksibilitet

Et gjennomført positivt virkemiddel er feks fedrekvoten, og omfangsundersøkelsen avslører at menn opplever fedrekvoten som normativ. De fleste tar ut den til enhver tid gjeldende fedrekvote, er fornøyd med den og opplever at de tar akkurat passe lang permisjon, enten de er tildelt 10 eller 14 uker fra staten.

Ahus har startet et prosjekt som kalles ”Gravid i jobb”, der gravide arbeidstakere inviteres til møter med jordmor og leder med fokus på tilrettelegging og mestring for å forebygge sykmelding under graviditeten. Foreløpig oppsummering viser at det ikke er så store grep som skal til for at mange flere skal kunne jobbe lenger under svangerskapet. Målt sykefravær hos de gravide som deltok i prosjektet i 2013, viser at de sto i gjennomsnitt 12 uker lenger i jobb enn hva gravide gjorde i snitt i 2012.

LDO har i kjølvannet av omfangsundersøkelsen kommet med en utfordring til regjeringen. De vil drive opplæring og rettighetsinformasjon i vår, og i april og mai kommer det en kampanje på sosiale medier. De ønsker i tillegg et samarbeid med arbeidslivets parter, og deltakelsen og engasjementet på seminaret viste at i alle fall arbeidstakersiden er klar.

Ylf får mange henvendelser om diskriminering, både til lokale tillitsvalgte og sentralt, og løser mange saker, både i minnelighet, via LDO og rettsvesenet. Mange kvier seg ”for å lage bråk” og vil ikke komme på kant med arbeidsgiver eller leder, men det går fint an å ta kontakt med lokale tillitsvalgte eller Ylfs sekretariat for å diskutere saker og få råd.

Selv om anekdotene om diskriminering viser seg å ikke være fullt så anekdotiske som vi skulle ønske, beholder vi troen på at det tross alt ikke skal så mye til for å bedre situasjonen, og vi slutter oss til LDOs ord om hvorfor de nå satser på svangerskap og permisjonstid: "Vi tror det går an å ha et samfunn uten diskriminering, da!"