Er leger imot teknologiske fremskritt?

Adm. direktør Jan Moberg i Teknisk Ukeblad (TU) Media hevdet på Digi.no at leger som forventet er kritiske til kunstig intelligens. «Det er lett å tenke seg at deler av kritikken fra medisin- og legestanden egentlig handler om å opprettholde faglig innflytelse, påvirkningskraft og (muligens) status», skriver han.

TU Media eies av sivilingeniørenes fagforening Tekna og av Nito som også organiserer ingeniører. I kommentaren fortsetter Moberg med å si at å «lage systemer som har som mål å bli omfavnet av et så krevende kollegia som medisinere og legestanden utgjør, fortjener honnør». Dessverre underbygger ikke Moberg påstandene sine med eksempler eller referanser.

Hvis det likevel er slik at leger er spesielt skeptiske til eHelsenyvinninger er det sannsynligvis mer konstruktivt at Moberg tar med seg sine ingeniørkolleger og ser seg selv i speilet, enn å insinuere at leger motarbeider teknologiske fremskritt for å blåholde på makt og innflytelse.

For det er ikke leger som besitter kompetansen til å forhindre erfart og eksisterende elektronisk plunder og heft i helsetjenesten. Den kompetansen er det medlemmene til Tekna og Nito som har. Det er godt mulig Moberg har rett i at leger er mer skeptiske til den fremtidige rollen kunstig intelligens og andre teknologiske nyvinninger vil ha i helsetjenesten enn befolkningen generelt. I stedet for å peke på en oppkonstruert maktkamp kunne Moberg spørre seg om årsakene til denne tilbakeholdenheten.  

• Elektroniske pasientjournaler som kun er 90-tallet verdig

Tidligere kom journalen i papirbunker opp fra kjelleren når pasientene ble innlagt. Fra slutten av 90-tallet begynte man å føre journal etter samme prinsipp i elektroniske systemer. Den elektroniske journalen er organisert som en kronologisk bok uten søkefunksjon. Sykepleiere, fysioterapeuter, ergoterapeuter og leger skriver i hver sin bok som står ved siden av hverandre i bokhyllen. Programmene går ofte i stå, og ctrl-alt-del er flittig i bruk. I Helse-Midt er en ny journal på vei. Arbeidet startet i 2012 og er forventet å ta ti (!) år.

• Manglende kommunikasjon mellom ulike programmer i daglig bruk

På en vanlig dag må man for eksempel åpne journalprogrammet, røntgenprogrammet, programmet for oversikt over hvem som innlegges og programmet for pasientene på poliklinikken. Sykepleierne og sekretærene må også åpne et pasientadministrativt system. Det programmet er DOS-basert fra 80-90-tallet med blå skjerm og PAS er skrevet med små Xer over hele skjermen. I tillegg finnes det mange andre programmer for registrering og behandling inenfor hvert fagområde. Regelen er at programmene ikke interagerer. Vi skriver 2018. 

• Mangel på superenkle elektroniske løsninger som til og med vi som ikke har teknologisk utdannelse forstår at vi trenger

Et program som hentet inn og samordnet informasjon om pasientenes medisiner fra e-reseptprogrammet, fra kjernejournalen og fra pasientjournalen hadde vært flott. Og hvis det sjekket interaksjoner og dosering hadde det vært enda bedre. 

Et nettbrett med løpende oversikt over ventende oppgaver på vakt hadde vært en fantastisk forbedring fra 40 telefoner fra sengeposter, akuttmottak, poliklinikker og andre leger som må besvares midt i operasjonen eller mens man undersøker en pasient i akuttmottaket. 

High-tech eHelse med høy status og svimlende inntekter for multinasjonale selskaper? –Neppe. Stor nytteverdi? –Utvilsomt! Renholdspersonalet har slike løsninger. Hvorfor er det ingen som får det til for personell i pasientbehandling? 

• Overdiagnostiseringen til eksisterende maskiner

Helsevesenet har allerede mange diagnostiske maskiner i bruk der man egentlig burde kunne forvente at kunstig intelligens, i alle fall i begrepets videste forstand, allerede var i bruk: EKG-maskiner (hjerte), EEG-maskiner (hjerne) og CTG-maskiner (fødsel) er tre eksempler. 

EKG-maskiner har fortolket hjerteundersøkelser i mange år, men bedriver defensiv medisin og overdiagnostiserer i stor stil.  

• Edruelig forhold til «medisinske fremskritt» 

Det tar 10-12 år fra et nytt medikament utvikles i laboratoriet til det kan få godkjenning for ordinær pasientbehandling. Dokumentasjonskravene i medisinen er store, men likevel er historien full av vidunderbehandlinger som over tid har vist seg å ikke stå til forventningene. 

Watson er nå i salg uten at det foreligger vitenskapelig dokumentasjon på effektene for pasientene eller for helsevesenet.  

Moberg håper «en samlet legestand tar inn over seg det helt nødvendige potensialet som ligger i bruk av Watson og andre systemer. At de fokuserer på å forbedre systemene – og ikke stoppe dem». 

Leger flest er naturlig nok mer interessert i å behandle pasienter og i å videreutvikle behandlingen enn i å utvikle helseteknologi de ikke har kompetanse til å utvikle. Det er likevel tvilsomt at leger som tross alt jobber med å få folk friske(re) har interesse av å motarbeide systemene.   

Skepsisen som Moberg omtaler som «dissing» er ikke et resultat av proteksjonisme. Den er et resultat av 

• en kulturkrasj mellom den medisinske tradisjonen som krever streng og trinnvis vitenskapelig fundering for introduksjon av nye behandlinger, og en eHelsetradisjon der det er lov – og tilsynelatende akseptert - å love mer enn man har grunnlag for. 
• at helsepersonell fortsatt løper rundt og noterer på post-it lapper og sender telefax samtidig som de ikke kan forstå at dette kan være så vanskelig å fikse for teknologene som nå jobber med å gjøre Watson kunstig intelligent. 

Det hjelper ingen å la kulturene fortsette på kollisjonskurs. Den 22.august i år var det stiftelsesmøte for Legenes forening for helseteknologi og innovasjon på Legenes hus, og sist uke var Legeforeningen i møte med NTNU om en mulig helseteknologilinje integrert i medisinutdannelsen. 

Så noe er på gang, men i mellomtiden kan Moberg forsøke å mobilisere det teknologiske miljøet i Norge til å hjelpe oss med en medisinsk- og ikke en teknologisk - utdannelse til å bli kvitt usexy hverdagslig plunder og heft i eHelsevesenet.